Sigurd Jorde

Det er ennå ikke for seint å bygge opp grønn industri i Norge.

Når internasjonal handel har blitt mer turbulent, er det helt nødvendig at også Norge og Europa utvikler ny og bærekraftig teknologi. Grønn industri kan ikke overlates til et USA i fritt fall, eller til å bli et kinesisk monopol.

Skal vi lykkes, krever det at regjeringen i neste periode lærer av egne feil, og endrer mål og verktøy. Her er to utfordringer som må løses, og fire forslag til tiltak.

Før forrige Stortingsvalg, lovte Støre en storstilt industrisatsing i Norge, med vekt på grønn industri. Ambisjonen var god og retningen tydelig. Støre lovte at "statens verktøykasse skulle brukes mer aktivt og lurere for å løfte norsk industri".

Fire år senere er det vanskelig å se at regjeringen har nådd sine egne, gode ambisjoner. Det finnes flere forklaringer på hvorfor, her er de to viktigste:

Norge var ikke alene om å satse på grønn teknologi og produksjon. Kina har en dominerende posisjon etter å ha satset tungt på grønn industri over tiår.

USA lanserte Inflation Reduction Act, en massiv støttepakke til grønn industri, akkurat i det Støre-regjeringen lanserte sin industristrategi for Norge. Flere av de norske selskapene flyttet derfor produksjonen til USA i stedet, hvor de nå sliter med Trumps helomvending.

Den internasjonale utviklingen kompliserer regjeringens strategi, men endrer ikke behovet for omstilling. Spørsmålet blir da om det er noe Støres regjering kunne gjort annerledes. Svaret på det er ja.

Tross Støres valgkampløfte om at «statens verktøykasse skulle brukes mer aktivt og lurere», valgte regjeringen en hovedsakelig passiv rolle.

Statens rolle innen grønn industri skulle være å tilrettelegge, mens private aktører skulle satse. Regjeringen ville bare støtte oppstart og tilrettelegging. Oppskalering, produksjon og selve industrialiseringen – det som koster penger – ble overlatt til privat kapital.

Høy risiko og usikkerhet demper dessverre investorenes interesse for grønn industri i Norge. Resultatet har blitt en lang rekke konkurser, nedleggelser, nedskaleringer og utflytting. Da blir det verken nye arbeidsplasser eller nye eksportnæringer.

I realiteten overlot regjeringen sin egen industripolitikk, samt klimapolitikk til private investorer. Det har slått feil, og forsinket en helt nødvendig industriell omlegging. Staten har foreløpig unngått store tap, men heller ikke oppnådd det regjeringen lovte.

Det er likevel ikke for seint. Arbeiderpartiet har flere grep og verktøy de kan bruke i en ny stortingsperiode: 

• Regjeringen må definere tydeligere hva som er målene for en satsing på grønn industri – nye arbeidsplasser innen ny eksportindustri – og at det tar tid før de blir lønnsomme. Oppslutningen om kostbare tiltak er avhengig av at folk flest forstår hva vi skal med prosjektene.

• Regjeringen er nødt til å la staten ta lederskap i industripolitikken. Når privat kapital ikke vil ta ansvar eller risiko, må staten gå foran. Tydeligere forventninger, justering av mandater, strengere krav og mer statlige investeringer og høyre eierandeler er eksempler på dette. Målet med statlig eierskap er både å skape fortgang i utviklingen, og samtidig sikre at fellesskapet får inntekter tilbake på sikt.

• Regjeringen må satse i Norge. Både internasjonale kvotekjøp og Oljefondets investeringer er direkte eller indirekte finansiering av andre lands industriutvikling. Dette er penger vi trenger til egen omstilling.

• Regjeringen må levere en plan for en rettferdig omstilling og nedskalering av norsk oljeindustri. Bare ved å redusere oljeproduksjonen, er det mulig å flytte kapital og arbeidsplasser over i nye prosjekter, næringer eller selskaper.

Arbeiderpartiets ambisjoner om en nyindustrialisering av Norge var helt riktige, og fortjener å løftes fram også i årets valgkamp. Men skal partiet klare å levere på valgløftene, trengs en ny forståelse av statens rolle i industriutviklingen.

Laila Rudi Aanensen

Når uværet stadig skygger for sola, lengter vi etter lys og varme.

Så, når sola titter fram, går vi da og gruer oss til den forsvinner, eller tar vi innover oss varmen mens den faktisk er der?

Hvis stadig bekymringer og strev overskygger sola, er vi kanskje så forberedt på neste regnskyll at vi glemmer å nyte det solskinnet som er rett foran oss.

Slik kan det også være i hverdagen til mange som jobber innen omsorgsyrker, sosial- og helsefag. Krevende arbeidsdager og belastningene kan fort bli et fokus, og man overser de små, men viktige solskinnsøyeblikkene.

I sosial- og helsefaglige yrker er følelsesarbeid uunngåelig, og hjelperne som hver dag strekker seg langt for å støtte andre har en viktig rolle i å romme andres smerte.

Som Ole Paus sier i sangen «Den stilleste timen»: «Jeg ser deg min venn, og jeg kjenner meg igjen når jeg ser på deg med innsiden av hjertet mitt».

Sitatet speiler den dype empatien og medfølelsen som er kjernen i emosjonsarbeidet. Vi blir til i relasjonene våre, og for sårbare mennesker som har opplevd traumer eller lidelse, er det behov for nærvær, varme og anerkjennelse.

Sitatet taler til hjelperne som står i frontlinjen, som ser andre lide, og strekker seg så langt de kan for å lette den smerten. Følelsesmessige belastninger er en integrert del av jobben. Men, som i alle stormer, er det viktig å finne veien tilbake til sollyset.

