Kjetil Staalesen

Teksten du leser ble født på Kuben videregående skole i Oslo nylig, da denne spaltistens sønn avla svenneprøven. Denne teksten synger Fagets pris.

Undertegnede satt på gangen og var nok den mest spente personen denne dagen. Alle andre var bemerkelsesverdig rolige.

Hvem var disse rolige folka jeg satt sammen med? Mesteren sjøl og hans svenner. Min sønns læremestre og arbeidskamerater. De har selv vært gjennom dette ritualet og vet hva som står på spill. De møter opp her på skolen hans i arbeidstida. For å støtte og for å feire.

Med seg har de kake fra faglært konditor som skjæres opp med nyslipt meisel fra verktøykassa. Forventningen til den unge lærlingen denne dagen er kringkastet i god tid.

Klart du står på prøven. Hvis du stryker spiser vi fortsatt kake etterpå, men da må du betale for den sjøl. Lærlinger får ikke puter sydd under armene.

Det som slo meg var hvor lune, trygge, hyggelige, høflige, lavmælte men selvsikre disse unge fagarbeiderne var, der de satt sammen med sjefen og bedriftseieren sin.

Alle som en hilser med et håndtrykk som gir en kontorist lyst til å krølle seg sammen som en ball og legge seg oppi håndflaten for en trygg natts søvn. De har en tone seg imellom jeg unner alle arbeidstakere å ha på sine jobber.

Fellesskapet deres fikk meg til å tenke på den rekrutteringskampanjen LO hadde for over 30 år siden: «Kamerater, det kolleger skulle ønske de var»

«Lager du dem sånn, eller er de sånn når du får dem?», spurte jeg Mesteren og bedriftseieren. «Det er vel en blanding, tenker jeg», svarte han. «Er det ikke det dem kaller «arbeidskultur» da?». Ikke alle gjør det vanskeligere enn de må.

Hverdagen er selvsagt ikke bare lunhet og kake. Når min sønn av og til forsov seg i de fire årene utdannelsen tok, visste jeg at det var skoleuke. På jobb stiller man klokka sju, uansett.

Denne samtalen fant sted over frokostbordet for et par år siden:

«Hva skjer hvis du kommer for seint på jobb?»

«Blir sendt hjem».

«Hva skjer hvis du kommer for seint to dager på rad?»

«Vet ikke, det skjer ikke».

Kameratjustis er enormt oppdragende. En lærling som blir faglært er et menneske som har lært å jobbe. En ung voksen i ordets aller beste betydning.

Kandidaten slapp å betale for kaka denne dagen. Senere samme dag mottok han et bilde på telefonen. Et ark med 34 navn på. Lista over bedriftens lærlinger henger på kontoret. Bedriftens stolthet. Hans eget navn nå helt nederst.

Håndskrift på et A4-ark. Ingen ramme. Noen navn i blått, noen i svart, noen med tømrerblyant. Det er menneskene bak navnene som står fram, ikke arket sjøl.

Alle nye lærlinger får vite hvilket nummer de kommer til å få, og at ingen av våre lærlinger til dags dato har strøket på svenneprøven. Vi har høye forventninger til deg.

Hva har en slik bedrift bidratt med for landet vårt?

34 lærlinger som blir til 34 fagarbeidere. Noen av dem blir forhåpentligvis i bedriften, forteller mesteren meg, men de fleste jobber jo andre steder etter hvert. Noen blir sjøl mestere og starter egne bedrifter. Tar inn egne lærlinger.

34 lærlinger som jobber i 40 år er 1360 årsverk med fagarbeid. Utviklet i samarbeid med, men likevel utenfor skolen. Uten disse bedriftene hadde fagene forsvunnet.

Uten disse bedriftene hadde ikke de bedriftene som ikke har lærlinger, hatt tilgang på faglært arbeidskraft å ansette.

Når du ser en murer legge opp stein med murerskjeen i en øvet hånd, ser du umiddelbart at dette ikke kan læres i ei bok. Det er lurt å lese, men skal du lære må du gjøre.

Det eneste som gir en mur som er i lodd og vater, i forband med pene fuger, er mengdetrening. Se på en som kan, gjør selv. Gjør på nytt, bedre denne gang. Lære sammen, ikke alene. Lære av en som ikke bare kan gjøre, men som kan lære bort å gjøre.

En mester som dør er som et bibliotek som brenner, sies det. Overleveringen av kunnskap stopper. Det som lever videre, lever videre i de som har lært og gjort.

Vi skylder stor takk til alle bedrifter som har lærlinger. De er kunnskapsbærere og garantister for at vi også i framtida har de folka vi trenger for at både arbeid og arbeidsliv skal ha kvalitet.

Det er en investering som gir en avkastning oljefondet bare kan drømme om.

Cornelia Kristiansen

I 1962 ble Einar Gerhardsen spurt hva han var mest opptatt av å ha oppnådd.

