Kjetil Staalesen

Hvor lenge kan de vente med å sette ned renta til sine kunder?

For hver dag de utsetter beslutningen, er det millioner å tjene, for dem. Kunden betaler. I rentekomiteene sitter blåruss og niregner på porteføljene sine.

Kan vi bruke denne endringen til å øke marginene våre, er spørsmålet de stiller seg. (Spoiler, svaret er ja). Bankene lever jo ikke bare av å sette prisen opp på penger de låner ut, men også av å sette prisen ned på penger de låner inn.

Også på den måten er det fint å være bank. De får lov til å påvirke prisen både på det som går inn og det som går ut.

Det er forskjellen de lever av, ikke det absolutte nivået på renta på utlån eller innlån.

Nå går dansen uten stans. Det er en heksedans vi er vitne til. Alt for å få oppmerksomheten vekk fra klovfoten, de gigantiske og stadig voksende overskuddene vi kan lese i årsrapportene deres.

Første dansetrinn er å utsette selve vedtaket om rentenedsettelse, hver dag er musikk i aksjonærenes ører.

Andre dansetrinn er å utsette med seks uker at du faktisk får nyte godt av prisnedgangen.

Tredje dansetrinn er å ikke sette ned alle lån like mye. Summen er marginer som øker hver gang renta endres.

Bankene har blitt utrolig flinke til å forstå hvilke av deres egne kunder som er våkne og krever sin rett, og hvilke de kan ta bedre betalt av fordi kunden ikke klarer eller orker å følge med. Den som sovner på dans, får lommene tømt.

Det som er samfunnets virkemiddel for å unngå at bankene tar en superprofitt på sine tjenester er Den frie konkurranse. Problemet er at konkurransen bankene imellom ikke fungerer.

Denne spaltisten snakker flytende finans etter mange år i bransjen og har derfor alltid fått bedre rente enn det som står i prislistene til bankene.

Det er kanskje greit med slik forskjellsbehandling hvis det som kjøpes og selges er luksusvesker eller flatskjermer. Men dette er folks bolig vi snakker om. Alle må bo. Vi burde klare å bygge et samfunn der vi ikke bruker høyere bokostnader som straff for dem som ikke hører forskjell på gresk og finans.

Så, for din egen skyld – og – av hensyn til fellesskapet: Bytt bank i dag. Det er det eneste språket de forstår. Gå inn på Finansportalen.no, finn et tilbud som er bedre enn det du har i dag, og slå til på det. Jeg vet det er litt arbeid, men det er lettere enn du tror. Gjør det i dag.

Men hva kan fellesskapet gjøre da? For å få konkurransen til å begynne å virke? Det viktigste er å få ned transaksjonskostnadene forbundet med å bytte bank.

Her er et par forslag:

• Informasjon må bli lettere tilgjengelig. Finansportalen er ganske bra, men den sier ikke hva folk faktisk betaler i rente på lån, bare hva bankene tilbyr offentlig. Det er masse rom for forhandling som ikke framgår av de offentlige prislistene.

• Etableringsgebyr og termingebyr burde forbys.

• E-takst burde være gratis for kunder med beroende pant, god betalingsevne, betalingsvilje og sikkerhet. Tving bankene til å legge alle sine kostnader på renta. Den er umiddelbart sammenlignbar, og kundene slipper mye bryderi.

Bankene kan dette, de har allerede massevis av enkeltprodukter og tjenester de ikke klarer å ta betalt for. Rentemarginen subsidierer din dagligbank-bruk i dag. Det er ingen grunn til at de ikke skulle kunne gjøre det samme med transaksjoner i forbindelse med flytting av boliglån. Samfunnsgevinsten av en bedre fungerende konkurranse på boliglån vil bli enorm.

Norges Bank satte nettopp ned renta med 0,25 prosent. Det er det du minimum skal ha, nå. Det er utgangspunktet for din forhandling og ikke noe du skal måtte be om.

I tillegg er det hundretusenvis av bankkunder som betaler altfor høy rente fra før. Er du blant dem, burde du få minst dobbelt så stor rentenedsettelse.

Hvis du bytter bank i dag og får en halv prosent lavere rente får du rentenedsettelsen med en gang, ikke om seks uker. Nye kunder slipper nemlig å vente. Har du et boliglån på fire millioner kroner er det i seg selv en gevinst på rundt to tusen kroner fra nå til november.

