Jo Moen Bredeveien

30,4 prosent nå. De siste månedene har vært nesten uvirkelige for Arbeiderpartiet.

Da partiet ble målt til 17,7 prosent på Opinions måling for FriFagbevelse i desember 2024, for bare fire måneder siden, var det opplest og vedtatt at ørnen hadde landet for godt.

Statsminister Jonas Gahr Støre tid var omme. Krisen var total.

Nå er historien en helt annen.

Jonas er atter super, Jens Stoltenberg er hjemme igjen og Senterpartiet sitter ikke lenger i regjering. Og velgerne strømmer tilbake.

Arbeiderpartiet har ikke ligget høyere på målingene siden juni 2017.

Partimåling for april: Kanontall for Jonas Gahr Støre

Men alt dette er jo nesten gammelt nytt allerede, for kastene er brå i norsk og internasjonal politikk om dagen.

Det er ikke Arbeiderpartiets nesten utrolig opptur som er den store historien i tallmaterialet i vår ferske måling.

Det er Høyres voldsomme nedtur som får spille hovedrollen denne gangen.

Høyre måles til 17,4 prosent. Det er den dårligste målingen for Høyre siden september 2009, og innebærer at partiet som så lenge tronet rundt 30 prosent oppslutning er nærmest halvert siden 2023.

Høyre er med det landets tredje største parti, nesten tre prosentpoeng bak Frp.

Situasjonen blir ekstra alvorlig for Høyre ettersom denne temperaturmålingen i midten av april 2025 skriver seg inn i en trend.

Pilene peker nedover for Høyre, og har gjort det lenge. Da stiller spørsmålet seg selv: Hva nå, Høyre-leder Erna Solberg?

Høyre har gjennomført vårens landsmøte. Det ga ingen positivt boost hos velgerne. Det gjør heller ikke de konkrete politiske sakene Høyre prøver å markere seg på.

Er det noen som husker forsøket på å konkurrere med Arbeiderpartiets «Norgespris» på strøm? 

Høyre kalte sitt opplegg «trygghetspris» og mente løsningen var overlegen den Arbeiderpartiet lokket velgerne med.

Siden har ingen hørt noe om det revolusjonerende forslaget, som har gått helt i glemmeboka siden det ble lansert for drøye to måneder siden.

En måling er bare en måling, og ting snur kjapt, spesielt i vår tid. Det er likevel gode grunner til gryende panikk i Høyres hus.

Når politikken ikke får velgerne til å nappe, og når landsmøtet kom og gikk uten særlig effekt, er det vanskelig å se hva som skal til for at velgerne skal komme tilbake i tide til valget i september.

Nå har Høyre dessuten begynt å miste velgere til Ap. Den blødningen må partiet få stoppet kjapt om de ønsker å unngå et valgresultat som framsto utenkelig for bare kort tid siden.

Den nesten prekære situasjonen blir enda mer utsatt av at Fremskrittspartiet fortsatt har vind i seilene.

Riktignok har partiet falt mer enn 6 prosentpoeng fra toppmålingen på 26,2 prosent like etter jul. Sylvi Listhaug er likevel dronninga på høyre side.

Det passer Arbeiderpartiet godt. Statsminister Støre utnevnte Fremskrittspartiet til hovedmotstander i valgkampen i februar, noe han senere gjentok på Aps landsmøte i mars.

Det skyldes selvsagt at Frp måles høyt, men også at partiet er en perfekt motstander for Ap.

Slik kan statsministeren få en duell mellom styringsdyktighet og populisme og «enkle løsninger».

Hvor det skal bli plass til Erna Solberg i en slik dynamikk er trolig et spørsmål som får Høyre-strategene til å miste nattesøvnen.

Når Senterpartiet i tillegg er i ferd med å våkne fra dvalen – Trygve Slagsvold Vedums parti får sju prosent oppslutning denne gangen, opp 2,3 prosent fra forrige måling – og det er rødgrønt flertall, kan vi trygt slå fast at Høyre befinner seg i en vanskelig posisjon 138 dager før valget.

Kristin Clemet

I FriFagbevegelse 22. april forsøker tidligere rådgiver i Arbeiderpartiet og statssekretær for Trond Giske, Trygve Svensson, å analysere fagbevegelsens rolle i Norge.

Han kommenterer også et innlegg jeg skrev i Aftenposten 7. april.

Svenssons analyse er både mangelfull og utspekulert.

Den er utspekulert, fordi Svensson, nær sagt som vanlig, ikke gjengir sine meddebattanter korrekt. Han gjengir meg feil og tillegger meg motiver jeg ikke har.

Det jeg skrev, var at maktforholdene i arbeidslivet er i endring. Arbeidstakerorganisasjonene Akademikerne, Unio og YS har fått mer makt, mens LOs makt, relativt sett, er blitt mindre.

Samtidig er LO i en unik posisjon på grunn av sin nære og særegne tilknytning til Arbeiderpartiet. Ingen andre organisasjoner i arbeidslivet har en tilsvarende tilknytning til et politisk parti.

Jeg skrev også at det er godt dokumentert at LO får mest innflytelse når Arbeiderpartiet er i regjering, mens de andre organisasjonene mener at borgerlige regjeringer bidrar til mer likebehandling.

Jeg skrev også at partene i arbeidslivet ofte har vært konstruktive medspillere i arbeidet med viktige reformer, men at de også kan bremse nødvendig omstilling.

Kamp, demonstrasjoner og streik er legitime virkemidler, men de bør ikke brukes i utide, skrev jeg – altså noe helt annet enn Svensson later som jeg har skrevet.

Mitt hovedanliggende var at trepartssamarbeidet bør være balansert, dersom det skal fungere godt.

Analysen til Svensson er, etter min oppfatning, også mangelfull. Han legger altfor stor vekt på maktkamp mellom arbeidstakere og arbeidsgivere, enda det norske arbeidslivet i mangt og mye er et samarbeidsliv:

Arbeidsgiverne vet at utsikter til høyere lønn gir incentiver til produktivitetsforbedringer. Arbeidstakerne vet at for høy lønn kan føre til at arbeidsplasser går tapt.

Dette var en av de sentrale innsiktene som ble slått fast i den såkalte Sysselsettingskommisjonen som Per Kleppe ledet på begynnelsen av 1990-tallet – en kommisjon jeg for øvrig selv var medlem av.