Hans Ole Rian

Nå i disse dager jobber det norske digitaliseringsdirektoratet (Digdir) med å utforme Norges svar på «Code of Practice», som ble offentliggjort av EU-kommisjonen nå i juli.

Dessverre er dette etter vårt syn et svakt og lite fremtidsrettet dokument.

Utkastet til endelig dokument er både frivillig for de store tec-selskapene og uten tilstrekkelig juridisk bindende effekt, noe som etter vårt syn svekker opphavsrettsbeskyttelsen slik den forstås i norsk og internasjonal rett.

Det mangler også nødvendige kontrollmekanismer og sanksjoner, og det gis ingen klare definisjoner på hva som menes med "lovlig tilgjengelig" innhold. Det forslås også å bruke reservasjonsmekanismer for bruk av verk som vi anser som utilstrekkelig og stridende med prinsippet om forhåndssamtykke.

Dokumentet gir også for svake tiltak mot KI-generert innhold som kan krenke opphavsretten. Manglende involvering av kollektive forvaltningsorgan – som TONO og Gramo - svekker også rettighetshaveres kontroll.

Selv om dokumentet har positive elementer som vekt på åpenhet og samarbeid, anbefaler vi at det settes klare krav til aktiv lisensiering, forpliktende standarder og ekstern håndheving.

Her må våre myndigheter være både våkne, oppdaterte og villige til å høre på de som stadig oftere ser at deres arbeid blir utnyttet uten at de får noe igjen for det.

Her kan du lese utkastet til Code of Practice, samt hele Creos innspill.

Kjetil Staalesen

I dag kaller vi det en Gordisk Knute hvis vi møter på en utfordring som bare blir mer og mer komplisert og til slutt krever at man tenker helt nytt. Norges forhold til EU er en slik utfordring.

Siden sist vi ble enige med våre europeiske naboer om hvordan vi skal samarbeide, har det gått over 30 år. Verden har endret seg og EU med den. Selvsagt.

Resultatet er at Norge har signert tusenvis av nye avtaler med EU om små og store ting vi er enige om.

Norge er med i Schengen-samarbeidet, for eksempel. Det er svært populært blant nordmenn. Ingen har lyst å stå timevis i kø sammen med engelskmenn for å komme inn i Spania på solferie. Enkelte ting er vi også enige om at vi ikke samarbeider om. Tollunionen er et aktuelt eksempel. Norge er ikke med i den.

Den sier i grove trekk at medlemmene skal ha felles toll mot tredjeland og ingen toll seg imellom. Det sikrer mer rettferdig konkurranse og bidrar til handel medlemmene imellom, som igjen gir velstand. Det er bedre å konkurrere på å være flink til å produsere varer og tjenester, enn på å være flink til å justere avgifter, er vel tanken.

I Norge er vi vant til at vi ikke opplever ulemper av å stå utenfor samarbeid. EØS-avtalen sikrer oss markedstilgang til det området vi kjøper og selger nesten alt vi både produserer, og forbruker: Europa.

Dette til en svært lav pris. So far so good. Men det er ikke hamret ut i sten at det trenger å fortsette slik. Vi så tegn allerede for sju år siden. Da USA i 2018 innførte toll på stål og aluminium, svarte EU med beskyttelsestiltak for å hindre at billig stål som ikke lenger kunne selges i USA, ble dumpet i det europeiske markedet.

Norge fikk unntak fra EUs beskyttelsestiltak. Men, og dette er viktig – unntaket ble ikke gitt på grunnlag av EØS-avtalen. Det ble gitt fordi Norges stålproduksjon var så liten at den ikke utgjorde noen trussel for det europeiske markedet.

Et «bagatellunntak». De kaller det faktisk det. Loven bryr seg ikke om småting.

Nå ser det ut til at det kan komme en ny runde med toller. EU finner seg ikke i hva som helst fra USA og forbeholder seg selvsagt retten til å beskytte sin egen industri. Hva skjer da med Norge? Er vi på innsiden eller utsiden denne gangen?

Vi har sendt våre beste menn til Brussel for å tale vår sak, Jonas, Espen og Jens.

Her hjemme er Trygve Slagsvold Vedum opprørt og viser til EØS-avtalen, som partiet han leder vil si opp. Prosessen er mer spennende enn vil liker å tenke på. Mye verdiskaping og mange arbeidsplasser i distriktene påvirkes av om Norge blir hørt. Norge er langt mer avhengige av EU enn EU er av oss.

Det vi er gode på å produsere i Norge, produserer vi enorme mengder av. Det er ikke mulig for oss å forbruke alt sammen selv. Til gjengjeld er vi totalt avhengige av å importere nesten alt det vi tar for gitt at vi har tilgang til i hverdagen vår. Både på jobb og i privatlivet. Det er knapt noe land i Europa som tjener mer på å bygge ned handelshindringer enn Norge gjør.

Toller og kvoter vil kunne ramme oss hardt.

Alexander den store kom til Gordion for 2300 år siden og ble presentert for den umulige knuten. Han valgte en radikal løsning på et innviklet problem. Han hugget over knuten med sverdet sitt. Eller som vi ville sagt i dag, han skar igjennom.

Det finnes en slik alexandrinsk løsning på Norges stadig mer innviklede forhold til EU også. Det heter fullt medlemskap. Det er veldig underlig for denne spaltisten at ikke den debatten kommer i vår urolige tid der gigantene møtes på både militære og økonomiske slagmarker.

Norge er helt avhengige av Europa for både velstand og sikkerhet. Det er begrenset hvor mye vi kan forvente at giganten flytter på seg for å ta hensyn til oss.

En parallell fra Canada renner en i hug. En talefør politiker der sa en gang noe i retning av: «Når du er i seng med en elefant, gjør det ingen forskjell om den vil elske eller slåss».

Slik er det å være nabo med en gigant.

Denne spalten skrives i Danmark. Det er lattervekkende å tenke på muligheten til å fortelle danskene at de ikke har sjølråderett fordi de har vært medlem av EU siden 1972. De godmodige danskene vil få seg en god latter hvis vi sier noe slikt.

Det er et sant mysterium at en slik oppfatning skal stå imellom Norge og forutsigbare rammebetingelser for våre borgere og vårt næringsliv.