Ronny Kjelsberg og Jannicke Gjølme Eriksen

Styremedlemmer NTL NTNU 

Før innføringen av en rekke postdirektiv fra EU, hadde det norske postvesenet monopol på å frakte brev og mindre pakker i hele landet. De fleste andre sammenlignbare land hadde et lignende system. 

Posten var en sentral del av den offentlige infrastrukturen i landet, og Posten hadde en sterk fagforening som sikret gode lønns- og arbeidsvilkår. Det var en jobb man kunne ha hele livet.

Den nasjonale infrastrukturen rundt postlevering har endret seg.

Det regjeringsnedsatte postutvalget foreslo å avslutte postlevering til postkassene fullstendig, slik at all post nå må hentes på nærmeste «postpunkt» (post i butikk e.l.).

Regjeringens forslag går ikke så langt, men foreslår å redusere postlevering til en dag i uken.

Heller ikke dette forslaget tar godt nok hensyn til de i befolkningen med dårlig helse og begrenset mobilitet, som i tillegg gjerne også er de minst digitaliserte.

Det hopper dermed også bukk over den foreslåtte «dørterskeltjenesten» som skal sikre disse gruppene, og hvor posten kan utvide sitt tilbud og bli en enda viktigere del av den nasjonale beredskapen.

Den vanligste begrunnelsen for nedbyggingen av posten er at folk sender mindre brev. Dette er riktig, men det nevnes sjelden i samme åndedrag at volumet av pakker har økt samtidig, som en del av utviklingen av stadig mer handling på nett.

I gjennomsnitt har forsendelsen av pakker ifølge Nkom økt med 17 prosent årlig i årene 2017–22. Dette tallet underspiller at mange pakker leveres av andre aktører enn Posten.

Etter frislippet av postlevering for private aktører, har budbilbransjen blitt en arena hvor useriøse aktører har fått etablere seg, sosial dumping florerer, og hvor Økokrim sier at bransjen er «gjennomsnittet av kriminalitet».

Posten har fortsatt gode lønns- og arbeidsvilkår og organisering, men det er stadig færre av de som leverer pakker og brev som er ansatte i posten.

En annen konsekvens av dette er at mens det i storbyer kan kjøre biler fra ulike selskaper etter hverandre i de samme gatene for å levere pakker fra ulike aktører, blir tilbudet i distriktene stadig dårligere.

Det vi har sett de siste par tiårene er dermed ikke først og fremst en digitalisering, for den samme digitaliseringen som reduserer volumet av brev, øker volumet av pakker.

Det vi ser er at organiserte jobber med gode lønns- og arbeidsvilkår blir erstattet av løsarbeidersystem, sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.

Vi ser også at godt utbygd infrastruktur over hele landet blir erstattet med samfunnsøkonomisk sløsende mangedoble leveringsnettverk i de store byene, og en nedbygging av tilbudet i distriktene.

Krigen i Ukraina har vist oss hvor viktig et godt oppbygd postsystem er i et beredskapsperspektiv, når de digitale kanalene slås ut.

NTL NTNU krever et fortsatt godt utbygd postsystem i hele landet, og en avvikling av systemer som utnytter ansatte innen varelevering og budbilbransjen.

Nora Thale Forsberg & Amanda Mai Irgens Eiding

Saksbehandlere i Jussbuss sin fengselsgruppe

Torsdag forrige uke ble det kjent at vernetjenesten ved Ringerike fengsel beordret full nedstenging av fengselet grunnet uforsvarlig lav bemanning.

En slik nedstenging innebærer at alle innsatte låses inne på cellene sine og mister mulighetene til aktivitet og fellesskap, frem til bemanningen er god nok.

Det som skjer på Ringerike er et nytt og veldig alvorlig eksempel på hvordan situasjonen er i norske fengsler.

Jussbuss er kjent med at ressurs- og bemanningsutfordringer er et reelt problem ikke bare i Ringerike, men i kriminalomsorgen generelt.

