Anne Berit Aker Hansen

De fleste snakker om helse, politi og forsvar, men hva med arbeidsfolk som sørger for at vi har mat og drikke på bordet?

Her ser vi et graverende skille i partienes prioriteringer.

Vi lever i en verden på kokepunktet. Vi har fått en fullskala krig på vårt eget kontinent. Midtøsten står i flammer. USA har valgt en president som gjør verden mer utrygg. Naturkatastrofene treffer oss og resten av verden hyppigere.

Vi må sikre oss, samtidig som vi må bidra til at det ikke koker over. Vi må sørge for sikkerhet gjennom et moderne og sterkt forsvar.

Men forsvar er mer enn fregatter, tanks og ammunisjon. Vi må tenke totalberedskap, og da er produksjon av mat og drikke helt avgjørende.

Det er noen som mener at det ikke er veldig viktig å opprettholde landbruket og matindustrien i Norge. At vi bare kan importere det vi trenger.

Det kan jo høres forlokkende ut med skinke fra Italia, ost fra Frankrike og biff fra Argentina.

Og ja, vi kan importere. Helt til vi ikke kan det lenger.

Tenk bare tilbake på pandemien.

Forsyningslinjer stopper opp. Også innenfor matproduksjon. Og da blir førsteprioriteten i alle land å mette sin egen befolkning.

Vi kan legge til at krigen i Ukraina har redusert store deler av produksjonen i det som ble kalt verdens kornkammer. I andre land ødelegges matproduksjonen av tørke og flom.

Da må vi spørre oss: Skal vi virkelig produsere mindre mat i Norge? Det gir ingen mening.

Vi trenger bøndene og fiskerne, og vi trenger dem som jobber i mat- og drikkeindustrien mer enn noensinne. 

Dagens regjering har som mål å øke selvforsyningsgraden.

Det betyr at vi må bruke mer areal til landbruksproduksjon, og vi må styrke Norges største landbaserte industri, nemlig mat- og drikkeindustrien.

Vi må opprettholde et tollvern slik at norsk mat er konkurransedyktig i Norge. Alternativet til denne politikken står Fremskrittspartiet og Høyre for.

De vil kutte drastisk i støtten til norsk matproduksjon, og Fremskrittspartiet vil avvikle tollvernet på mat. Det vil rasere norsk matproduksjon.

Knut Johannes Berg

Nettopp det kan det være lurt å ha en bevisst holdning til når valget om hvem som skal styre Norge nå skal tas.

Jeg mener det finnes to sider av dette: Enten er du bedriftseier og arbeidsgiver, eller så du er arbeidstaker eller ufør/ sykemeldt. 

Som bedriftseier og arbeidsgiver er du tjent med stor grad av fleksibilitet. I det ligger det ting som at arbeiderne kan jobbe når det passer deg, at de kan være midlertidig ansatt og at du kan bestemme mest mulig.  

Alt dette er ting som bidrar til at arbeidsgiver og bedriftseiere har mye makt over arbeiderne. 

Som arbeidstaker eller ufør/ sykemeldt er du i stor grad tjent med et organisert arbeidsliv med høy organisasjonsgrad. 

Det er med på å sørge for å utjevne maktforholdet mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. Det er også med på å utjevne maktforholdet i politikken. 

Så tilbake til spørsmålet. Hvem er du i arbeidslivet og hvem er du i livet?

Milliardærene, skatteflyktningene, laksebaronene (kjært barn har mange navn les: penger) har spyttet mye penger i valgkampen. Mye mer enn det LOs medlemmer har gjort.

De vet hva de gjør, og hvem de er. De vet at om deres side vinner et valg vil de sitte igjen med mer av sine egne penger i form av skattelettelser og andre goder.

Arbeidstakere er avhengig av sikkerhetsnettet som velferdsstaten tilbyr. Den andre sidens skatteletter koster mye penger.

I ytterste konsekvens kan det også koste liv. Det er velferden som sykehus, sykelønn, omskolering, sosiale støtteordninger som blir kuttet.

Barnehagepriser og SFO blir dyrere og vi går bort fra at alle har like muligheter. I tillegg blir jobbsikkerheten dårligere, og avhengighetsforholdet til arbeidsgiver sterkere. Da får begrepet «å stå med lua i hånden» ny mening og fart. 

Høyresiden i politikken står med bedriftseierne og det ser ikke bra ut for arbeidsfolk. Det er faktisk ikke slik at du får det bedre om sjefen slipper formuesskatt. 

Det er på tide å forstå forskjellene på de to sidene, og da må vi bli kvitt «Stockholmssyndromet» og medlidenheten med de stakkars milliardærene.

Jeg ber om at du besvarer spørsmålet: Hvem er jeg i arbeidslivet og i livet. Så ber jeg deg om å bruke stemmeretten. 

Milliardærene gikk tom for stemmesedler i Sveits. Det viser hvor viktig det er at akkurat du også stemmer.