Kjell Werner

To uker før valget er det uhyre jevnt mellom blokkene i norsk politikk, skal vi tro snittet på de ferskeste målingene. Det store spørsmålet er hvilke partier som klarer å styrke seg inn mot valgdagen.

Det er spesielt interessant å registrere at Høyre-leder Erna Solberg nå angriper både Ap og Frp. Og ekstra avslørende at Solberg velger denne strategien i én og samme VG-artikkel.

At Erna Solberg går ut mot Arbeiderpartiet, bør ikke overraske noen. Snarere tvert imot, det er som ventet. Men at hun går i klinsj med Fremskrittspartiet nå i innspurten av valgkampen, er svært oppsiktsvekkende.

«Frp lover for mye», sier Erna Solberg og poengterer at Høyre «aldri vil love alt til alle på én gang». I tillegg legger Høyre-lederen vekt på at partiet hennes har erfarne politikere som kan håndtere en krevende og mer alvorlig sikkerhetspolitisk virkelighet.

Og så kommer Solberg med følgende stikk til Frp: «Vi har et bedre og bredere lag med mer erfaring enn det Sylvi har, som er styringsdyktig og derfor bør lede an i en borgerlig regjering». Snakk om å gni det inn.

Bakteppet er det faktum at Høyre ikke lenger er største parti på borgerlig side. Frp leder med klar margin. På snittet av de siste målingene kan Frp-leder Sylvi Listhaug notere over 22 prosent, mens Høyre ligger rett under 16 prosent. Til sammenligning får Ap over 25 prosent.

Erna Solberg har ikke klart å løfte Høyre gjennom sommeren. Politiske utspill på rekke og rad og ulike personlige krumspring for å skape oppmerksomhet om Høyre, har ikke hjulpet det spøtt.

Oppslutningen er like svak som den var før sommeren. Når det er så få velgere igjen i Høyres krybbe, er det ikke rart at desperasjonen sprer seg.

Høyre står i en krevende spagat med en todelt utfordring. Mange av dem som stemte på Høyre ved sist stortingsvalg, foretrekker nå Fremskrittspartiet. Det hjelper imidlertid fint lite på balansen mellom blokkene å hente disse «hjem» igjen til Høyre. Erna Solberg må i første rekke mobilisere dem som fortsatt er i tvil og kapre velgere som har rømt til Arbeiderpartiet.

Erna Solbergs hovedbudskap er at det ikke blir borgerlig flertall uten et større Høyre. Hun har åpenbart et poeng. Men dette handler nok mest om indremedisin i partiet, både når det gjelder muligheten til å gjøre comeback som statsminister og ikke minst kampen om flere sistemandater.

Det er fortsatt et åpent spørsmål om hvem som blir statsminister hvis de borgerlige vinner valget.

Erna Solberg er Høyres statsministerkandidat. I tillegg peker både KrF og Venstre på henne. Samtidig har Frp vedtatt at det største borgerlige partiet bør få denne posisjonen. Men Sylvi Listhaug vil ikke selv si at hun er statsministerkandidat.

Erna Solbergs andre utfordring er at Høyre risikerer stang ut i flere valgdistrikt. Slik det nå ser ut, kan det bli en fight om sistemandatet i Oslo mellom Unge Høyres Ola Svenneby og Rødts Bjørnar Moxnes. Her kan det i tilfelle bli en kamp mellom blokkene.

Også i Hordaland ligger Peter Frølich tynt an. Ifølge Dagens Næringsliv er det ytterligere fire unge i Høyres arverekke som er i tilsvarende situasjon. «Bekymringen min er at vi mister profiler som Høyre trenger i framtiden», sier en åpenhjertig Erna Solberg til TV 2.

Høyre-lederen sier hun er bekymret for partiets framtid. Bare et større Høyre kan sikre disse seks plass på Stortinget. Og enda viktigere for Høyre og henne selv: Sørge for at det blir regjeringsskifte og at Erna Solberg styrker mulighetene til igjen å bli statsminister.