Mangel på ressurser i kriminalomsorgen kan imidlertid ikke rettferdiggjøre at myndighetene ikke oppfyller menneskerettslige standarder.

Vi er svært bekymret for at flere fengsler vil se seg nødt til å iverksette lignende tiltak, særlig i lys av de allerede veldokumenterte skadeeffektene av isolasjon.

Norske fengsler har i mange år vært gjenstand for nasjonal og internasjonal kritikk. FNs torturkomité ga i 2018 uttrykk for bekymring over bruken av innlåsning på grunn av bygnings-­ og bemanningsmessige forhold.

Senest i mars 2025 kom Sivilombudets rapport som viste at et betydelig antall innsatte risikerer å bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling og andre menneskerettighetsbrudd på grunn av generelle ressursproblemer i fengslene. Mye tyder på at utviklingen går i feil retning.

Man blir ikke rehabilitert av å sitte innelåst på en celle. Snarere tvert imot er det fare for at innsatte som allerede sliter med psykisk uhelse, blir sykere. Det er avgjørende at innsatte får hyppig tilsyn av helsepersonell under og etter isolasjonen.

Vi erfarer at mange innsatte generelt ikke får den helsehjelpen de har krav på, og at isolasjon ytterligere svekker de innsattes mulighet til å få nødvendig helsehjelp. Også deres velferdsmessige behov står udekket når skole, jobb, fysisk aktivitet og kontakt med andre innsatte og omverdenen faller bort.

Isolasjon utgjør også en trussel for de innsattes rettssikkerhet, ettersom muligheten for kontakt med rettshjelpere begrenses. Flere advokater krevde sine klienter løslatt fra Ringerike da nedstengingen ble vedtatt.

Også i Jussbuss er vi avhengige av å kunne opprettholde telefonkontakt med våre klienter, noe som blir vanskelig når den innsatte er innelåst på cella uten tilgang på telefonene i fellesområdet.

Nedstenging påvirker ikke bare de mest sårbare innsatte, det gjør alle innsatte mer sårbare.

Når et fengsel er nødt til å stenge ned fellesområder og isolere de innsatte, holder det ikke å midlertidig innføre økt bruk av overtid, vikarer og omdisponering av ansatte for å få fengselet tilbake i «normaldrift» fortest mulig, slik Ringerike nå har gjort. Vi frykter at omfanget av problemet undergraves.

De innsattes soningsforhold påvirker de ansattes arbeidsforhold, og vice versa. Helseskadelig isolasjon kan øke kravene til bemanningen på sikt. Dermed er det ikke nødvendigvis tilstrekkelig at bemanningen kommer tilbake til et «forsvarlig» grunnivå, ettersom terskelen for forsvarlighet vil øke i takt med isolasjonens omfang.

På kort sikt bør fengselet vurdere alternativer til aktivitet som kan tilbys inne på de innsattes celler, for å minimere skadevirkningene.

Fengselet bør også vurdere overføring av innsatte til andre anstalter, så vel som muligheten for fremskutt løslatelse av innsatte med kort tid igjen å sone.

Det kan være mer sikkerhetsmessig forsvarlig å fremskynde en løslatelse, enn at vedkommende løslates til forventet tid etter å ha blitt utsatt for helseskadelig isolasjon den siste delen av soningen.

På lengre sikt er straffegjennomføring nødt til å bli en politisk prioritet, og det trengs konkrete lovendringer.  

Eksempelvis har ikke domsinnsatte rett på kompensasjon for utholdt isolasjon med grunnlag i bemannings- eller bygningsmessige forhold, slik varetektsfengslede har. Vi mener det bør ses på muligheten til å gi soningsfradrag til innsatte som har vært isolert på disse grunnlagene.

Staten er bevillingsmyndighet, og er forpliktet til å bevilge tilstrekkelig med penger til kriminalomsorgen for å sikre at rettighetene til innsatte håndheves.