Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Høyre lover skattelettelser på til sammen 59 milliarder kroner.

Dette var i korthet budskapet på onsdagens pressekonferanse. Det var på forhånd varslet at partiet skulle lansere et større politisk initiativ, uten at dette var nærmere definert.

«Vi tar høyde for stort oppmøte, så vær tidlig ute», var beskjeden til pressen. Og det ble stort oppmøte, takket være at strategene i Høyre hadde lekket at det var snakk om partiets skatteløfte.

Høyre-leder Erna Solberg var naturlig nok gjest i Politisk kvarter på NRK onsdag morgen.

Hun lovet at partiet nå vil være mer konkret og tydelig i den politiske kommunikasjonen, men hun ville ikke innrømme at Høyre er i krise.

Bakteppet er det faktum at Høyre ikke lenger er landets største parti. Arbeiderpartiet er størst. Deretter kommer Fremskrittspartiet og så Høyre på tredjeplass.

Høyre har 16 prosent oppslutning på snittet av meningsmålingene for juni. Ap troner med over 28 prosent, mens Frp har 21 prosent. I hele fjoråret fram til september var Høyre landets største parti. Da krøp Frp forbi.

Bakgrunn: Høyre lover skattekutt på 12.000 kroner til arbeidsfolk

Og så på senvinteren i år ble plutselig Ap størst, endog mye større. Fra å være nederlagsdømt er Jonas Gahr Støre nå den store helten i Arbeiderpartiet. Takket være at Senterpartiet forlot regjeringen, norgesprisen på strøm ble introdusert og Jens Stoltenberg ble finansminister. På toppen av dette skaper Støre trygghet i en urolig verden.

Høyres problem er todelt: Jonas Gahr Støre gjør det godt. Det samme gjør Sylvi Listhaug. Høyre lekker i begge retninger, men aller mest til Frp.

Samtidig er det rødgrønt flertall på meningsmålingene. I den situasjonen hjelper det fint lite på matematikken om Høyre tar tilbake velgere fra Frp. Det hjelper bare på Erna Solbergs selvtillit og ønske makt på borgerlig side.

Derfor må hovedoppgaven til Høyre være å kapre tidligere H-velgere som nå er i tvil og få tilbake lillavelgere som flokker seg om Ap. I så måte kan klarhet i skattepolitikken være fornuftig. Derfor lover Høyre nå 12.000 kroner lavere personskatt til folk flest, mest til dem som er i jobb – altså ikke går på trygd.

Høyre lover også, så raskt som mulig, å fjerne den delen av formuesskatten som ifølge partiet rammer norske arbeidsplasser. Det hører med til bildet at det er eierne av bedriftene som rent faktisk betaler formuesskatt, i dette tilfellet det som går under begrepet arbeidende kapital.

Skatteløftet er kjente toner fra Høyre. Det er bare å lese partiprogrammet, så finner man svar.

Nå er imidlertid budskapet spisset, konkretisert og ledsaget med eksempler på hvordan skattelettelsene vil slå ut. Bortsett fra når det gjelder løftet om å heve bunnfradraget i formuesskatten.

Det er ikke tallfestet. Mange med nedbetalte hus er nok spente på om de slipper unna dersom de stemmer Høyre.  

På direkte spørsmål var Erna Solberg tilbakeholden med å konkretisere hvor i budsjettene partiet må kutte for å finansiere de store skattelettelsene, men hun varslet tøffe prioriteringer. Og at noe må vike, som for eksempel den påbegynte tannhelsereformen.

Høyre-lederen var i det frekke hjørnet da hun skar alle over en kam og beskyldte venstresiden for å kappes om å øke skattene.

Dette er en sannhet med modifikasjoner, for Arbeiderpartiet har lovet å holde personskatter og bedriftsskatter på dagens nivå. Og Jonas Gahr Støre har garantert for at det løftet skal holdes dersom han får fortsette som statsminister.

Erna Solberg varsler at det blir to nye pressekonferanser med store politiske initiativ før sommeren. Den første holdes førstkommende fredag, to timer før statsminister Jonas Gahr Støre oppsummerer regjeringens siste halvår. En ikke liten frekkhet fra Høyre der også.

Slike bevisste stevnekollisjoner kler dannede høyrefolk dårlig. Dette virker veldig krampaktig. Valgkampen er tydeligvis i gang.

Kan vi vente oss en enda frekkere Høyre-leder de neste 74 dagene fram til valgdagen? Erna Solbergs håp er å få noen ekstra dueller med Jonas Gahr Støre.

Scenen kan ikke overlates til Sylvi Listhaug. 

Jo Moen Bredeveien

Det var nesten overtydelig hvor maktesløs han med ett er, den tidligere finansministeren Trygve Slagsvold Vedum.

Det er bare fire og en halv måned siden han var landets finansminister, men på en solrik dag i midten av juni var det «bare» som partileder i Senterpartiet han møtte pressen for å oppsummere det politiske året som har gått.