Dette er penger som ligger på fortauet, det er bare å plukke dem opp. Hva venter du på?

Vibeke Koehler

Norge har nok en gang falt på Global Innovation Index. Nå ligger vi på 20. plass av 51 høyinntektsland. Vi er i ferd med å bli en sinke på innovasjon.

Ekspertene peker på råvareøkonomi, mangel på venturekapital og FoU-investeringer. Men Norge mangler ikke kapital. Vi mangler kreativitet.

Innovasjon er å lage noe nytt. Men for å lage noe som ikke finnes ennå, må vi først evne å tenke det, tørre å foreslå det, klare å beskrive det og få anledning til å teste det ut. Deretter kan det hende noen ideer er gode nok til å lykkes i praksis.

Den store, internasjonale undersøkelsen PIAAC2 viser at 530.000 nordmenn har problemer med å forstå det de leser i en relativt enkel SMS. Vi leser færre bøker og utsettes mindre for nytt ordforråd. Evnene våre til dybdelesing, og dermed dybdetenkning, blir dårligere.

Hva har det med innovasjon å gjøre?

Et rikt språk er en nøkkel til å kunne gripe og formulere en idé slik at den kan kommuniseres forståelig til andre, og utvikles videre.

Når nye ideer skal ut i verden, er psykologisk trygghet en avgjørende faktor for å komme videre. Å vite at man kan si sin mening uten å bli latterliggjort eller straffet er en av de sterkeste indikatorene på innovasjon. Likevel viser en studie av over 1100 norske ledergrupper at denne tryggheten ofte mangler, spesielt i hierarkiske sektorer som energi og shipping.

Selv innen kunstfeltene motarbeides nye ideer av sementerte holdninger. Litteraturfeltet er et godt eksempel på at sparsomme utviklingsmidler mest går til uttrykk som er konforme – eller kun appellerer til en indre krets av portvoktere.

Vebjørn Sand peker på lignende utfordringer med definisjonsmakt innen billedkunst. De kreative bransjene er like hierarkiske som andre, og trenger fornyelse.

I dag blir vi gjerne oppfordret til å eksperimentere og si det vi mener – men innenfor usynlige grenser. Det er tryggere å foreslå trygge ideer.

Kreativitet har dessuten et ufortjent dårlig rykte. I offentlig debatt fremstilles kreative yrker ofte som irrelevante for den «egentlige økonomien» eller som hobbyvirksomhet som snylter på samfunnet.

Det er direkte feil, og vi må slutte med det.

Hvis vi ønsker mer innovasjon, kan vi ikke fortsette å behandle fantasi som en fiende. Kreative ferdigheter er tett knyttet til problemløsning, som ligger i kjernen av innovasjon.

Billedkunstnere og designere trener på å se og presentere virkeligheten fra nye perspektiver. Forfattere av alle slag blir eksperter på å finne opp nye verdener. Vi bryter naturlover i tankene og beskriver det umulige og uventede. Et høyt nivå på språklige ferdigheter er også avgjørende for å få ideene ut fra hodet og tegnebrettet i FoU-avdelinger og oppstartsbedrifter.

Kreativitet skaper ideer. Fagkunnskap og investeringer realiserer dem. Men kan vi forvente innovasjon når kreative egenskaper blir nedvurdert hele veien fra skole til yrkesliv?

Norge gjør det godt sammenlignet med andre land på «innovasjonsinnsats» som utdannelse, digitalisering og offentlig finansiering. Men når det gjelder innovasjonsresultater – som nye ideer og immaterielle rettigheter til oppfinnelser og nye produkter, presterer vi svakt.

Ifølge World Intellectual Property Organisation scorer vi betydelig lavere på kreative resultater enn land med tilsvarende inntektsnivå.

For å hevde oss internasjonalt, må vi utfordre egne antagelser. Vi må ut av den proteksjonistiske hengemyren som preger nesten alle bransjer i landet i dag. Norge må investere i de grunnleggende forutsetningene for innovasjon, og verdsette og legge til rette for kreativ tenkning.

Da har vi en sjanse til å ta førsteplassen.

Innlegget sto først på trykk i Dagens Næringsliv.