«Trygdesystemet», svarte han. Det forteller Mímir Kristjánsson, som tidligere har skrevet bok om landsfaderen.

Gerhardsen mente det viste fellesskap og solidaritet mellom samfunnslagene, og han skrøt til og med at trygdene var mangedoblet i hans tid. Tenk det!

I dag er det ingen som skryter lenger. Vi snakker bare om budsjetter. Det må vi naturligvis, men et budsjett er også et verdidokument. Hvor man henter inntekter og hvor man godtar utgiftene er et valg. Skatt og omfordeling går fortsatt an.

1 av 6 nordmenn har tegnet uføreforsikring. På ti år, fra 2014 til 2024, økte antall som hadde privat uføreforsikring fra 350.000 til 650.000.

Klassekampen har intervjuet Malena Strømmen Malakzadeh som opplevde at moren måtte selge huset da hun ble delvis ufør og inntektene sank drastisk. Malakzadeh mener det samme ville skjedd henne dersom hun ble ufør nå.

Hun betaler heller et månedlig beløp for å slippe usikkerheten. Det virker gjennomtenkt, gjelda er høy, hun trenger bil og det handler også om å vite at hun og familien kan bli boende i skolekretsen om uhellet skulle være ute.

Når man kjøper leilighet, får barn eller første gang sjekker framtidig pensjon, kan selv folk som ellers er lite opptatt av sånn gruble på risiko og plassering av penger.

Da jeg bandt renta etter finanskrisa i 2009, hadde jeg akkurat kjøpt leilighet og hadde ikke tålt en stor økning i renteutgifter. Det lønnet seg ikke, men valget var basert på situasjonen der og da, og sånn sett ville jeg kanskje gjort det igjen.

Ti år seinere hadde jeg kjøpt større leilighet med høyere gjeld og sluttet i en jobb som hadde felles forsikringer. Da sjekket jeg hva jeg ville fått som ufør, og ble betenkt. En halvering av lønna ville gjort det vanskelig å dekke utgiftene.

Jeg bestemte meg for å tegne uføreforsikring. Men jeg var ikke spesielt fornøyd. For hvis jeg var så redd for å bli syk at jeg var villig til å betale tusenvis av kroner i året for å sikre en bedre inntekt – fungerer da systemet som det skal?

Det mest skremmende er tross alt minstesatsene, som ligger godt under 300.000. Man bør først øke dem, så det er mulig å leve i en helt vanlig norsk by.

Men om de med høyest lønn betaler ekstra til forsikringsselskapene – er det ikke mer økonomisk fornuftig om de betaler inn til fellesskapet? Da kunne de velstående betalt enda mer av totalen, men også fått mer igjen om de ble syke selv.

Statistikker over hvem som har størst sjanse til å bli ufør, er sortert motsatt av inntektsnivå, for å si det sånn. Uføreforsikring er for de friske og mest velstående. Man bør være minst mulig syk fra før, ha råd til å betale forsikringen og tjene mer enn medianen for at det skal være noen vits.

Alle som har noe i journalen allerede, må betale mer per måned og kan bli nektet utbetaling fra forsikringsselskapet om grunnen til at man får uføretrygd er det som sto i journalen.

Har du en kronisk sykdom, er det ikke sikkert du får i det hele tatt. En stor gruppe mennesker kan dermed bare glemme å få mer enn 66 prosent av 6G.

Det er uansett best om de høytlønte ikke forholder seg til et helt parallelt system. Poenget med velferdsordninger er at vi alle sammen betaler inn til trygdesystemet.

Blir vi arbeidsledige, skal vi slippe å synke ned i fattigdom, men få dagpenger. Blir vi syke, får vi sykepenger, arbeidsavklaringspenger og eventuelt uføretrygd. Det er noe å være stolt av.

Jeg sa opp uføreforsikringa da jeg igjen kom i jobb med fellesordninger. Antakelig ville jeg fått avslag om jeg søkte igjen, men det var en nyttig erfaring fra det privilegerte planet.

Overraskelsen over scenarioet der lønna ville blitt halvert, og vissheten om at mange får vesentlig mindre enn hva jeg ville ha fått, gjør at jeg ikke skjønner hvorfor trygd ikke er en større sak i valgkampen.

Det er kanskje behagelig å ikke tenke for mye på at man kan bli syk og ikke klare å jobbe. Men sjansen er der, livet er tilfeldig. De som er friske har godt av å se for seg hvordan livet ser ut fra andre posisjoner.

Det er dessuten nødvendig med solidaritet på tvers for at vi skal klare å beholde gode løsninger for alle - uansett hvor man hadde havnet i systemet.

Velferdstaten er arvesølvet. Nav er sivilisasjon. Det skal lønne seg å stå i arbeid. Men det kan ikke straffe seg å bli syk.