Lars West Johnsen

Valget 8. september 2025 er historie. Det ble historisk. Men aller mest er det en knapt troverdig fortelling om en ufattelig snuoperasjon. 

På de runde bordene på Folkets Hus i Oslo lå alt klart før Arbeiderpartiets fotfolk og koryfeer ankom valgvaka. Røde plakater og flagg. JONAS i krigstyper. FIRE NYE ÅR.

Håp og tro ble i løpet av kvelden virkelighet. Uro for om meningsmålernes metode hadde fanget opp alt, erstattet med seiersrus. Men kanskje aller mest med lettelse.

Venstres snubling under sperregrensa forseglet Støre og Arbeiderpartiets skjebne.

Med kveldens kapittel skriver Jonas Gahr Støre seg med gullskrift inn i det statsbærende partiets annaler. Det kunne blitt med fire år, og en grå parentes i Arbeiderpartiets snart 140 år lange historie.

Han kunne i går legge bak seg den lengste og hardeste arbeidsøkta norsk politikk kan ha sett.

Den 65 år gamle statsminister Støres siste ni måneders dobbeltarbeid er grensesprengende og på randen av uforståelig. Arbeidstilsynet burde satt ned foten.

Han har reist land og strand rundt, kjørt stein-saks-og-papir og samtidig passet landet. 25 timer i døgnet. Åtte dager i uka.

Hverdagspolitikk og internasjonal storpolitikk er sjonglert som armerte håndgranater. Dager som skulle ha begynt i Egersund, har endt på nattog til Kyiv. 

Det venter en bestemannspremie på Støre i et parti som ikke alltid har vært like tilfreds med sin leder.

Selvtilliten har det vært lite å si på siden februar. Da var huset rydda.

Jens Stoltenberg var hentet inn, Senterpartiet sendt på dør og Trump hadde trampet inn igjen i manesjen og minnet folk i hele det politiske spekteret på verdien av å ha voksne folk hjemme.

Men uten Stoltenbergs retur, er jeg helt overbevist om at Støre hadde endt i den parentesen. Med blått foran og bak. Nederlag 2017. Nederlag 2025.

Nå, med seier, er det heller et spørsmål om han tar atter et valg i 2029.

Ender denne økta i 2033, har han bare Einar Gerhardsen foran seg på adelskalenderen. Foran Nygaardsvold, Brundtland og Stoltenberg.

Det er lite å si på ærgjerrigheten. Eller viljen til Jonas Gahr Støre. Det skal mange være glade for i dag. Den holder Sylvi Listhaugs høyrekrefter unna styringa av landet.

Men i 2029 venter en formidabel blå brottsjø i et land og en virkelighet som kan se veldig annerledes ut. Tenk på alt som har skjedd siden valget i 2021.

Hvis vi får fire like dramatiske år framover, vil mange kanskje håpe på et forlenget Støre-regime.

Vi må tilbake til mandag 2. desember i fjor for å forstå hvilken utrolig snuoperasjon partiet og statsminister Jonas Gahr Støre har gjort for å stå igjen som vinnere i dag.

Da fikk Støres parti 16,5 prosents oppslutning på TV2s måling. Og opprørets trommer begynte å hamre blant partiets mange misfornøyde.

Både TV2 og NRK kunne denne mørke adventsdagen fortelle om at sentrale krefter hadde bestemt seg. Det kriserammede partiet trengte et skifte.

Jonas var dead man walking, og folk i partiet hadde allerede avskrevet stortingsvalget 2025 som tapt. I desember handlet det for noen om å sikre en grunnmur som ga partiet en vinnende sjans i 2029. 

Arbeiderpartiet var åtte prosent bak Fremskrittspartiet. Støres gjeng var landets tredje største og i regjering med med taperne i Senterpartiet, som i julestria 2024 var mindre enn Rødt.

På målingene hadde Støres regjering 22,5 prosent av velgerne i ryggen. Det var ikke nødvendigvis noen ulogisk slutning å fyre opp bålet under partiets leder.

Det har som det heter vært litt av en reise for Jonas Gahr Støre. Fra en TV2-mikrofon dyttet i ansiktet med spørsmål om han ville trekke seg i desember til heltestatus og landets statsminister i september.

Det er den mest oppsiktsvekkende politiske snuoperasjonen i landets historie. Et comeback fra knestående til nevehyttende triumf som vi ellers bare ser i Hollywoods regi. 

Valgkvelden var finalen på en maraton. Tirsdag begynner fire nye og lange år for Jonas Gahr Støre.

På andre halvdel står den eneste med samme selvtillit som Støre. Der venter valgets kanskje egentlige seierherre, Sylvi Listhaug.

Han skal styre med en sammensatt palett støttespillere, der han er avhengig av kompromisser og stortingsregjereri, mens hun kan hamre løs. Bygge misnøye i fire år. Og viljen til makt er vekket for fullt.

Støre har gjennom sin monotone peking på Listhaug i denne valgkampen, skaffet seg en formidabel motpart.

Listhaugs 2025 kan vise seg å ha vært enda råere enn Støres. Lettelsen blant mange over at rødgrønn side forsvarer makta og bryter en internasjonal politisk trend, matches bare av en uro over Fremskrittspartiets komme som høyresidens desidert største parti.

Høyre i Norge er erstattet av ytre høyre. Det er et farlig tegn i tida.

