Helle Cecilie Palmer

En dag i september, da mannen min ante fred og ingen fare, sendte jeg ham en SMS: «Er du med? En måned uten å handle hos de store matvarekjedene?»

«Kult», svarte mannen min. Og la til «Hvordan skal det gå?» Vi er tross alt ikke bare to voksne i denne familien, men har tre barn i alderen 7-12 år.

Bonus-bullshit og boikott

Ideen som ramlet ned i hodet mitt den ettermiddagen mens jeg sto og tilberedte ukas fredagstaco med kjøttdeig fra Obs, ferdigvasket salat i pose fra Spar og tacoshell fra Rema, var inspirert av flere ting:

Vissheten om at de tre store matvarekjedene Norgesgruppen, Rema og Coop utgjør 96,6 prosent av markedet. (Tar du med Bunnpris, er vi oppe i 99,9 prosent.)

Nyheten om at eierne av kjedene blir rikere og rikere, samtidig som halvparten av aleneforsørgere ikke har råd til nok og sunn mat til barna sine. På sosiale medier fant jeg flere som hadde gitt seg selv lignende utfordring.

Tidligere i år forbannet jeg kjedenes bonus- og kundeprogrammer og konkluderte frustrert med at «det er vanskelig å boikotte matbutikker når de er omtrent like ille alle sammen, og kan gjøre som de vil med priser og rabatter og bonuser».

Nå gjør jeg likevel et forsøk.

REKOgnosering og regler

Mannen min og jeg ble raskt enige om at grensehandel var utelukket, selv om vi ikke bor så langt unna svenskegrensen.

Som han påpekte: Sverige er eid av Coop. Norske Coop Øst har nemlig en eierandel på 50 prosent i begge de to matbutikkene på Nordby-senteret på Svinesund. Dessuten eier Norgesgruppen 49 prosent av Eurocash.

Å flytte mathandelen over grensa ville bare være å skyve på problemet.

Det handler nemlig ikke utelukkende om å boikotte de store kjedene, men også om å støtte de små, lokale utsalgene og produsentene. Som jeg med skam å melde kjente altfor dårlig til.

Hvilke alternativer finnes det til de ti kjedebutikkene jeg har å velge i innenfor en radius på 3 kilometer fra huset mitt? 

Bondens Marked og REKO-ringen er landsdekkende alternativer – men krever planlegging. Førstnevnte hadde allerede hatt en markedsdag der jeg bor i starten av måneden, og kommer tydeligvis ikke tilbake dette året.

REKO står for Rettferdig Konsum, og er et konsept fra Finland. Prinsippet er at lokale produsenter selger direkte til forbrukeren, uten mellomledd. Der jeg bor, har REKO-ringen utlevering ett kvarter en dag i måneden, uheldigvis en kveld både mannen min og jeg er opptatt på jobb.

Vi blir enige om følgende regler: Handle lokalt der vi kan. Supplere med mat fra grønnsakshandleren (tidligere kjent som innvandrerbutikk). Og ender vi opp med å måtte handle i en kjedebutikk, skal vi velge den som ligger nærmest, fordi de ofte har lokalproduserte varer.

Det kommer til å bli dyrt!

Jeg skjønner tidlig at nøkkelen til suksess med dette prosjektet, er grundig planlegging. Jeg innser også at planlegging når det kommer til matinnkjøp ikke er vår sterkeste side.

Vi er en typisk norsk tidsklemme-familie med skole, lekser, fritidsaktiviteter, venner, og jobber hvor vi pendler 2,5 timer de dagene vi er på kontoret og noen ganger må legge ned en innsats etter vanlig arbeidstid. Vi lager mat fra bunnen av når vi kan, og serverer fiskepinner, frossenpizza og gryteretter fra Toro når tiden ikke strekker til.

De to første dagene av operasjon nei til matvarebaroner (eller hva jeg nå skal kalle det), er vi opptatt fra morgen til kveld. Typisk fiskepinne-dager, altså. Helga før går derfor med til å (forsøke å) planlegge innkjøp og middager til den første uka. Det er omtrent ti minutter å kjøre fra huset vårt og til utsalget til vårt lokale meieri, som får melk fra en gård med utsalg rett i nærheten.

På veien dit passerer vi to Rema 1000-butikker, to Spar, en Coop Obs, en Coop Extra og en Kiwi.