Men Sylvi Listhaug vil også ha et ord med i laget. Hun er veldig overrasket over å bli angrepet så hardt av Erna Solberg.

«Jeg håper at Høyre snart forstår at de bør rette skytset mot Arbeiderpartiet og ikke Frp», sier Listhaug til VG.

Deretter kommer Frp-lederen med denne salven: «Enda mer oppsiktsvekkende er det at Høyres kritikk av Fremskrittspartiets løsninger høres ut som et ekko av skremmekampanjen vi ser fra Ap».

Men så snur Sylvi Listhaug kanonen mot statsminister Jonas Gahr Støre. Hun advarer mot et rødgrønt flertall bestående av Ap, Sp, SV, Rødt og MDG. «Dette er oppskriften på utrygghet og kaos vi aldri har sett maken til i Norge», sier hun.

Dersom de rødgrønne beholder flertallet ved høstens valg, må Støre-regjeringen forhandle statsbudsjetter med partiene på venstresiden. Trolig må både Rødt og MDG med i denne alliansen.

Men i andre saker vil Ap ha store muligheter til å skaffe seg vekslende flertall. Erfaringene fra i vår viser at slik slalåmkjøring i Stortinget kan gi gode løsninger. Rusreformen er ett eksempel.

Statsministeren er krystallklar på at det er tre ting Ap uansett ikke kommer til å sette på spill: Nato-medlemskapet, EØS-avtalen og trygg økonomisk styring. Rødgrønne partier vil neppe kaste Ap-regjeringen ved å utfordre statsministeren på disse punktene.

Sylvi Listhaug bør derfor gå stille i dørene. For er det ett sted hvor det er kaos, så er det på borgerlig side.

Der er det ingen felles statsministerkandidat, og ikke vet vi hvilke partier som vil inngå i en eventuell borgerlig regjering.

Erna Solberg har samtidig funnet det nødvendig å være forbilledlig ærlig på at en ren Frp-politikk vil gi oss økt rente. Men å krige på to fronter har historisk vist seg å være en krevende øvelse. Fallhøyden er usedvanlig stor, for kjemien mellom Sylvi og Erna er mildt sagt dårlig.

På rødgrønn side stiller alle de aktuelle partiene seg bak et ønske om at Jonas Gahr Støre må få fortsette som statsminister. Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får. For Erna Solberg er det vinn eller forsvinn som gjelder. Dette forklarer panikken i Høyres hus.

Helle Cecilie Palmer

Tenk at den heteste poteten i valgkampen i det hersens kriseåret 2025 er spørsmålet om hvorvidt de rikeste av de rikeste skal betale skatt sånn som resten av oss.

Jeg sliter fortsatt med å skjønne hvordan vi kom dit – i en tid hvor resten av verden føles skumlere enn på veldig lenge – at de aller mest privilegerte og formuende menneskene i landet krever å få bidra mindre til det fellesskapet som har gjort dem rike.

Og ikke bare det – men at det å kritisere argumentasjonen deres, eller forvente at de, i likhet med oss andre, skal skatte en fair share av det de eier og tjener – blir sett på som misunnelse.

Her har altså de blant oss med mest penger greid å etablere en fortelling om at det er så vanskelig å være rik i Norge. Selv om vi aldri før har hatt så mange superrike som nå. Og så får dagens regjering, som prioriterer fellesskap og fordeling framfor konsentrasjon av rikdom på få hender, skylda for å «jage» milliardærer ut av landet.

Nå jobber disse rikingene knallhardt for regjeringsskifte, blant annet gjennom Fellesaksjonen for ditt og datt, Rikfolk ruler, Formuesskatt er fy! eller hva de nå heter. Jeg må innrømme at jeg går i surr med navnene, de er så like, alle de nystartede lobbyorganisasjonene som har som formål å gjøre rike folk rikere.

De øser millioner av kroner over høyrepartiene, for penger kan kjøpe makt. Når rikdom konsentreres framfor å fordeles, konsentreres også makta. Folk med mye penger har langt større innflytelse på politiske beslutninger enn vanlige folk.

