Trygve Svensson

I et svarinnlegg skriver Kristin Clemet at det norske arbeidslivet «i mangt og mye er et samarbeidsliv».

Det har hun rett i. Men hun har ikke rett i at samarbeidslinjen står i motsetning til maktkampen i arbeidslivet. I virkeligheten er det stikk motsatt.

Det var mitt hovedpoeng: Forbedringer i arbeidslivet har aldri kommet gjennom teselskap.

Det er nemlig ikke slik at den norske samarbeidsmodellen har vokst ut av velvillighet fra arbeidsgiversiden fordi de «vet at utsikter til høyere lønn gir incentiver til produktivitetsforbedringer», for å bruke Clemets egne ord.

Før fagbevegelsen fikk fotfeste, var det ikke noe som het verken overtidstillegg, tariffavtaler eller helgefri.

Det var heller ingenting som het sykelønn, feriepenger eller velferdsstat. Alt dette har måttet kjempes frem.

Dels gjennom organisering på arbeidsplassene, forhandlinger og streik. Og dels gjennom at arbeiderbevegelsen har vært pådriver for arbeidslivsreformer og velferdsordninger i Stortinget.

Her skiller våre historieforståelser lag. I Clemets verdensbilde kommer samarbeid av seg selv.

Men arbeiderbevegelsens biblioteker er fulle av eksempler på hvordan det går med arbeidstagere som ikke har hatt makt til å stå opp for sine rettigheter.

Clemet advarer mot å bruke streik i utide. Jeg vet ikke om hun ønsker å forby streikeretten som sådan, men hun har foreslått å begrense den for ansatte i offentlig sektor. 

Dette skulle gjøres gjennom å innføre et «krav om proporsjonalitet mellom formålet med streiken og den virkningen den har».

Eller med andre ord at politikerne skal gripe direkte inn i streikeretten og i forholdet mellom partene i arbeidslivet – uten at verken liv eller helse står på spill.

Videre skriver Clemet at trepartssamarbeidet bør være balansert. Men balanse krever likeverdige parter. Om staten tar parti gjennom å svekke streikeretten, er det ikke balanse – det er vingeklipping av arbeidstakeres mulighet til å sette makt bak kravene.

Samtidig ser Clemet ut til å mene at det er et problem at partene i arbeidslivet «kan bremse nødvendig omstilling».

At arbeidstakeres organisasjoner uttrykker sin mening om politiske beslutninger som påvirker dem, mener jeg derimot er en viktig del av demokratiet.

Det er et kjent knep Clemet bruker når hun i beskrivende ordelag omtaler LO som en synkende maktfaktor. Det er selvsagt ikke en nøytral observasjon, men ønsketenkning fra høyresidens sjefsideolog.

LO har mer enn en million medlemmer og har et unikt gjennomslag i både arbeidslivet og politikken. Interessant nok virker det som Clemet mener LO har for mye makt når hun beskriver LOs politiske gjennomslag.

At høyresiden misliker at LO foretrekker venstresiden, er imidlertid ikke noe nytt. Det er heller ikke et unikt fenomen at ulike samfunnskrefter støtter opp om politiske ideer og prosjekter.

Når en demokratisk organisasjon for arbeidsfolk bevilger penger til et parti, er det ikke mindre legitimt enn når skipsredere finansierer tenketanker for å fjerne formueskatten. Eller når anonyme kapitalister gir penger til Frps valgkamp.

LOs støtte til Arbeiderpartiet vedtas åpent – av delegater, på en demokratisk kongress.

På høyresiden skjer støtten i det stille fra noen av Norges rikeste mennesker – i bekymringsverdig økende takt.

Det er den store forskjellen på kollektive vedtak og anonyme sjekker underskrevet i mer eller mindre hemmelige rom.

Helle Cecilie Palmer

Pengene brant i lomma på sønnen min. I hvert fall i overført betydning.

De 300 kronene han hadde fått i påskegave sto på min konto, og seksåringen hadde raskt bestemt seg for hva han skulle bruke dem på: Lego.

For at han skulle få mest mulig for pengene, sjekket vi om det var tilbud noe sted. På lekebutikken var det 30 prosent på Lego.

Ikke 30 prosent rabatt. Men 30 prosent bonus.

Det er ikke lenger nødvendigvis sånn at du sparer penger når det er tilbud i butikkene. Nå er det poeng du sparer. Poeng som kan bli til penger en eller annen gang i framtida.