Rygge Meieri ligger i samme lokale som da det opprinnelig var i drift fra 1879 til 1947. I 2020 startet driften opp igjen, og i den lille butikken i samme bygning selges ost, melk og yoghurt fra meieriet, sammen med en rekke andre produkter som alle fortjener ordet håndverk foran seg.

Sauser, krydder, sjokolade og annet godteri, juice, pasta, olivenolje, knekkebrød, te og kaffe – noe norskprodusert i liten skala, andre ting åpenbart importert.

Prisene (sjokolade med en kilopris på 2000 kroner, for eksempel) forteller at dette er et sted du drar når du har lyst på noe spesielt, eller skal gi bort en gave med stilig design. Ikke et sted der du foretar hverdagshandlingen.

Vi plukker med oss melk og et par oster – meieriet kom nettopp hjem fra oste-NM med to gullmedaljer i bagasjen – mens en kollegas ord klinger i bakhodet: «Det kommer til å bli dyrt!»

Agurkdilemmaet

Gårdsbutikken er meieriets rake motsetning. Her er det ikke koselige lokaler med designprodukter, men et stort, åpent rom med grønnsakskasser plassert i midten, nesten nakne vegger, et kjølerom og en disk med selvbetjent kasseapparat.

Butikken er riktig nok kameraovervåket, men det er likevel noe fint med denne tillitsbaserte måten å handle på.

Vi merker oss at ulempen med å handle mot slutten av uka, er at hyllene er slunkne. De er tomme for agurk, som vi har tenkt å handle – men har til gjengjeld et enormt utvalg i kål. Det begynner å demre for meg at dette prosjektet kommer til å kreve at vi ikke bare endrer handlevaner, men spisevaner også.

Hos grønnsakshandleren har de bare agurker fra Spania, og vi møter her vårt første dilemma: Skal vi kjøpe langreist agurk hos den uavhengige butikken, eller norsk agurk – kanskje dyrket på et jorde rett borti her – fra en kjedebutikk?

Allerede før vi har kommet ordentlig i gang, begynner jeg å tenke at dette er skikkelig plundrete. Men på søndagen, mens jeg baker brød, rundstykker og knekkebrød, og en gryte med høstens grønnsaker står og putrer, skjønner jeg at det egentlig er omvendt:

Problemet er ikke at det er vanskelig å få tak i lokalprodusert mat fra uavhengige butikker, eller at vi må kjøre langt og innom flere steder på hver handletur.

Problemet er at vi har altfor mange kjedebutikker.

Den kjedelige sannheten

Når jeg ser gjennom kontoutskriften for de siste fire ukene, ser jeg at vi har vært i butikken 39 ganger.

Ofte er vi i flere butikker på samme handletur – fordi det er tilbud på noe hos en, vi har kupong på noe annet hos den andre, og får bonusrabattkundemedlemsspesialpris hos den tredje.

De fleste butikkene er omtrent like store, med omtrent like høye priser og omtrent samme utvalg. Og de konkurrerer om kundene med medlemstilbud, bonusprogrammer og kuponger.

Det norske dagligvaremarkedet er et oligopol som fører til høye priser og dårlig utvalg, ifølge Konkurransetilsynet. Det samme mener Anders Nordstad, som har 68 000 følgere på sin Facebook-side om «mat, politikk, makt og penger».

«Jeg tror det å teppebombe landet vårt med mange små butikker med begrenset utvalg har vært en bevisst strategi for å sikre seg markedsandeler og derigjennom innkjøpsmakt», forteller Nordstad.

Det er åh så bekvemmelig å kunne slenge innom en av de ørten butikkene i nærheten når det er noe vi mangler – eller har lyst på. Men jeg tror jeg kan telle på en hånd de gangene jeg ikke har kommet ut fra butikken med mer enn jeg hadde tenkt. Butikkene er tross alt designet for at vi skal kjøpe mest mulig.

Noe av det jeg ser mest fram til den neste måneden, er å slippe å bli bombardert med tilbudsplakater, 3 for 2, 2 for 50 – dagligvarekjøpepresset. Å bare kjøpe det jeg faktisk trenger, i den mengden vi greier å spise. Kanskje kaste mindre mat.

Det er ikke sikkert det blir så dyrt likevel.

Dette er den første av tre tekster om «operasjon nei til matvarebaroner».

Kjetil Staalesen

Hvor lenge kan de vente med å sette ned renta til sine kunder?