Det er stort søkelys på følelsesarbeidets belastninger – utmattelse, omsorgstretthet, smerter og redusert livskvalitet.

Dette er viktig fokus for både forebygging og årsaksforklaringer, men hva med de positive sidene? Blir vi så fokusert på det negative at vi mister synet på det som er positivt i arbeidet?

Vi blir kanskje mer opptatt av å beskytte oss mot de tunge følelsene, og glemmer de små, varme øyeblikkene som gjør jobben meningsfull. Hvor ofte stopper vi opp i hverdagen for å hylle de små suksessene som er en naturlig del av emosjonsarbeidet?

Samfunnet vårt er svært fokusert på hva vi gjør, og hva vi får til. Hva betyr det å være en god nok hjelper? I det emosjonelle arbeidet med mennesker, spesielt de som lider av traumer og smerte, handler det ikke bare om det vi gjør, men om hvem vi er, vårt nærvær, vår omtanke og vår anerkjennelse.

For når vi møter avvisning, når vi står i utfordrende situasjoner uten å kunne gi den hjelpen vi ønsker, er det lett å føle seg utilstrekkelig. Men det er viktig å huske at vårt oppmerksomme nærvær og varme for sårbare mennesker er betydningsfullt, selv når hjelpetrengende avviser din omsorg.

Når det kjennes ut som stormen raser som verst. Når sårbarhet og smerte uttrykt i ord, handlinger eller stillhet, treffer oss så sterkt at vi kjenner på avmakt, uro eller redsel, og vi står støtt for å hjelpe, med en undertrykt følelse av ikke å strekke til, men likevel velger å bli stående, fordi vi ønsker å være der for den som har det vondt og vanskelig.

Slike erfaringer må vi hjelpere sette ord på, dele med hverandre og løfte fram. Vi trenger å se at det nærværet betydde noe, og vi trenger å ventilere ut egne følelsesmessige belastninger, fordi det kan tynge oss nok til å overskygge det gode vi gjør.

For i det ligger både anerkjennelse, fellesskap og kraften til å fortsette. Det er viktig å løfte blikket, se de små øyeblikkene, og berømme verdien av det man gjør.

Hva med de gangene vi fikk fram et lite smil, en frydefull latter, øyeblikk av ro, ga noen mestringsfølelse, bidro til å reparere en relasjon, eller delte den andres smerte ved å være nær.

Jeg minnes en kollega som fortalte om en pasient som hadde fått en ekstra pyntet brødskive til frokost. Noe så tilsynelatende enkelt, men som betydde utrolig mye for pasienten.

En annen historie fra en pedagog som jobbet med et lite barn som ikke hadde ord, bare babling og lyd. Pedagogen hadde jobbet lenge med barnet for å hjelpe barnet med å kommunisere med blikk og tegn. Pedagogen viser fram et bilde av et lite lam i en samlingsstund, og plutselig sier barnet «bæ lil’lam». Et nydelig lite øyeblikk, med så stor betydning!

Historiene er en påminnelse om hvor viktig det er å verdsette de små handlingene som kan gi store effekter på andres liv. Slike små øyeblikk styrker ikke bare relasjoner, men gir også de som gir omsorg en god følelse. Men disse små, vakre øyeblikkene risikerer å forsvinne i den store strømmen av mer påtakelige belastninger.

Følelsesarbeid handler ikke bare om å håndtere vanskelige følelser, det kan også skape sterke, følelsesmessige bånd. Dette kan føre til økt tillit og bedre arbeidsrelasjoner. I mange yrker, spesielt i helse- og omsorgssektoren, er emosjonsarbeid en forutsetning for å kunne gi god hjelp.

Når vi ikke anerkjenner de positive sidene ved emosjonsarbeidet, mister vi noe essensielt. Arbeidet mister sin mening, og det blir vanskelig å finne glede i hverdagen.

For at emosjonsarbeidet skal føles meningsfullt, må vi erkjenne at vi er gode nok som mennesker, uavhengig av hvor mye vi presterer. Vi må tillate oss selv å føle at vårt nærvær og våre handlinger har betydning, selv om vi ikke alltid kan løse alt.

Når vi klarer å se de små frøene vi sår i hverdagen – den ene hjelpsomme gesten, det ene ordet som gir en følelse av håp – kan vi finne motivasjon til å fortsette arbeidet vårt med varme og energi.

Emosjonsarbeid utvikler også empati, som styrker relasjonene mellom mennesker. Dette kan skape et mer støttende arbeidsmiljø, som igjen reduserer stress og konfliktnivåer.

For de som arbeider i direkte kontakt med mennesker, som i helse, sosial- og omsorgssektoren, er emosjonsarbeid avgjørende for å skape gode og tillitsfulle relasjoner.

Når vi lærer å håndtere andres følelser med empati, gir det både oss selv og de vi hjelper en dypere følelse av mening og tilhørighet.

Samlet sett viser de positive sidene ved emosjonsarbeid at det kan være en berikende og meningsfull del av arbeidslivet. Vi må huske at de små solskinnsøyeblikkene er like viktige som de store seirene.

For hjelperne, for de som står i frontlinjen av lidelse, er det kanskje disse små øyeblikkene som gir den største følelsen av at det de gjør er viktig. Når sola titter fram, skal vi ikke gå rundt og vente på neste regnskyll, men heller ta innover oss lyset og varmen.

Så la oss hylle de små øyeblikkene, løfte opp følelsesarbeidets positive sider, og anerkjenne den betydningen vi har i andres liv – og i vårt eget.