Tommy Fredriksen

Uttrykket «å være, eller ikke være» i William Shakespeare’s Hamlet er det mest gjenkjennelige sitatet i engelsk litteratur for ubesluttsomhet og avveining av alternativer.

Uttrykket er treffende for kriminalomsorgen. Mangel på fengselsbetjenter skyldes ubesluttsomhet og feil valg.

For å bøte på mangelen vil kriminalomsorgsdirektør Lise Sannerud ansette miljøterapeuter. Det er det første organisatoriske tiltak direktøren gjør uten politisk ekstrabevilgning.

Problemet i seg selv er ikke å ansette miljøterapeuter. Problemet er at ingen organisatoriske grep er gjort for å ansette fengselsbetjenter uten politisk ekstrabevilgning.

Det er fengselsbetjentene som i møtet med den innsatte former samfunnets opplevelse av regjeringens utøvende kriminalomsorgspolitikk. Ikke direktørene.

Det er også betjentene som erfarer at mulighetene de har ikke stemmer overens med behovene innsatte har. Det svekker tilliten samfunnet har til at kriminalomsorgen gjennomfører oppdraget i tråd med offentlige krav til tjenester. Det er direktørenes ansvar.

For ett år siden kritiserte jeg Lise Sannerud for å overkjøre fengselsbetjentene ved å åpne for å ansette sosialkonsulenter i stedet.

Hun på sin side mente jeg var unyansert og at jeg tok feil når jeg hevdet at arbeidsgiver ikke hadde fokus på betjentene. Direktøren mente jeg viste «manglende innsikt og forståelse for den situasjonen lokal arbeidsgiver står i».

Ett stort fengsel lyste i fjor ut 16 ledige fengselsbetjentstillinger. De fikk en kvalifisert søker. En pliktårsbetjent som allerede var der. Det var tilbudt lønn på absolutt minimumsnivå. Likevel ble det ikke forsøkt å rekruttere på nytt med høyere lønn. Fengselet fikk ikke lov. Likevel uttalte regiondirektøren at de hadde gjort alt de kunne. Fengselet ansatte i stedet 3 sosialkonsulenter.

På et annet fengsel i samme region fikk to ufaglærte vikarer i våres 60 000 i lønnsøkning for å bli. Den ene av dem ble den tredje best betalte i førstelinjen. Ingen av fengselsbetjentene fikk økning. På et tredje fengsel i samme region skjedde det samme. En av pliktårsbetjentene på dette fengselet uttalt at han ville ha blitt, hadde han fått samme tilbud. Dette fengselet ansatte to sosialkonsulenter.

I direktørens omtale av dette fengselet sa hun i fjor at «utfordringen med å skaffe tilstrekkelig antall fengselsbetjenter startet for fullt i 2021, da en privat barnevernsinstitusjon ble etablert i distriktet og begynte å rekruttere ansatte fra fengselet. Det har siden den gang vært gjort gjentatte forsøk på å rekruttere tilstrekkelig antall fengselsbetjenter, men så langt uten å lykkes, dessverre».

Det hun ikke sa var at fengselet ikke fikk møte konkurransen. Direktøren lot det skje. Siden 2021 har bare 3 av 43 pliktårsbetjenter blitt værende der. Våre krav om lønn for å rekruttere og beholde betjenter som grupper i disse tre fengslene ble avvist med at vilkårene ikke var oppfylt.

Et fengsel som av vernetjenesten ble stengt i sommer pga. manglende bemanning, kunne ikke tilby pliktårsbetjentene sine fast stilling verken før eller etter endt pliktår 31. mai. Fengselet kunne heller ikke ta imot et tilstrekkelig antall nye pliktårsbetjenter grunnet merforbruk i 2024. Nå har direktør Sannerud bestemt at fengselet kan ansette 10 miljøterapeuter.

I revideringen av aspirantforskriften i våres, forskriften som regulerer tilknytningsformen til pliktårsbetjentente, påpekte NFF at betjentenes posisjon måtte styrkes og at arbeidsgivers mulighet til å ikke ansette dem fast måtte svekkes.

