Borghild Odland Frostad

Jeg er ufør og er en av dem som gjerne vil bidra så mye jeg kan, men som lever i et system der det ikke er trygt å jobbe litt.

Derfor reagerer jeg på saken i FriFagbevegelse 14.november, der SSB-forsker Andreas Myhre fremstiller økt fribeløp for uføre som «et lite treffsikkert tiltak».

Og da NAV la fram tall tidligere i år som viste at over 100.000 uføre har arbeidsinntekt, uttalte arbeidsminister Tonje Brenna samtidig at hun «gleder seg over tallene», og hun la til at «dette var høyere tall enn hun hadde sett for seg», og «vi må lage muligheter deretter», kjenner jeg at noe mangler i beskrivelsen av virkeligheten vår.

For tallene forteller ikke historien om oss som faktisk står i dette.

For oss handler arbeid vel så mye om livskvalitet, som om kroner. Når fribeløpet reduseres til et regnestykke, mister man hele poenget.

Jeg jobber ikke litt, kun fordi jeg vil tjene mest mulig. Jeg gjør det fordi arbeid gir mening, mestring, fellesskap, struktur og den lille livsviktige sosiale kontakten.

Det handler om identitet og verdighet. Om å få være en del av samfunnet, ikke en som står utenfor.

Det perspektivet mangler totalt i i SSBs analyse.

Jeg forstår at staten må tenke på økonomi, og at regelverkene må være ryddige og forutsigbare. Det er ikke vanskelig å se at dette handler om mer enn gode intensjoner.

Men når økonomi blir eneste perspektivet, mister man av syne hva arbeid faktisk betyr for oss som lever i dette systemet.

Vi stopper under fribeløpsgrensen – av frykt

SSB sier at få uføre jobber så mye at de passerer fribeløpet. Det stemmer. Men ikke av de grunnene de tror.

De fleste av oss stopper rett under 50.000 grensen, fordi vi er redde for tilbakebetaling, avkortning, NAV-feil som vi selv må dekke og byråkratiske konsekvenser vi ikke orker å risikere. Dette handler om frykt, ikke arbeidsevne.

Jeg sier ikke at kontroll er unødvendig. Jeg forstår behovet for klare systemer. Men når regelverket er så utrygt at folk holdes tilbake av frykt, da er det selve systemet som er problemet-ikke menneskene i det.

Mange tør ikke jobbe mer fordi systemet ikke gir trygghet

Mange av oss som fikk uføretrygd for 20.20 år siden, fikk den i en annen tid enn dagens. Den gang var forståelsen av langvarige helseplager, særlig innen psykisk helse mindre utviklet, og debatten om konsekvenser av uføretrygd og arbeidsevne langt mindre nyansert enn den er i dag.

Flere har fått bedre funksjon siden den gang, men alternativet for å kunne tjene mer enn dagens fribeløp er nemlig å si fra seg uføretrygden- et for de fleste alt for farlig prosjekt. 

For å klare seg økonomisk måtte man i praksis tjent nærmee full lønn fra dag en, for man mister grunninnteksten i det øyeblikket trygden bortfaller.

Med helse som svinger, er det nesten ingen som tør å risikere dette.

En eneste dårlig periode kan bety at man står fullstendig uten sikkerhetsnett og må starte hele prosessen om igjen. Derfor er det ikke manglende vilje som holder oss tilbake, men er system som gjør det uforsvarlig å prøve seg i større stilling enn helsen tåler.

SSB ser kun på 100% uføre-og mister helheten

Analysen vurderer bare dem som har full uføretrygd. Men virkeligheten er langt mer nyansert. Tusenvis kunne jobbet 50-70 prosent dersom systemet var fleksibelt nok.

Når man analyserer en kategori, får man et skjevt bilde av hvem vi faktisk er og hva vi faktisk kunne vært i stand til.

Økt fribeløp er treffsikkert - for det treffer dem som prøver

Hvis målet virkelig er å få flere uføre i arbeid, må man styrke dem som faktisk prøver. Økt fribeløp gir trygghet. En trygghet vi er avhengige av.

I tillegg gir det mer arbeid, mer mestring, bedre helse og mindre isolasjon. Det gir folk mot til å bruke den arbeidsevnen de faktisk har.

Arbeid er helsefremmende - men man må gjøre det trygt nok å prøve.

Fribeløpet handler ikke først og fremst om økonomi. Det handler om livskvalitet, verdighet, trygghet og muligheten til å bidra uten å risikere alt man har å leve av.

Hvis myndighetene virkelig mener at de ønsker at flere uføre skal jobbe, må de starte med det mest grunnleggende: å gjøre det trygt å prøve.

Gi oss fleksibilitet. Gi oss muligheten til å delta og være mennesker-ikke kun tall i et budsjett.

Vi er en gruppe som allerede har kjempet flere kamper enn de fleste ser. Mange av oss har brukt år på å stable oss på beina, reise oss fra livskriser og finne håp.

