Kjell Werner

Finansminister Jens Stoltenberg (Ap) har gitt meg en lærepenge.

Han poengterer at Norge egentlig bruker null oljekroner. Mens jeg, og mange med meg, skriver at det brukes 542 milliarder oljekroner i årets statsbudsjett. Begge deler er rett, men finansministeren har mest rett.

«Det vi bruker, er finansavkastningen av oljeinntektene», sier Stoltenberg tørt og belærende. Oljepengene er plassert utenlands og skal der yngle mest mulig. Vi bruker bare «renteinntektene» fra Oljefondet. Selve fondet blir dermed ikke tappet.

Oljefondet fortsetter uansett å ese ut. Takket være direkte inntekter fra olje- og gassvirksomheten på norsk sokkel, penger tjent på utenlandske børser og fordi norske politikere ikke har gått bananas i å strø om seg med oljemilliarder.

Oljefondet er en slags evighetsmaskin som trykker penger for dagens generasjon og nordmenn som kommer etter oss.

Fondet vil til og med kunne være der den dagen det ikke lenger er fossile ressurser å hente ut av norsk sokkel. Den tanken var det få som tenkte da oljeeventyret startet for 60 år siden.

Framsynte politikere sørget tidlig for at staten tok kontroll over mulige ressurser på norsk kontinentalsokkel. I 1966 startet oljeselskaper med å lete etter olje under Nordsjøens bunn. Det så lenge mørkt ut, men lille julaften 1969 ble det funnet olje på Ekofisk-feltet.

Dette ble starten på det norske oljeeventyret, og siste kapittel på denne historien er ennå ikke skrevet. Det siste store funnet ble påvist i 2010 og la grunnen for Johan Sverdrup-feltet, hvor det er det planlagt 40 års drift.

De første oljekronene ble satt inn på Oljefondet 31. mai 1996. Det var daværende finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap) som hadde gleden av å overføre nærmere to milliarder kroner på kontoen til Oljefondet.

Allerede i 1990 vedtok Stortinget å opprette det som da het Statens petroleumsfond. Men det tok altså seks år før det ble «pæeng på bok», som hedmarkingen Johnsen pleier å si.

Fondet ble senere omdøpt til Statens pensjonsfond utland, men det er uansett navnet Oljefondet som har brent seg fast som det gjengse å bruke.

Oljemilliardene forvaltes av Norges Bank og kommer det norske folk til gode gjennom årlige overføringer på statsbudsjettet. Nicolai Tangen er sjef for Oljefondet og har 670 ansatte i sin stab. Fondet har små eierandeler i nærmere 9.000 selskaper i over 70 land.

Fondet passerte 10.000 milliarder i verdi høsten 2019, og i desember 2024 var det dobbelt så stort. Men hvor lenge var Adam i paradis? For nå står det «bare» 18.700 milliarder på fondet. Alarm!

Vi må være forberedt på at fondet kan svinge mer i verdi enn det vi har vært vant til. Den siste tids fall på børser verden rundt har gitt oss noe å tenke på. Derfor gjelder det å ha en viss buffer å gå på.

Jens Stoltenberg har vist seg som en forbilledlig gjerrigknark i forslaget til justering av årets statsbudsjett. Han passer på pengebingen som en smed. I så måte er Jens vår tids Onkel Skrue, i positiv forstand.

Det er mange land som ikke har klart å styre inntekter fra enorme naturressurser på en god måte.

«Hollandsk syke» har blitt begrepet på nettopp dette. Nederland fant store gassressurser på 1960-tallet.

Gassinntektene ble brukt til å blåse opp offentlig sektor, noe som i neste omgang førte til at hollandsk industri gikk tapende ut. Da inntektene fra gassen sank, måtte Nederland gjennom en tøff slankekur.

Norge har klokelig unngått å bli smittet av «Hollandsk syke». Blant andre takket være Jens Stoltenberg. I sin første periode som statsminister sørget han i 2001 for å innføre den såkalte handlingsregelen for bruk av oljepenger. På den måten blir oljemilliardene faset kontrollert inn i norsk økonomi.

Regelen innebærer at politikerne kan bruke litt ekstra oljepenger i dårlige tider. Forutsetningen er at de klarer å holde tilsvarende igjen i gode tider. Tre prosent er den formelle krittstreken for et normalår, men i praksis har Støre-regjeringen lagt lista noe lavere. For å være på den sikre siden.

Mange spør seg hvorfor Norge ikke kan bruke enda flere oljemilliarder på gode formål. Det enkle svaret er at norsk økonomi da vil koke over.

En løssluppen oljepengebruk vil føre til at Norges Bank må motvirke dette med å sette renta opp i stedet for ned.

I 2013, på tampen av Stoltenbergs andre periode om statsminister, kom drøye 12 prosent av pengene som ble bevilget over statsbudsjettet fra Oljefondets avkastning. I år er hver fjerde krone på statsbudsjettet en oljekrone. Altså en dobling på tolv år.

I år snakker vi som nevnt om 542 oljemilliarder. Uten disse ekstrapengene måtte norske politikere for eksempel ha lagt ned Forsvaret, stengt alle sykehusene og ikke brukt en krone på verken samferdsel eller barnetrygd. Og i dette regnestykket har jeg for ordens skyld tatt med at politikerne har bevilget 50 milliarder til Ukraina.

