Kjell Werner

Inntektene til bøndene kommer omsider opp på samme nivå som andre grupper i samfunnet. For første gang på over 40 år.

Bondelagsleder Bjørn Gimming var godt fornøyd, og landbruksminister Nils Kristen Sandtrøen (Ap) kunne koste på seg et bredt smil.

Verre var det med Småbrukarlagets Tor Jacob Solberg, som trakk seg i innspurten av jordbruksforhandlingene.

Solberg mener han ble kastet på gangen, men det er en historiebeskrivelse som verken Bondelaget eller statens forhandlingsleder kjenner seg igjen i.

Tor Jacob Solberg er spesielt skuffet over ikke å ha fått avklaring på hvordan bøndenes inntekter skal beregnes etter 2027.

Landbruksministeren mener at dette er noe Stortinget må svare på. Regjeringen kan ikke, hevder Sandtrøen. Siste ord om dette stridspunktet er ikke sagt. Det blir derfor nye runder om dette i Stortinget ved neste korsvei.

Det er uansett en kjensgjerning at bøndenes inntekter har blitt hevet betydelig de siste årene. Det politisk bestemte opptrappingsvedtaket har forbilledlig blitt fulgt opp med økte bevilgninger. Gapet mellom bøndenes inntekter og andre grupper i samfunnet har nå blitt tettet.

Jordbruksforhandlingene starter, som i lønnsforhandlinger, med et krav fra bøndenes to organisasjoner. Dette møtes med et tilbud fra staten. Og så forhandles det til man blir enige eller uenige.

Bøndene har imidlertid ingen streikerett. De må nøye seg med å demonstrere og markere misnøye når de blir avspist med smuler.

I år var bøndenes krav to milliarder kroner. Resultatet ble en ramme på 1,1 milliard, rundt 300 millioner mer enn det staten først tilbød.

Den totale budsjettoverføringen til landbruket neste år blir på 30 milliarder kroner. Dette er en økning på 75 prosent siden 2021.

Ferske prognoser viser at bønder flest vil tjene 3.000 kroner mer enn vanlige arbeidstakere allerede i år. Målet for inntektsutjevning er dermed nådd to år før tiden. I hvert fall på papiret.

Bondelaget valgte å bruke mesteparten av ekstrapengene som ble oppnådd i forhandlingene på å gi et inntektsløft for bønder som driver med sauer og ammekyr. Det var en fornuftig prioritering, for det er disse bøndene som ligger lavest i inntekt.

For Nord-Norge og økologisk produksjon var det også lyspunkter. Men det finnes også mørke skyer. Behovet for matvareberedskap tilsier at det må satses offensivt på norsk landbruk. Og det er fortsatt langt igjen for å nå målet om økt selvforsyning.

Norge har et unikt system for jordbruksforhandlinger som i år feirer 75-årsjubileum. Det er verdt å slå ring om denne ordningen.

Det forhandles alltid inn mot 17. mai. I år kunne bøndene feire nasjonaldagen med god grunn; markere at de har passert en viktig milepæl. Inntektsgapet er tettet. Og det skjedde endog under en ren Ap-regjering.

Bønder flest bør derfor vurdere å feire 1. mai også.

Cornelia Kristiansen

I 1962 ble Einar Gerhardsen spurt hva han var mest opptatt av å ha oppnådd.

«Trygdesystemet», svarte han. Det forteller Mímir Kristjánsson, som tidligere har skrevet bok om landsfaderen.

Gerhardsen mente det viste fellesskap og solidaritet mellom samfunnslagene, og han skrøt til og med at trygdene var mangedoblet i hans tid. Tenk det!

I dag er det ingen som skryter lenger. Vi snakker bare om budsjetter. Det må vi naturligvis, men et budsjett er også et verdidokument. Hvor man henter inntekter og hvor man godtar utgiftene er et valg. Skatt og omfordeling går fortsatt an.

1 av 6 nordmenn har tegnet uføreforsikring. På ti år, fra 2014 til 2024, økte antall som hadde privat uføreforsikring fra 350.000 til 650.000.