For hver dag de utsetter beslutningen, er det millioner å tjene, for dem. Kunden betaler. I rentekomiteene sitter blåruss og niregner på porteføljene sine.

Kan vi bruke denne endringen til å øke marginene våre, er spørsmålet de stiller seg. (Spoiler, svaret er ja). Bankene lever jo ikke bare av å sette prisen opp på penger de låner ut, men også av å sette prisen ned på penger de låner inn.

Også på den måten er det fint å være bank. De får lov til å påvirke prisen både på det som går inn og det som går ut.

Det er forskjellen de lever av, ikke det absolutte nivået på renta på utlån eller innlån.

Nå går dansen uten stans. Det er en heksedans vi er vitne til. Alt for å få oppmerksomheten vekk fra klovfoten, de gigantiske og stadig voksende overskuddene vi kan lese i årsrapportene deres.

Første dansetrinn er å utsette selve vedtaket om rentenedsettelse, hver dag er musikk i aksjonærenes ører.

Andre dansetrinn er å utsette med seks uker at du faktisk får nyte godt av prisnedgangen.

Tredje dansetrinn er å ikke sette ned alle lån like mye. Summen er marginer som øker hver gang renta endres.

Bankene har blitt utrolig flinke til å forstå hvilke av deres egne kunder som er våkne og krever sin rett, og hvilke de kan ta bedre betalt av fordi kunden ikke klarer eller orker å følge med. Den som sovner på dans, får lommene tømt.

Det som er samfunnets virkemiddel for å unngå at bankene tar en superprofitt på sine tjenester er Den frie konkurranse. Problemet er at konkurransen bankene imellom ikke fungerer.

Denne spaltisten snakker flytende finans etter mange år i bransjen og har derfor alltid fått bedre rente enn det som står i prislistene til bankene.

Det er kanskje greit med slik forskjellsbehandling hvis det som kjøpes og selges er luksusvesker eller flatskjermer. Men dette er folks bolig vi snakker om. Alle må bo. Vi burde klare å bygge et samfunn der vi ikke bruker høyere bokostnader som straff for dem som ikke hører forskjell på gresk og finans.

Så, for din egen skyld – og – av hensyn til fellesskapet: Bytt bank i dag. Det er det eneste språket de forstår. Gå inn på Finansportalen.no, finn et tilbud som er bedre enn det du har i dag, og slå til på det. Jeg vet det er litt arbeid, men det er lettere enn du tror. Gjør det i dag.

Men hva kan fellesskapet gjøre da? For å få konkurransen til å begynne å virke? Det viktigste er å få ned transaksjonskostnadene forbundet med å bytte bank.

Her er et par forslag:

• Informasjon må bli lettere tilgjengelig. Finansportalen er ganske bra, men den sier ikke hva folk faktisk betaler i rente på lån, bare hva bankene tilbyr offentlig. Det er masse rom for forhandling som ikke framgår av de offentlige prislistene.

• Etableringsgebyr og termingebyr burde forbys.

• E-takst burde være gratis for kunder med beroende pant, god betalingsevne, betalingsvilje og sikkerhet. Tving bankene til å legge alle sine kostnader på renta. Den er umiddelbart sammenlignbar, og kundene slipper mye bryderi.

Bankene kan dette, de har allerede massevis av enkeltprodukter og tjenester de ikke klarer å ta betalt for. Rentemarginen subsidierer din dagligbank-bruk i dag. Det er ingen grunn til at de ikke skulle kunne gjøre det samme med transaksjoner i forbindelse med flytting av boliglån. Samfunnsgevinsten av en bedre fungerende konkurranse på boliglån vil bli enorm.

Norges Bank satte nettopp ned renta med 0,25 prosent. Det er det du minimum skal ha, nå. Det er utgangspunktet for din forhandling og ikke noe du skal måtte be om.

I tillegg er det hundretusenvis av bankkunder som betaler altfor høy rente fra før. Er du blant dem, burde du få minst dobbelt så stor rentenedsettelse.

Hvis du bytter bank i dag og får en halv prosent lavere rente får du rentenedsettelsen med en gang, ikke om seks uker. Nye kunder slipper nemlig å vente. Har du et boliglån på fire millioner kroner er det i seg selv en gevinst på rundt to tusen kroner fra nå til november.

Dette er penger som ligger på fortauet, det er bare å plukke dem opp. Hva venter du på?