Men uten en reell mulighet til å bidra med den erfaringen, styrken og livskompetansen vi sitter på, mister samfunnet mangfold, nye perspektiver og motstandskraft tilbake.

Å gjøre det tryggere for uføre å jobbe litt, er ikke bare helsefremmende tiltak for oss som lever med sykdom-det er også smart økonomi på sikt.

Når mennesker får mulighet å bruke den arbeidsevnen de har, reduserer det isolasjon, behovet for behandling, trydeavhengighet og NAV.oppfølging.

Flere i arbeid betyr økt skatteinntekt, bedre helse og færre som faller ut av arbeidslivet for godt.

Et høyere fribeløp er derfor ikke bare en kostnad, men en investering- i mennesker, i helse og i et samfunn som trenger det mer enn noen gang!

Les også: Over 100.000 uføre jobber ved siden av uføretrygden

Haakon Eliassen

På samme dag i november publiserte Riksrevisjonen to rapporter. Begge omhandler forvaltning og kontroll av milliardbeløp.

Men kun «Nav-rapporten» blir toppoppslag i norske medier.

«Alvorlig»

Nav betalte 2,3 milliarder kroner i støtte til ortopediske hjelpemidler uten å kontrollere fakturaene. I tillegg er det knyttet usikkerhet til store deler av regnskapsrapporteringen.

Nav-direktør Hans Christian Holte var allerede i gang med å rydde opp og ønsket å bli værende, men arbeidsminister Kjersti Stenseng hadde ikke lenger tillit til ham.

– Det å gi feil informasjon til departementet og Riksrevisjonen er alvorlig. Det er topplederens ansvar. Resultatet av samtalene vi har hatt er at Hans Christian Holte går av som direktør, konkluderte Stenseng.

Kommentar: Glem Holte. Nav er problemet

«Åpne dører»

Riksrevisjonens rapport om Skatteetaten viser en like alvorlig kontrollsvikt.

Rapporten slår fast at Skatteetaten ikke i tilstrekkelig grad forebygger eller avdekker økonomisk kriminalitet. Dessuten bryter etaten loven ved å unnlate å ilegge tilleggsskatt.

Merverdiavgiftssystemet, en av statens aller viktigste inntektskilder, er basert på tillit. Det gjør det særlig sårbart for svindel.

Likevel er det «åpne dører» for kriminelle aktører – mens lovbrudd ikke får ledermessige konsekvenser.

Riksrevisjonen dokumenterer at:

• Skatteetaten har utbetalt millionbeløp til svindelmistenkte virksomheter – flere senere anmeldt for bedrageri.

• Kriminelle nettverk utnytter systemet – nesten uten risiko.

• Seriøse bedrifter taper mot selskaper som unndrar merverdiavgift.

• Tilliten til rettferdig skatteforvaltning svekkes.

Kritikken er heller ikke ny. Dette er en eskalerende og godt dokumentert systemsvikt som har pågått i over ti år. Allerede i 2013 pekte Riksrevisjonen på svakheter.

Mest alarmerende er kanskje Skatteetatens egen interne rapport fra 2023 som konkluderte med at kontrollnivået var «kritisk lavt» og at skattegapet utgjorde milliarder.

Likevel ble ikke problemene løst.

Paradokset

Så hvorfor reagerer vi så ulikt på kontrollsvikt i to etater som begge forvalter fellesskapets milliarder?

Forklar det den som kan: aller helst arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng. Eller finansminister Jens Stoltenberg.

For hvem stilles egentlig til ansvar for et kontrollapparat i fritt fall?

Antall kontroller er mer enn halvert siden 2013, og hele 93 prosent av de risikoflaggede mva-meldingene slippes gjennom uten manuell vurdering.

Hvis det ikke er lederansvar – hva er det da?

Kronikk: Ledere i offentlig sektor går av, sparkes og hetses. Det er et faresignal

Bør stille samme krav?

For å bevare tilliten til statens evne til å forvalte våre felles midler, bør man stille samme krav om ansvar til Skatteetatens ledelse som man i dette tilfellet har gjort med Nav.

Den formelle forskjellen er denne: Nav ga feil informasjon til departementet og Riksrevisjonen. Det regnes som et direkte tillitsbrudd fra øverste ledelse – og utløser politisk krav om avgang.

I Skatteetaten-saken finnes det ingen dokumentasjon på at ledelsen har feilinformert. Dermed behandles svikten som et «strukturelt og ressursmessig problem» – og ikke et lederansvar.

Potensielt større konsekvenser

Likevel er realiteten denne:

Skatteetatens kontrollsvikt – gjennom lav kontroll, manglende reaksjoner, lovbrudd og betydelige feilutbetalinger – kan ha større konsekvenser for statens inntekter enn Navs feil har for statens utgifter.

Og da gjenstår det sentrale spørsmålet:

Hvis kontrollsvikt i Nav fører til direkte lederkonsekvenser – hvordan kan en langt mer omfattende og langvarig kontrollsvikt i Skatteetaten avfeies som noe som ikke krever ansvarliggjøring?

Debatt: Nav må endres for å få flere ut i jobb