Sigbjørn Johnsen

Tidligere finansminister (Ap)

Ina Libak

Sosionom og tidligere AUF-leder

Vi har i gjennomsnitt én time mer fritid i dag enn for 40 år siden. Fritid er tid vi bruker på det vi vil når vi ikke utfører betalt arbeid, jobber i hjemmet eller sover. Men fritida er ikke frakoblet resten av tida vår. Er arbeidet for hardt, bruker vi fritida kun til å komme oss til hektene igjen.

Dagens samfunn visker ut skillet mellom arbeid og fritid. Med hjemmekontor, e-post på telefonen og muligheten til alltid å være tilgjengelig, er det vanskeligere å sette grenser for når jobben slutter og fritida begynner. 

Økonomien vår bestemmer også hva vi har mulighet til å bruke den frie tida på. Skal barn delta i et idrettslag, må det finnes et idrettslag som passer, og som man har råd til. Kampen for gode lønns- og arbeidsvilkår og rett til en fritid med hvile og fellesskap, må derfor gå hånd i hånd.

Våre digitale skjermer spiser mer og mer av tida vår. At vi bruker skjermen så mye er ikke bare et individuelt og fritt valg, for de store multinasjonale selskapene har stor interesse av at vi bruker tiden vår der de kan tjene penger på oss.

Det kan ikke kalles frihet når tiåringer scroller i apper som er laget for å gi avhengighet, og som belønner innhold med ekstreme holdninger. En slik frihet ligger i samme gate som friheten til å kunne røyke uten aldersgrense. Vi har latt en av de arenaene der vi tilbringer mest tid, bli en frisone.

Det er ansvarsfraskrivelse fra oss som samfunn.

Vi i arbeiderbevegelsen har alltid visst at fraværet av politikk ikke er definisjonen på frihet, for da lar vi markedet og pengemakta få bestemme. Og det er akkurat det som er i ferd med å skje nå.

I idrettsklubbene blir det stadig dyrere å være med, og tallet på barn og unge som deltar i organisert idrett, er fallende. Det er få kulturtilbud å benytte seg av som ikke er kommersielle og koster penger. Natur bygges ned av hensyn til utbyggerne, ikke innbyggerne.

Og få arenaer styres mer av pengemakt enn sosiale medier, som tjener seg rike på vår usikkerhet og avhengighet, der vi scroller etter distraksjoner. Frihet er derimot å kunne bruke internett uten at noen har manipulert innholdet.

Dette er ikke et fremtidspessimistisk rop om «stopp verden, jeg vil av, men en påminning om at selv om alt rundt oss blir stadig mer digitalt, så opphører ikke menneskene å være «analoge».

Vi er fortsatt av kjøtt og blod. Språket, ordene og det fysiske møtet mellom mennesker har alltid vært og er det viktigste for kontakt og for å bygge tillit.  Avstanden mellom oss mennesker øker når sosiale medier distraherer oss.

Det er rart å tenke på at tida er verdens mest rettferdige ressurs, selv om det ikke alltid kjennes sånn: Sekunder, minutter og timer er like korte, eller like lange om en vil, for oss alle. Slik sett er tida rettferdig. Men livets lengde er forskjellig, likeledes hva vi bruker tida til.

Å ha tanker om hva fritiden kan inneholde er å føre videre tradisjonen til arbeiderbevegelsen som bygde opp idrettslag, foreninger og kor som skulle være tilgjengelige for alle.

Nå står kampen om å holde prisene nede på deltagelse i idrett og kultur, bevare naturen til rekreasjon og å verne den dyrebare tida vår fra polariserende algoritmer.

Vi må ta kampen for fritida, fordi det handler om å bygge mennesker og å bygge tilliten og fellesskapet mellom oss.

Dette gir et godt samfunn for alle.

Markus Hansen

Om det er rundt bordet i familieselskap, på byen, eller etter at du ser at du har blitt trukket kontingent av feriepengene dine, så hender det at spørsmålet dukker opp, og da er det jo greit å minne oss selv på det iblant.