Når betjentene ikke får tilbud om fast stilling i løpet av pliktåret, velger mange å gå over i annen virksomheten for ikke å leve i usikkerhet. Slik har kriminalomsorgen mistet unødvendig mange.

NFF ble ikke hørt. Vi ble ikke engang kommentert. Forskriften ble ikke tilpasset et marked med større etterspørsel enn tilbud.

Hvorfor påla ikke direktøren fast ansettelse? Hvorfor skal pliktårsbetjentene fremdeles være midlertidig tilsatt med obligatorisk oppsigelse og gå en unødvendig i uvisshet? Hvorfor heller ansette miljøterapeuter?

Statssekretæren uttalte at det ansettes miljøterapeuter, fordi det er et akutt bemanningsbehov. Det blir for enkelt. Det later til at fengselsbetjenten alltid har blitt sett på som erstattelig. Aldri som kritisk kompetanse verd å forsvare. Hadde de det, ville vi ikke vært der vi er i dag.

Debatt: Vi må stå sammen som kolleger, ikke splittes som konkurrenter, skriver miljøterapeutene

Noen regiondirektører våknet litt i fjor for å beholde individer, men det ble ikke tatt samordnet grep, verken strategiske eller koordinerte. Derfor fungerte heller ikke den politiske mertildelingen. Det ble opp til hver og en regiondirektør. Til tross for mertildelingene, mistet kriminalomsorgen enda flere.

Et annet problem er at miljøterapeuter kan undergrave muligheten kriminalomsorgen har til å få høyskole. På den ene siden vil direktøren styrke fengselsbetjenten ved å gjøre fengselsskolen til treårig høyskole. På den annen side er det uttalt at miljøterapeutene skal styrke rollen til fengselsbetjenten. «Målet er å sikre at kriminalomsorgen er rustet for fremtidens krav til roller og oppgaver».

Direktøren mener det kan «skape en mer robust og fremtidsrettet kompetansesammensetning i fengselet og en mer stabiliserende totalbemanning». Dette uttales i en tid hvor regjeringen nøler med å gjøre om fengselsskolen til høyskole. Hvis hun har rett i sin antakelse, hvorfor skal politisk ledelse nå ville gjøre om utdanningssenteret til høyskole når det faktisk ikke er nødvendig?

Når det gjaldt forsøket på en bevilget bemanningsøkning i fjor, uttalte direktøren at «det påligger oss å gjøre det på en måte som er bærekraftig». Hvorfor ble ikke samme beløp som skal benyttes på miljøterapeuter i eksisterende driftsbudsjett, heller benyttet samordnet på fengselsbetjentene i tillegg til ekstrabevilgningen for å møte konkurransen?

Direktøren uttalte også at «jeg skulle veldig gjerne hatt mer penger, større ressurser, mer å dele ut, men det har jeg altså ikke». Det er spesielt at tiltak mot fengselsbetjentene kun gjøres etter politisk ressursøkning. Ikke etter egne organiserte grep. Særlig når miljøterapeutene ikke er et slikt grep. Det er spesielt at det tillates.

Når det i perioden 2014-2019 var 4 av 10 betjenter som sluttet ila fem år etter endt utdanning, hvor mange er det i dag? Den gang en kostnad på 100 millioner hvert år. Det er spesielt at det tillates at offentlige ressurser forvaltes slik. Det er ikke bærekraftig.

Bemanningsutfordringen har ikke kommet av seg selv. Den er skapt av ubesluttsomhet og dårlige valg. Organiseringen av bemanning er like avgjørende som ressurser. Likevel har tiltak kommet for sent, ikke vært koordinert, ikke vært riktige, men mest av alt har de manglet. Å ikke organisere arbeidet er ineffektivt og fører til konflikter.