Men da må du være medlem i kundeklubben, og ikke handle hos konkurrenten neste gang du skal kjøpe Lego. Eller vaskemiddel. Eller gryteretter fra Toro. Mer om det snart.

For sønnen min måtte betale fullpris for Legoen, mens jeg måtte opprette konto i lekebutikkens kundeklubb, sånn at jeg kunne få de 30 prosentene som bonuspoeng som om et par uker blir omgjort til en verdisjekk som vi kan bruke neste gang han skal kjøpe en leke.

Ifølge en undersøkelse gjort på vegne av Forbrukerrådet, kjøper halvparten av oss mer enn vi hadde tenkt på grunn av tilbud gjennom kundeklubber.

Flyselskapene var tidlig ute med bonuspoeng, og da Norwegian ble etablert, ble det i noen år forbudt med bonuspoeng på innenlandsreiser.

Begrunnelsen var frykt for høye priser og dårligere tilbud for forbrukerne. Nylig fikk SAS krass kritikk fra miljøorganisjonen Framtiden i våre hender for å love bort en million bonuspoeng til kunder som fløy ekstra mye.

For noen år siden lo vi litt da Rema 1000 gikk bort fra prinsippet om at det enkle ofte er det beste – ingen tilbud, kundeklubber eller medlemsrabatter.

Nå gjaldt det å melde seg inn i kundeklubben «Æ» (for en utflytta trønder finnes det vel knapt et mer irriterende navn på en app), og få tilpassede priskutt og rabatter på frukt, grønt og andre ting Rema ville selge oss.

Sånn turet og gikk det en stund, riktig nok iblandet noen problematiske personvernhensyn.

Men så, for noen uker siden, var det slutt på medlemsrabatter. Også hos Rema er nå det bonus som gjelder.

Riktig nok er Rema rausere enn lekebutikken – du kan bruke bonuspoengene allerede ved neste handletur. Men du må velge en Rema-butikk for å få rabatten.

Vi har enormt mange matbutikker i Norge – vi er et av landene i Europa med flest butikker per innbygger. Jeg har ti matbutikker å velge mellom innenfor en radius på tre kilometer fra huset mitt.

Samtidig eies 95 prosent av butikkene vi handler i, av de tre store kjedene NorgesGruppen, Coop og Rema. 

Konkurransetilsynet har konkludert med at det norske dagligvaremarkedet er et oligopol med begrenset konkurranse – og har ilagt kjedene milliardgebyr for ulovlig prissamarbeid.

Ifølge Konkurransetilsynet fører maktkonsentrasjonen til lave insentiver til å senke prisene, og høyere insentiver til å øke dem – fordi konkurrentene raskt følger etter.

Når pris dermed ikke er et virkemiddel for å få kundene til din butikk, blir kundeklubber og bonuspoeng en måte å skape lojale kunder på.

Skjønt, for min del føles denne lojaliteten egentlig som en tvangstrøye. I skrivende stund har jeg 27 kroner på bonuskontoen min hos Rema.

Men ikke bare det: Appen forteller meg at jeg bare har fire dager på meg til å fullføre bonusoppdragene mine.

Altså. Bonusoppdrag – en regelrett spillifisering av handleturen. Kjøper jeg fire gryteretter, får jeg 40 prosent bonus, nemlig. Og jeg som ikke hadde tenkt å servere familien mer enn én ferdigrett fra Toro denne uka.

Mye har vært sagt og skrevet om butikkjedenes salgsgrep «3 for 2» i det siste. Med rette – for disse varene har sannsynligvis blitt så mye dyrere i det siste at selv når du får en gratis, betaler du minst like mye per vare som før.

Bare at du tvinges til å kjøpe tre, selv om du ikke trenger mer enn en eller to.

Men bonusoppdrag? Det må finnes en spesiell plass i helvete til den markedsføreren som kom på den ideen.

Men hva skal en stakkars forbruker gjøre? Det er vanskelig å boikotte matbutikker når de er omtrent like ille alle sammen, og kan gjøre som de vil med priser og rabatter og bonuser.

Det er mye vi forbrukere kan greie oss uten. Mat er ikke en av de tingene.

Så vi fortsetter å handle mat, fortsetter å samle bonuspoeng, og må selv passe på å bruke dem før de går ut.

Men vi fortsetter også å irritere oss over høye matpriser og dårlig utvalg, forbanner eierne som blir stadig rikere (mens boligrenta til vanlige folk forblir høy fordi matprisene stiger), og kaller bonusen for det den er: bullshit.