Klassekampen har intervjuet Malena Strømmen Malakzadeh som opplevde at moren måtte selge huset da hun ble delvis ufør og inntektene sank drastisk. Malakzadeh mener det samme ville skjedd henne dersom hun ble ufør nå.

Hun betaler heller et månedlig beløp for å slippe usikkerheten. Det virker gjennomtenkt, gjelda er høy, hun trenger bil og det handler også om å vite at hun og familien kan bli boende i skolekretsen om uhellet skulle være ute.

Når man kjøper leilighet, får barn eller første gang sjekker framtidig pensjon, kan selv folk som ellers er lite opptatt av sånn gruble på risiko og plassering av penger.

Da jeg bandt renta etter finanskrisa i 2009, hadde jeg akkurat kjøpt leilighet og hadde ikke tålt en stor økning i renteutgifter. Det lønnet seg ikke, men valget var basert på situasjonen der og da, og sånn sett ville jeg kanskje gjort det igjen.

Ti år seinere hadde jeg kjøpt større leilighet med høyere gjeld og sluttet i en jobb som hadde felles forsikringer. Da sjekket jeg hva jeg ville fått som ufør, og ble betenkt. En halvering av lønna ville gjort det vanskelig å dekke utgiftene.

Jeg bestemte meg for å tegne uføreforsikring. Men jeg var ikke spesielt fornøyd. For hvis jeg var så redd for å bli syk at jeg var villig til å betale tusenvis av kroner i året for å sikre en bedre inntekt – fungerer da systemet som det skal?

Det mest skremmende er tross alt minstesatsene, som ligger godt under 300.000. Man bør først øke dem, så det er mulig å leve i en helt vanlig norsk by.

Men om de med høyest lønn betaler ekstra til forsikringsselskapene – er det ikke mer økonomisk fornuftig om de betaler inn til fellesskapet? Da kunne de velstående betalt enda mer av totalen, men også fått mer igjen om de ble syke selv.

Statistikker over hvem som har størst sjanse til å bli ufør, er sortert motsatt av inntektsnivå, for å si det sånn. Uføreforsikring er for de friske og mest velstående. Man bør være minst mulig syk fra før, ha råd til å betale forsikringen og tjene mer enn medianen for at det skal være noen vits.

Alle som har noe i journalen allerede, må betale mer per måned og kan bli nektet utbetaling fra forsikringsselskapet om grunnen til at man får uføretrygd er det som sto i journalen.

Har du en kronisk sykdom, er det ikke sikkert du får i det hele tatt. En stor gruppe mennesker kan dermed bare glemme å få mer enn 66 prosent av 6G.

Det er uansett best om de høytlønte ikke forholder seg til et helt parallelt system. Poenget med velferdsordninger er at vi alle sammen betaler inn til trygdesystemet.

Blir vi arbeidsledige, skal vi slippe å synke ned i fattigdom, men få dagpenger. Blir vi syke, får vi sykepenger, arbeidsavklaringspenger og eventuelt uføretrygd. Det er noe å være stolt av.

Jeg sa opp uføreforsikringa da jeg igjen kom i jobb med fellesordninger. Antakelig ville jeg fått avslag om jeg søkte igjen, men det var en nyttig erfaring fra det privilegerte planet.

Overraskelsen over scenarioet der lønna ville blitt halvert, og vissheten om at mange får vesentlig mindre enn hva jeg ville ha fått, gjør at jeg ikke skjønner hvorfor trygd ikke er en større sak i valgkampen.

Det er kanskje behagelig å ikke tenke for mye på at man kan bli syk og ikke klare å jobbe. Men sjansen er der, livet er tilfeldig. De som er friske har godt av å se for seg hvordan livet ser ut fra andre posisjoner.

Det er dessuten nødvendig med solidaritet på tvers for at vi skal klare å beholde gode løsninger for alle - uansett hvor man hadde havnet i systemet.

Velferdstaten er arvesølvet. Nav er sivilisasjon. Det skal lønne seg å stå i arbeid. Men det kan ikke straffe seg å bli syk.