JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.
Meninger

Kronikk

En systemsvikt gjør at mange ikke får den pensjonen de har krav på

Leder i Bygningsarbeidernes Fagforening

Leder i Bygningsarbeidernes Fagforening

Håvard Sæbø

For mange arbeidstakere er pensjon det vi sparer for framtiden. Det er en del av lønna vår, utsatt i tid, som skal gi oss trygghet og økonomisk sikkerhet etter arbeidslivet.

Men visste du at det finnes en systemsvikt som gjør at mange ikke får den pensjonen de har krav på?

At arbeidsgivere kan rapportere i A-meldingen at det er en pensjonsordning og hvor mye som skal innbetales uten at pengene faktisk settes inn på en pensjonskonto?

Og at dette kan pågå i årevis hvis ikke arbeidstakeren selv oppdager det og selv tar det opp med arbeidsgiveren sin?

De fleste arbeidsgivere betaler heldigvis inn den pensjonen de skal, men i dag er det likevel altfor enkelt for useriøse arbeidsgivere å late som at man betaler pensjon og altfor vanskelig for arbeidstakere å oppdage at det ikke skjer.

Denne systemsvikten er ikke bare en teknisk svakhet, den er også prinsipielt urettferdig, og kan i verste fall være et brudd på helt grunnleggende arbeidslivsrettigheter. I de tilfellene er det arbeidstakeren alene som rammes, mens arbeidsgiveren slipper unna.

Konsekvensen for de arbeidstakerne som blir rammet av dette, er altfor stor til at man kan forsvare at det ikke finnes én eneste systematisk kontrollmekanisme som fanger opp dette.

I et arbeidsliv basert på tillit og trepartssamarbeid, bør det være en selvfølge at lovpålagte og kompliserte rettigheter som pensjon også kontrolleres av staten, ikke bare overlates til den enkelte arbeidstaker.

Det er urimelig at den enkelte arbeidstaker selv må ettergå arbeidsgiverens lovpålagte forpliktelser. Mange arbeidstakere tror, forståelig nok, at "pensjonen er i orden", så lenge det står rapportert i A-meldingen og informasjonen om pensjonsinnretningen sin som man finner når man logger seg inn på Altinn/Skatteetaten.

I 2021 overtok Skatteetaten tilsyn av arbeidsgiveres plikt til å opprette OTP-ordning fra Finanstilsynet og det ble lovpålagt å oppgi pensjonsinnretning i A-meldingen. Mange tror nok at dette løste problemene med manglende pensjonsinnbetalinger og det har vært relativt stille rundt temaet siden den gang.

Man har tillit til at det som står i A-meldingen stemmer fordi den også rapporterer ting om lønn og skatt, og lønn og skatt har automatiske kontrollmekanismer som gjør at det blir fanget opp hvis noe ikke er riktig. Man tar for gitt at er det er sånn med pensjon også, men det er det ikke.

Dette gir arbeidstakere en falsk trygghet og er en form for ansvarsforskyvning som er både uakseptabel og usolidarisk.

Når en arbeidsgiver ikke betaler pensjon, mister arbeidstakeren pensjonsopptjening og risikerer å få en varig økonomisk skade som i verste fall følger vedkommende livet ut.

Likevel finnes det ingen statlig garanti, ingen automatisk varsling, og ingen kompensasjonsordning.

Vi i Bygningsarbeidernes fagforening stiller spørsmål ved hvordan et så grunnleggende hull i velferdsstatens infrastruktur kan få stå åpent i 2025.

Når systemet tillater at lønn kan utebli i det skjulte, svekkes både tilliten, tryggheten og pensjonssystemet, på arbeidstakers bekostning.

Vi forventer at politikere og myndigheter tar dette på alvor, og vi mener at man må sørge for å få på plass:

• En automatisk kobling mellom A-meldingen og faktisk innbetalt pensjon.

• Et varslingssystem som informerer arbeidstaker og myndigheter hvis innbetalinger ikke skjer.

• Tilsyn og sanksjoner som faktisk sikrer rettighetene til arbeidstakerne, ikke bare reaksjoner mot arbeidsgiverne.

For rapportering er ikke det samme som betaling, og pensjon er arbeidstakers lønn og rettighet, ikke arbeidsgivers valgfrie utgift.

Meninger

Kronikk

Tillitsvalgte må kanskje tåle mye, men ingen skal tåle alt alene

Rådgivere i LO Kurs og konferanse

I jobben vår som rådgivere i LO kurs og konferanse møter vi mange tillitsvalgte og verneombud gjennom opplæring og kompetanseutvikling.

Det er givende å se mennesker vokse i rollen, ta ansvar, finne stemmen sin og erfare hva fagforeningsarbeid og partssamarbeid betyr i praksis. Det gir motivasjon og tro på fellesskapet. Samtidig blir vi stadig minnet om at dette ikke er en enkel rolle å stå i.

Mange beskriver et sterkt engasjement og et ønske om å gjøre en forskjell, men også et press som tærer. De kontaktes på alle plattformer, ofte langt utenfor arbeidstid.

Flere forteller at de nøler med å logge av i frykt for å virke utilgjengelige, eller møter reaksjoner når de setter grenser. Grensene mellom jobb, verv og privatliv glir sammen, og konsekvensen blir søvnløse netter, dårlig samvittighet og følelsen av aldri å strekke til. Familie, fritid og egen helse havner bak i køen.

