Sara Eline Grønvold

Regjeringens forslag til ny barnelov har skapt stort engasjement. Det er særlig nyvinningen «delt myndighet» som har fått hard medfart.

Forslaget er å skille beslutningsmyndighet fra bosted, og at denne som utgangspunkt er delt mellom foreldrene ved samlivsbrudd. Frem til nå har myndigheten vært knyttet til å ha barnet boende hos seg.

Noen ønsker å fremstille dette som en kjønnskamp, og det er kanskje ikke så rart med tanke på at departementet fremhever nettopp likestilling som et av de viktigste hensynene bak ny barnelov.

For oss som ikke jobber med verken kvinners eller menns rettigheter, men barns rett til å få nettopp sin sak vurdert individuelt og konkret, er ikke dette et spørsmål om hvem som slår mest, eller hvor mange rettsavgjørelser som går i mors eller fars favør.

Det enkelte barnets beste må stå i sentrum for vurderinger knyttet til både bosted og myndighet til å bestemme. FNs barnekonvensjon ligger til grunn for all Redd Barnas politikk og arbeid. Barns rett til en konkret og individuell barnets beste-vurdering, står i en særstilling, også i foreldretvister.

Barnets beste er dessuten nedfelt i en rekke særlover, og ikke minst Grunnlovens § 104, noe som understreker tyngden av denne rettigheten. Dessverre tar regjeringen forslag til ny barnelov større hensyn til likestilling mellom foreldre, og en slags «rettferdig fordeling», fremfor barnets beste.

Redd Barna er helt enige i at barns rett til familieliv og ikke minst, barnets beste, i mange tilfeller betyr delt myndighet. Men i de sakene burde man komme til dette resultatet etter en barnets beste-vurdering. Hva som er det enkelte barnets beste, må vurderes åpent og fritt.

En hovedregel om at et visst resultat er idealløsningen, danner et utgangspunkt for denne vurderingen. Selv om hovedregelen kan fravikes dersom delt myndighet ikke er til barnets beste, skal dette alltid noe til. Heldigvis klarer de fleste foreldre å bli enige om gode løsninger i samarbeid med barna sine.

Det er grunn til å minne om at bestemmelsen om delt myndighet først og fremst har betydning der foreldrene ikke klarer å bli enige. Man kan ikke bygge regler for foreldre i konflikt, etter modell av de foreldrene som allerede er enige.

Foreldre i konflikt, som nå skal måtte bli enige om langt mer praktiske problemstillinger enn hvor barnet skal bo, slik det later til at barne- og familieminister Lene Vågslid  tror at er den hovedsakelige endringen.

«Alle» hevder at det er barns rettigheter som er det viktigste hensynet for dem, både blant politikere og høringsinstanser. Likevel sklir diskusjonen raskt over i et foreldre- og rettferdighetsperspektiv.

Vi savner at man setter seg inn i barnas sted, ved å lytte til barn, og ved å forestille seg hvordan det er å ha to foreldre som krangler om du skal begynne på fotball eller ridning, og om du skal få være med på klassetur. 

Redd Barna er enige med flere av de øvrige høringsinstansene, som barnerettsgruppen ved juridisk fakultet (UiO), forskergruppen for barnerett ved UiT og Oslo tingrett, som mener at forslaget vil kunne føre til flere konflikter mellom foreldre for norske domstoler.

Slike konflikter vet vi at er skadelige for barna. Dette er altså ikke et likestillingsspørsmål. Dette handler om barns rettigheter. 

Simon S. Nordanger

Heldigvis gikk ikke Christopher Beckham sin oppfordring hjem hos delegatene på LO-kongressen, samtidig sitter man igjen med spørsmålet om hvem forbundslederen taler på vegne av.

Hovedårsaken til Beckham sitt ønske om å trekke valgkampstøtten til Sp bunner i at partiet i flere enkeltkommuner har støttet etablering av søndagsåpne butikker.

Som medlem av HK kan jeg selvsagt ha sympati med kritikken. Jeg er enig i at dette ikke er en ønsket utvikling på generelt grunnlag. 

Så er hovedstandpunktet til Senterpartiet et nei til søndagsåpne butikker på generelt grunnlag samtidig som vi anerkjenner at man er nødt til å ha lokalt handlingsrom i kommune-Norge da ikke alle lokalsamfunn er like.

Noen kommuner har faktisk større potensiale eller behov for å ta imot kundene på en søndag. Dette sørger for at kapital blir lagt igjen lokalt, og det opprettholder trygge distriktsarbeidsplasser som er potensielle medlemmer til forbundet. 

Om Beckham faktisk er så engasjert i denne saken så bør han rette kraftsalvene mot ordningen med typiske turiststeder, og muligheten for strengere regulering av denne ordningen slik at handlingsrommet ikke misbrukes og derfor skaper en etablert praksis med syvdagerssamfunnet. 

Beckham svarer: Derfor støttet vi at LO-kongressen skulle kutte i støtten til Sp

Det er heller ikke slik at Senterpartiet er eneste parti som har gått inn for dette i enkelte kommunestyrer, rundt om i landet finner man Arbeiderpartipolitikere som har gått inn for å bruke denne muligheten. Ringebus Arbeiderparti ordfører Arne Fossmo senest i februar. 

Beckham pekte og på at Senterpartiet har samarbeid med Høyre i kommuner som Bergen og Trondheim, og at Senterpartiet med dette er et borgerlig parti.

Dette medfører riktighet, men at partiet er borgelig er selvsagt sprøyt, hadde forbundslederen lest partiprogrammer og fulgt opp de lange linjene i partiets politikk ville han fort se at dette ikke stemmer.

Det er heller ikke slik at Ap ikke har slike samarbeid med Høyre – hverken historisk eller på nåværende tidspunkt. Selv i min egen kommune Drammen har vi to tidligere kommuner, Svelvik og Nedre Eiker, hvor dette var praksis.

Jeg har ikke hørt Beckham rope høyt om dette.

Som medlem av HK hadde jeg satt pris på om forbundslederens engasjement rundt partistøtte i fremtiden i større grad handlet om de store politiske linjene.

Senterpartiet er langt ifra noen motstander når det kommer til kampen for bevaring og utvikling av velferdsstaten, eller kampen mot nedbygging av det regulerte arbeidslivet. Om noe har Per Olaf Lundteigen vært fagrøysla sin beste venn gjennom sine 13 år i arbeids og sosialkomiteen. 

At Beckham uttaler at det er viktig å beholde et samarbeid med partiet blir nærmest komisk når han samtidig går til direkte ideologisk angrep på partiet.

Nå fremstår det mest av alt som at manglende helhetsbilde og egne partipreferanser dominerer forbundslederen talekort når han taler på vegne av en medlemsmasse mye større enn hans egne preferanse. 

HK kan bedre enn dette og medlemmene fortjener bedre.