Kriminalomsorgens Yrkesforbund forlot i sommer alle arbeids- og styringsgrupper i kriminalomsorgen. Jussbuss har nylig skrevet en masteroppgave om fengselsbetjentene med tittelen «jeg hoppet av et synkende skip i tide».

Dette har lenge vært en varslet krise, fordi fengselsbetjenten er neglisjert. Pengene finner fremdeles ikke veien til dem. Ubesluttsomhet og feil valg kan ikke lenger fortsette.

Jannicke Larsen

Nestleder i FO

Siv Anita Haukdal

Virksomhetstillitsvalgt i kriminalomsorgen for FO

Kriminalomsorgen står i en krevende situasjon. Bemanningskrisen er reell, og behovet for trygghet – både for ansatte og innsatte – er stort.

I denne situasjonen har Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) besluttet å prøve ut en midlertidig ordning der miljøterapeuter inngår i ordinær turnus i fengsel. Det har utløst sterke reaksjoner, særlig fra dem som frykter at fengselsbetjentrollen blir svekket.

Vi i FO deler KY og NFFs bekymringer rundt sikkerhet, arbeidsmiljø og rekruttering. Derfor må vi som organiserer ansatte i kriminalomsorgen møte hverandre til saklig og løsningsorientert dialog. For dette er ikke en kamp mellom profesjoner.

Prøveordningen med miljøterapeuter i turnus er en midlertidig løsning på et svært prekært og langvarig problem. Det handler om sikkerhet.

Debatt: Dårlige valg har ført kriminalomsorgen inn i krise

Det handler om hvordan vi, med de ressursene vi har, kan løse kriminalomsorgens samfunnsoppdrag: Å gjennomføre straff på en måte som motvirker nye lovbrudd og legger til rette for endring.

Miljøterapeuter kan ikke, og skal ikke, erstatte fengselsbetjenter. Vi kan supplere dem – med en sosialfaglig kompetanse som er avgjørende for å møte innsatte med stadig mer komplekse behov. Vi ser økt forekomst av psykiske helseutfordringer, rusproblematikk og sosiale belastninger.

Da må kompetansesammensettingen i fengselet også speile dette. Vi trenger både operativ sikkerhetskompetanse og solid relasjonskompetanse.

Fengselsbetjentene er ryggraden i fengslene, slik skal det også være. Derfor støtter FO helhjertet opp om å styrke utdanningen, rekrutteringen og statusen til fengselsbetjentene. Samtidig mener vi at kriminalomsorgen blir styrket av tverrfaglig samarbeid.

Sosialt arbeid og de sosialfaglige profesjonene har en lang tradisjon i kriminalomsorgen, og vi har god erfaring med samarbeid mellom miljøterapeuter og betjenter i flere enheter. Profesjonene jobber side om side med tydelige roller og felles mål.

Debatt: Bak lukkede dører vokser krisen

Dette tverrfaglige samarbeidet har vist seg å være en styrke, både i det daglige arbeidet og i møte med de komplekse utfordringene mange innsatte står i.

Vi mener at nettopp dette samarbeidet er nøkkelen – ikke bare for å møte den akutte bemanningssituasjonen, men også for å sikre at de innsattes sammensatte behov blir ivaretatt på en helhetlig og profesjonell måte fremover.

Derfor vil vi foreslå at vi som fagforeninger sammen evaluerer prøveordningen når perioden er over. Vi ønsker samarbeid, ikke profesjonskamp.

For skal vi lykkes med å skape tryggere arbeidsmiljø, bedre rehabilitering og lavere tilbakefall, må vi stå sammen – med respekt for hverandres ulike kompetanse og med de innsattes behov i sentrum.

Straff som endrer, krever at fengslene har solide fagmiljø og nok ansatte til å ivareta tryggheten til både ansatte og innsatte.

Som miljøterapeuter er vi klare til å bidra der vi kan. Vi bretter gjerne opp ermene, men det forutsetter at vi står sammen som kollegaer, ikke splittes som konkurrenter.

Debatt: Fengselsbetjenter rømmer yrket – og få vil tilbake