Så finnes en mer alvorlig side: de tillitsvalgte som blir for «ubehagelige» for systemet. De som stiller spørsmål, krever åpenhet og insisterer på at regelverk og avtaler skal følges. Noen opplever at det ikke lenger er sakene de håndterer som blir problemet, det er dem selv.

Det begynner ofte subtilt. Tidligere enighet blir til konflikt. Informasjon flyter saktere, dialogen blir mer formell, tonen endres. Man kan bli belært eller snakket ned til, eller møtt med «HR-prosesser» som i praksis svekker rollen. I ytterste konsekvens kan man utsettes for sosial isolasjon, mobbing eller trakassering.

Heldigvis opplever vi at mange arbeidsplasser har et solid partssamarbeid, og at medlemmene stort sett er både støttende og løsningsorienterte. Det er dette som gjør vervet meningsfullt. Men nettopp fordi så mye fungerer godt, blir kontrastene desto tydeligere når enkelte tillitsvalgte møter utfordringer ingen bør stå i alene.

Som fagpersoner vet vi at slike situasjoner sjelden oppstår fordi enkeltpersoner ønsker å gjøre skade. De springer oftere ut av hvordan makt, roller, lojalitet og etablerte strukturer virker sammen.

Når en tillitsvalgt utfordrer disse mønstrene, kan det oppleves utrygt, både for ledere, kolleger og systemet rundt. Da kan det være fristende å skyve ubehaget bort eller gjøre utfordringen til et individuelt problem.

Men nettopp da må vi holde fast ved det grunnleggende: Tillitsvalgte har samme rett til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø som alle andre, og arbeidsgiver må sørge for at ubehaget ikke går på bekostning av nettopp dette.

Arbeidsgiver har etter arbeidsmiljøloven det fulle ansvaret for et trygt psykososialt arbeidsmiljø, også for tillitsvalgte. At de selv har medvirkningsplikt, fritar ikke arbeidsgiver for å sikre gode rammer.

Når vervet innebærer grenseløs tilgjengelighet, uforutsigelige konflikter og konstant krysspress, risikerer vi å slite ut dem som skal ivareta fellesskapet.

Det er et paradoks at de som verner om andres arbeidsmiljø, selv kan stå uten beskyttelse når de trenger det mest.

Vi snakker mye om hvor viktig partssamarbeidet er, men langt mindre om hva det koster dem som bærer det, både i møtet med arbeidsgiver og i det daglige fagforeningsarbeidet.

Dette handler også om kultur. Organisasjoner bygges på tillit, men ofte også på lojalitet, og lojalitet kan bli farlig når den brukes som et krav om stillhet. Derfor må vi snakke mer om dette, og følge det opp i praksis.

Ansvar må være tydelig, utilbørlig press må tas på alvor, og helsen til tillitsvalgte må ikke ofres for fellesskapet.

Samtalen bør starte i våre egne organisasjoner, hos oss som støtter, skolere og ivaretar de tillitsvalgte. Vi er også en del av systemet de står i.

Kanskje må vi forstå dette bedre, og stille oss selv de samme spørsmålene som vi ber andre om å reflektere over: Hvordan ser vi, møter vi og beskytter dem som bruker sin tid og kraft på å ivareta fellesskapet?

Tillitsvalgte må kanskje tåle mye, men ingen skal tåle alt alene. Når uenighet ikke tåles, eller kritikk møtes med sanksjoner, taper ikke bare den tillitsvalgte, hele organisasjonen taper.

Struktur og kultur virker sammen; vedtekter betyr noe, men det gjør også det som sitter i veggene.

Å ta vare på seg selv er en del av det å ta ansvar for andre. Å snakke om dette er et første skritt. Det neste er å bygge systemer og kulturer som tåler uenighet, og som tar vare på dem som bærer fellesskapet.

Rollen som tillitsvalgt må være tålelig.

Vi er ikke et problem som skal «håndteres», skriver Ina Cabanillas Hansen.

Vi er ikke et problem som skal «håndteres», skriver Ina Cabanillas Hansen.

Tristan Holt

Debatt

Vi er ikke et problem som skal «håndteres», skriver Ina Cabanillas Hansen.

Vi er ikke et problem som skal «håndteres», skriver Ina Cabanillas Hansen.

Tristan Holt

Debatt

Debatt

Jeg har søkt på hundrevis av jobber. Noe er galt med arbeidsmarkedet

Robert Kotcho (27) vil ikke tilbake til livet som ansatt i offentlig helsevesen. Han vil leies inn. 

Robert Kotcho (27) vil ikke tilbake til livet som ansatt i offentlig helsevesen. Han vil leies inn. 

Ida Bing

Robert Kotcho (27) vil ikke tilbake til livet som ansatt i offentlig helsevesen. Han vil leies inn. 

Robert Kotcho (27) vil ikke tilbake til livet som ansatt i offentlig helsevesen. Han vil leies inn. 

Ida Bing

Sykepleier refser LO-forbund: – De jobber aktivt mot deg

Emilie skal gå truckførerkurs. Forbundet tar regninga