Kjell Werner

Da ledet blå flokk klart på rød. Høyre var største parti på sin side av midtstreken i norsk politikk, og Erna Solberg var den klare favoritten til statsministerposten.

Men det var da, og ikke ved årets valg. Mandag kveld kunne Jonas Gahr Støre triumfere.

På Høyres valgvake var det heller laber stemning. Høyre-folkene var imidlertid forberedt på nedturen, for meningsmålingene har i flere måneder vist at Høyre ville gjøre et dårlig valg.

La oss ta noen tørre tall: I store deler av 2023 lå Høyre på rundt 30 prosent på målingene.

Resultatet i årets stortingsvalg ble det halve. For ett år siden lå Høyre på 25 prosent, Frp hadde 19 og det var solid borgerlig flertall. Men i desember 2024 gikk Frp forbi Høyre, og avstanden mellom partiene har bare økt.

Høyre-folkene klør seg i hodet og spør seg hvordan det kunne skje, at Frp ble mye større og at valgseieren glapp.

Svaret er nok todelt: Erna er ikke lenger stjerna i velgernes øyne, og partiets politikk fenger ikke like godt som for et par år siden.

Erna-problemet er også todelt: Hun har vært partileder i over 21 år og rammes dermed av en viss slitasjeeffekt. Ektemannen Sindre Finnes er den andre minusfaktoren. Han handlet aksjer i stor stil, bak Ernas rygg. Dermed fikk Høyre-lederen en kraftig, og høyst fortjent, skrape fra Stortinget.

Så har vi Høyres politikk, som hele partiledelsen står bak. Denne politikken ble sågar velsignet på partiets landsmøte i vår.

Høyre-politikken lever imidlertid ikke i et vakuum. På en ene siden har vi et mer offensivt Frp, som vil gi enda større skattelettelser. Samtidig tjener Frp på å være et alternativ til både Høyre og Arbeiderpartiet – som med Frp-øyne er for like.

Vi må også ta med i vurderingen at Arbeiderpartiet var i dyp krise før jul i fjor. Da var det brann i rosens leir. Men Ap reiste seg som en fugl føniks fra asken. Takker være at Jonas Gahr Støre gikk offensivt til verks og presset Senterpartiet ut av regjeringen. Landet fikk en ren Ap-regjering med Jens Stoltenberg på laget.

Dermed ble Høyre stående i en krevende spagat, mellom et mer populært Frp og enda mer populært Ap.

I en slik situasjon blir det krevende å fri til lillavelgerne som har søkt til Ap, og det blir enda verre for borgerlig blokk å legge seg nærmere Frp.

Panikken tok Erna Solberg, i to runder. På forsommeren ble det innkalt til tre pressekonferanser for å presentere vedtatt Høyre-politikk i ny innpakning. Det hjalp ikke det spøtt. Høyre ble liggende like lavt på meningsmålingene.

En drøy uke før valget forsøkte Erna seg på et nytt krampaktig stunt.

Hun gikk ut i Aftenposten og proklamerte at en Høyre-ledet regjering er det eneste alternativet til dagens Ap-regjering. Dette ble ledsaget av et budskap om at bare et større Høyre vil gi borgerlig flertall. Erna Solberg sa også at Sylvi Listhaug ikke har nok tillit i de tre andre partiene. Men borgerkrigen på borgerlig side ga ikke noe løft for Høyre. Og seieren glapp. 

Erna Solberg har i flere intervjuer vært klar på at valgnatta er et dårlig tidspunkt for eventuelt å si at hun trekker seg som Høyre-leder. Men med et valgnederlag som fasit er det ingen tvil om at hun kommer til å kaste inn håndkleet på et naturlig tidspunkt. Et passende tidspunkt vil være i god tid før at det holdes landsmøte våren 2026.

Det er et åpent spørsmål hvem som tar over som Høyre-leder etter Erna Solberg.

Nestleder Henrik Asheim er en aktuell kandidat. Jeg holder imidlertid en knapp på Ine Eriksen Søreide. Flere navn kan nevnes, men det synes uansett åpenbart at den nye partilederen må hentes blant dem som nå ble valgt inn på Stortinget.

Flere Høyre-folk jeg har snakket med innrømmer at Høyre satt for lenge stille i båten. Høyre-ledelsen burde reagert allerede da Frp kom seilende opp og forbi bakfra. I ettertid er det lett å innrømme at Erna Solberg kanskje burde ha gitt seg etter valgtapet i 2021. Om en ny leder hadde gjort det bedre i årets valg, blir bare en spekulasjon.

Hva blir så Erna Solbergs politiske ettermæle? Hun har åpenbart skrevet historie, ved å ha sittet så lenge som partileder og ikke minst ha ledet en regjering i åtte år.

I tillegg gjorde hun Frp stuerent som parti. På den annen side vil det bli heftende ved Erna Solberg at ektemannen handlet aksjer bak hennes rygg og at Høyre gikk på et formidabelt nederlag ved stortingsvalget i 2025.

Om Ernas ja til å ta Frp inn i regjering var et pluss eller et minus, kan sikkert diskuteres. Jeg vil si ja, siden det etter min mening har tjent demokratiet å gjøre Frp mer ansvarlig. Oppsummert blir det dermed tre plusser og to minuser.

Det hadde blitt enda flere plusser dersom Erna Solberg hadde gitt seg tidligere.