Det var da arbeidsfolk bestemte seg for å stå sammen at vi klarte å bli en kraft, en samfunnsaktør, og en moderne fagbevegelse. Før kunne arbeidsgiveren sette oss opp mot hverandre og bruke vårt behov for melk og brød mot oss.

Men, da vi fikk på plass tariffavtaler fra 1907 lagde vi med dét, et gulv som vi nektet å selge vår arbeidskraft under. Med dét som basis kriget fagbevegelsen frem stemmerett til alle – ikke bare til adelen og rikfolk.

Ja, mange følte nok en plikt og ønske om å tilhøre et kollektiv og klubb, men det var den kollektive styrken, diskusjonene uten bedriftsledere til stede, som ga oss motet til å utforme krav – og vilje til å gjennomføre dem.

Vi kjempet fram åttetimers arbeidsdag på hverdager, i stedet for titimers arbeidsdager, seks dager i uka. Vi fikk sikkerhet som sykelønn om vi skulle bli syke. Overtidsbetaling. Oppsigelsesvern og arbeidsmiljølov. Foreldrepermisjon, fødselspermisjon, velferdspermisjon – og ikke minst ferie – fem uker ferie.

Ingenting av dette var noe vi fikk gratis – det måtte kjempes frem. Bit for bit. Bare se hvor USA ligger når det gjelder oppsigelsesvern av arbeidsfolk og det å ta fri med lønn. Der er det nemlig standard med NULL dager ferie, NULL dager oppsigelsesvern, og nå ti prosent organisasjonsgrad.

Land of the free, eller hva?

Heismontørene har kjempet mye opp gjennom historien og tatt mange kamper, noe vi skal være både stolte av og ydmyke over. Før besto yrket av alt fra skomakere til mekanikere, og se hvor vi er nå; et fagbrev få i hele verden kan måle seg med.

Vi har blant annet en tariffavtale på verdenstoppen når det gjelder innhold, selv NHO har kalt den «meningsløs god». Den slår blant annet fast at minstelønn er 430 kroner i timen, at det er forbud mot personlige tillegg på lønn, samt forbud mot å bruke bemanningsbransjen i heisbedrifter.

Hvor hadde vi vært i dag om alle hadde droppet fagorganisering og sluttet å bry seg om samfunnsutviklingen? Hadde vi hatt bedre lønn enn alle sammenlignbare yrker? Hvem skulle kjempet fram samfunnsendringer om det ikke var for fagbevegelsen? Hvem hadde forsvart sykelønnsordningen eller søndagsstengte butikker, som vi vet NHO ivrer etter?

Med tariffavtalen som fundament har vi også verdens beste lokalavtaler med ytterligere bestemmelser med goder og begrensning av arbeidsgivers styringsrett. Her slås det fast at saker ikke bare skal drøftes, men avtales. Slikt gir tillitsvalgte og klubber makt til å ha innflytelse på arbeidsplassen.

Men kanskje den viktigste goden er våre medlemmer og tillitsvalgte gjennom sterk bevissthet omkring det å være organisert – som igjen utjevner det vanlige skjeve maktforholdet som eksisterer mellom ledelse og oss som blir «styrt».

Selvfølgelig er det ulike interesser mellom en bedriftsledelse og de som jobber der, og det vet vi godt uansett hva våre bedriftseiere forsøker å overbevise oss om.

For det er evnen vår til å kjempe for hverandre, uavhengig av hva slags firma vi jobber for som gjør oss sterke sammen. Evnen til å samles om de ting som forener oss, i stedet for å la bagateller splitte oss. Samhold gir styrke står det bak vår fagforeningsfane, det ligger noe bak det uttrykket.

Heismontørfaget, og således heis-fagforeninger i verden har én etter én blitt knust fordi man ikke har stått samla i den evige kampen mot angrep på faget eller foreningen.

Et hvert angrep på Heismontørenes Fagforening (HMF) har gjort oss sterkere gjennom tidene. HMF har vært og skal alltid være en pådriver for bedre lønns- og arbeidsvilkår.

Og i tiden fremover vil vårt samhold igjen bli satt på prøve, da skal vi huske på: Det å stå sammen i gode og dårlige tider er en styrke, men det er aller viktigst med samhold i dårlige tider!