Vedum og Senterpartiets parlamentariske leder, Marit Arnstad – som nå gir seg på Stortinget og etterlater et stort hull i hjertet av partiet – ankom i en bobil. Vedum var i sedvanlig godt humør og offensiv på vegne av partiet.

Det ligger an til kamp om norsk medlemskap i EU i neste stortingsperiode, sa han. Da er Senterpartiet garantisten for at Norge også i fremtiden vil stå utenfor, slo Vedum fast.

Men det var ikke kampviljen eller troen på EU som en vinnersak for Senterpartiet som festet seg hos denne kommentatoren.

Vedum begynte nemlig pressetreffet med å kunngjøre at denne torsdagen i juni var en solskinnsdag på flere vis – for nå hadde endelig politikken virket: Sentralbanksjefen satte ned renta med 0,25 prosentpoeng.

Det var her maktesløsheten ble så påtrengende. For Vedum er jo ikke finansminister lenger – det er Jens Stoltenberg som er det.

Trygve Slagsvold Vedum, på sin side, er leder i et parti som må slåss med Rødt og Venstre om å bli landets fjerde, femte eller sjette største ved valget i høst.

Det var ikke slik det skulle bli. Da Senterpartiet fløy som høyest på meningsmålingene vinteren 2020–21, hadde Vedums visjon blitt virkelighet: Senterpartiet var etablert som et av landets tre største partier.

Andre snakket om populisme og tidsånd, men Vedum selv mente at Senterpartiet naturlig hørte hjemme i det selskapet – sammen med Arbeiderpartiet og Høyre.

Vedum og partiet hans kjempet mot sentralisering og uregulerte kapitalkrefter, for vanlige folk og retten til å leve gode liv i hele landet.

Og alt han tok i ble til gull. Som jeg har skrevet noen ganger i denne avisa: Vedum hadde grepet om de lange linjene.

Han hadde en forunderlig evne til å få det meste til å handle om statsviteren Stein Rokkans kjente konfliktlinje mellom sentrum og periferi, men også om de to andre – litt mer oversette – Rokkan-perspektivene: Økonomi og kultur. Og velgerne flokket seg om ham.

Så gikk Senterpartiet inn i regjering, og Vedum ble finansminister. I den rollen ble han avslørt, ifølge kritikerne i pressen. Andre vil mene at han ble ansvarliggjort. For min del vil jeg hevde at han nesten ble i overkant ansvarlig.

Senterpartiet i opposisjon lovet strukturendringer. I regjering, sammen med Arbeiderpartiet, ble det få slike – selv om Senterpartiet fikk gjennomført mye politikk.

Tydeligst var dette på energiområdet, der Senterpartiets grunnleggende krav om nasjonal kontroll over vitale ressurser som vannkraften ble redusert til forsøk på å dempe de verste effektene av strømmarkedets herjinger. I Vedums egne ord: Strømstøtteordningen var et plaster på såret.

Som finansminister fikk Vedum dyrtiden i fanget. Selv om lettelsen er såpass stor i toneangivende kretser i mediene og Arbeiderpartiet over at Senterpartiet er ute av regjeringen, at følgende påstand neppe vil få medhold i dag, våger jeg å hevde følgende:

Historien vil vise at Vedum håndterte den på overbevisende vis. Arbeidsledigheten og renta kunne ha gått i været. Det skjedde ikke – takket være ansvarlig og tidvis snusfornuftig politikk fra regjeringen, med finansministeren i spissen.

I forrige uke fikk den fornuftige linja endelig uttelling i form av at renta ble satt ned. Men det får ikke Vedum noe som helst ære eller uttelling for.

Vedum vil trolig ikke være enig, men denne hans stolthet over at renta nå er på vei nedover, og over at landet tilsynelatende er på vei ut av dyrtiden uten alvorlige skader og sår, forklarer trolig mye av Senterpartiets ørkenvandring siden partiet forlot regjeringen.

For fire år siden pekte Senterpartiet vei – bort fra borgerlig sentralisering og markedstro, mot noe så storslått som et løft for Samholds-Norge og politisk styring av marked og strukturer. Nå, derimot, er partiet midlertidig redusert til å prøve å få æren for god, teknokratisk økonomisk styring.

Og det verste er at ingen ser ut til å ville gi partiet den æren. Sentrale kretser i Arbeiderpartiet puster lettet ut over at Senterpartiet er ute av regjeringen, og mediene har hatt full hyre med å feire det samme.

Ingen gir partiet uttelling for tiden i regjering. Det er Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg som nå kan høste fruktene.

Slik ble det nesten litt trist at Vedum var oppglødd over at hans tid som finansminister ble kronet av sentralbanksjefen torsdag i forrige uke. Det skjedde som han selv har spådd – nesten som en besvergelse – i lang tid.

Men det skjedde for sent. Det skjedde etter at Vedum var ute av regjering.