De rikeste og høyrepartiene klør hverandre på ryggen, mens de skyver bestemødre og små familiebedrifter foran seg.

De setter opp regnestykker med store feil, og forteller om hvor dum formuesskatten er, dessverre ofte uten at mediene stiller kritiske spørsmål. Heldigvis for oss som stusser over dette, har Asle Olsen, mannen bak nettsiden Fakta om formuesskatt tatt på seg jobben med å undersøke tallene nærmere. Da blir bildet et annet.

Forskere som uttaler seg om formuesskatt, får hets og hat i innboksen. Noen lar være å ytre seg på grunn av dette.

«Formuesskatten er kontroversiell», sier NHH-professor Guttorm Schjelderup, «fordi den treffer den gruppen i Norge som har mest makt og evne til å nå frem i media».

Det er de som har mest fra før som kommer best ut av det når høyresida styrer. Forrige gang Erna Solberg & co satt med makten, brukte de 36,5 milliarder kroner på skattekutt. For disse pengene kunne de ha fått 202 000 barnehageplasser eller 46 000 lærere.

I stedet fikk de tusen rikeste nordmennene halvannen million i skattekutt hver. I Solbergs andre periode kuttet hun skattene for denne gruppen med 8,2 prosent. Samtidig fikk de 99 prosentene av befolkningen med lavest formue 0,3 prosent i skattelette.

Føles dette rettferdig?

Det er en sammenheng mellom folks oppfatning av hvordan rike folk har blitt rike, og holdninger til omfordeling. Folk som stemmer på partier til venstre, mener at flaks og familiebakgrunn har betydning for folks rikdom, og er tilhengere av omfordeling og utjevning av sosiale forskjeller.

Folk som stemmer på høyrepartier, mener folk har blitt rike gjennom hardt arbeid og talent. De er skeptiske til at staten skal omfordele rikdom.

Dette tjener selvsagt de rike på, men det er dårlig nytt for oss andre. Fra før vet vi at økonomisk og sosial ulikhet spiller inn på forventet levealder. Jo høyere sosioøkonomisk status du har, jo lenger kan du forvente å leve.

Nå har en undersøkelse slått fast en lignende sammenheng for barnedødsfall: Barn med foreldre som har lav utdanning og lav inntekt, har større risiko for å dø før de fyller 18. Å utjevne sosiale forskjeller er livreddende. Forskerne anslår at mellom 20 og 25 flere barn kan leve opp hvert år.

Men så var det den formuesskatten da, som er den viktigste valgkampsaken for høyrepartiene. Ikke klima. Ikke velferd. Ikke utjevning av forskjeller.

Det er for så vidt en ærlig sak å gråte for sin rike mor. Men da gjelder det å være nettopp ærlig: Nei, fjerning av formuesskatten fører ikke til økonomisk vekst. Nei, lavere formuesskatt gir ikke flere arbeidsplasser. For ikke å snakke om det meningsløse begrepet «arbeidende kapital».

Hvis man virkelig var opptatt av de små bedriftene eller gründere i oppstartfasen, kunne man jo foreslått endringer som gagnet disse, samtidig som de rikeste ikke fikk slippe skatt.

Men neida.

Kutt i formuesskatten gjør de rikeste folka enda rikere. Det er det som er formålet. Det er det de betaler høyrepartiene for.

Selv om formuesskatten skulle bli økt betydelig for de aller rikeste, ville det fortsatt vært mye verre å være fattig enn rik i Norge. Ikke la noen få deg til å tro noe annet.

Dessuten: Rike mennesker greier seg alltid. Uansett hvem som styrer.

Hvis det virkelig er så jævlig å være rik i Norge i dag at du får vondt i følelsene av å måtte betale en bitteliten prosentandel av formuen din i skatt – ja, da får resten av oss være glade for at vi ikke har så mye penger.

Det gjelder å tenke positivt, tross alt.