«Penger lukter ikke», sa den romerske keiseren Vespasian for over to tusen år siden.

Keiseren repliserte slik da sønnen Titus kritiserte ham for å ha lagt avgift på de offentlige pissoarene i Roma.

Det hører med til historien at Vespasian fikk positivt ry på seg for å ha rettet opp rikets økonomi gjennom god forvaltning og en rekke former for skattlegging. Sosialdemokraten Stoltenberg kjenner seg sikkert litt igjen.

Vespasians tre ord er like gode i dag som de var på starten av vår tidsregning. Olje lukter olje. Penger lukter ikke. Da kan heller ikke oljepenger lukte. I hvert fall ikke når vi snakker om rentepengene fra Oljefondet. Eller finansavkastningen, som finansministeren sier.

Mímir Kristjánsson

Helt siden de engelske fattiglovene på 1800-tallet har arbeidsfolk i jobb blitt satt opp mot arbeidsfolk på trygd.

Den gang formulerte myndighetene det såkalte prinsippet om “lavere attraktivitet”, det vil si at enhver velferdsytelse skulle ligge lavere enn selv den laveste lønn. Myndighetene og fabrikkeierne påsto at denne politikken var til det beste for arbeiderne.

Tenk hvor urettferdig det ville vært om folk som ikke jobber, skulle tjent mer enn noen som gjør det!

Men resultatet av politikken var at lønningene ble holdt nede. Så lenge dagpenger, trygder, pensjoner og sosialhjelp betyr et liv i nød og fattigdom, må arbeiderne ta til takke med en hvilken som helst jobb - nesten uansett hvor dårlig betalt den er. De tør aldri heve stemmen mot sjefen.

I 1930-årene forsto Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen at mottoet om at det skulle “lønne seg å jobbe” måtte snus på hodet. Trygdene måtte opp, men lønningene også.

I stedet for et kappløp mot bunnen, der ytelsene alltid skulle ligge under selv den usleste luselønn, fikk man et kappløp oppover. Fagforeningene brukte de stadig bedre velferdsordningene til å løfte sine egne lønninger.

Taperne var naturligvis kapitaleierne, som tjente fett både på luselønna til arbeiderne og på at de slapp å bidra til velferdsordninger over skatteseddelen.

Etter at den moderne arbeidslinja kom på 1990-tallet, har vi dessverre vendt tilbake til det gamle prinsippet om lavere attraktivitet fra det før-viktorianske England. Særlig høyresida kappes om å kutte i trygder for at det skal “lønne seg å jobbe”.

De samme høyrepolitikerne er aldri å se på barrikadene for å øke lønningene til de lavtlønte. Deres mål er å få tilbake den gamle nedadgående spiralen der ulike grupper arbeidsfolk og trygda kjemper mot hverandre for å aldri bli fattigst.

Helt på tampen på stortingsperioden har vi i Rødt stilt et forslag om å forbedre den aller dårligste av våre flerårige trygdeordninger, arbeidsavklaringspenger (AAP).

Det er en ordning som har vært under angrep fra høyresida i mange år, blant annet med innføringen av det forhatte karensåret under Erna Solberg.

Motivet er selvfølgelig å kutte i statens utgifter for å kutte i formuesskatten, men påskuddet er ofte hensynet til lavtlønte arbeidsfolk. Tenk på de lavtlønte i hotell og restaurant hvis folk på trygd skal ha nesten like mye som dem!

Vi mener tvert imot at de laveste arbeidsavklaringspengene må opp på et nivå der ingen i Norge blir fattige av å være syke. Det vil presse de laveste lønningene oppover.

Det gledelige denne våren er at vi har fått full støtte fra LOs største forbund i privat sektor, Fellesforbundet, i akkurat dette.

I sitt høringssvar til vårt forslag skriver industri-, bygg-, hotell- og restaurantarbeiderne i Norge:

“Vi må ta hensyn til at ikke alle som vil, faktisk kan jobbe. De som er avhengige av offentlige ordninger i hele eller deler av livet, må være trygge på at de kan betale regningene sine. Trygdene kan ikke bli så lave at personer som av ulike grunner faller ut av arbeidslivet, må leve i fattigdom.”

Jeg kan ikke få sagt hvor viktig det er at støtten til dette kravet kommer fra nettopp Fellesforbundet, og ikke bare fra organisasjonene til de fattige, de trygda eller de som jobber i Nav.

Det er akkurat denne solidariteten mellom arbeidsfolk i jobb og arbeidsfolk som er syke og gamle som har skapt velferdsstaten.

Det Fellesforbundet og deres medlemmer forstår, er at de som havner på arbeidsavklaringspenger ikke er noen andre enn dem selv. Det er deres ektefeller, barn, søsken og dem selv.

Alle kan vi bli syke. Alle kan vi miste jobben. Alle skal vi bli gamle. Men i Norge skal vi ikke bli fattige av den grunn.

Så takk, Fellesforbundet, for at dere ikke lar dere lure av høyresida til å se ned på folk som ikke klarer å jobbe. Ingen har noe å tjene på trygder som ligger under fattigdomsgrensen - bortsett fra kapitalen.