Tiril Rustand Halvorsen

Hvilken styringsrente Norges sentralbank setter, kan påvirke mye av din og min personlige økonomi, og landets. Investeringsnivå, valutakurser, økonomisk vekst, arbeidsledighet, sysselsetting, boligpriser og ikke minst boliglånspriser.

Hvor mye du må betale inn til banken på boliglånet ditt, er den mest direkte effekten den såkalte styringsrenta fra Norges Bank har. Det norske folk har ganske store boliglån og i all hovedsak flytende rente. Så når styringsrenta går opp, så går boliglånsrenta også opp.

Og det har den gjort 14 ganger mellom 2021 og 2024. Det er det mange som kjenner i lommeboka.

Alle de andre effektene har mer indirekte og uklare sammenhenger, men i teorien skal rentenivået bidra til å gire opp eller bremse ned økonomien – avhengig av behov.

Det skal skje gjennom å gi folk bedre eller dårligere råd slik at den samlede etterspørsel går opp eller ned. Blant de ønskede og/eller uønskede konsekvensene finner vi de andre faktorene: som lavere investeringer, endret valutakurs, høyere arbeidsledighet, lavere økonomisk vekst.

Det som er personlig er politisk, er det noe som heter. Og folks råd er definitivt et politisk spørsmål. Mye av en politikers hverdag handler om å håndtere spørsmål som ofte har betydning for lommebøkene til folk.

I stort handler personlig økonomi om fremtidstro, tillit til systemet, trygghet og overskudd i hverdagen til å kunne bidra. Det er ikke økt tillit, god økonomisk vekst, tilgang på rimelige boliger, trygg jobb og økt kjøpekraft som har sendt tusenvis av velgere verden over i hendene på høyrepopulister.

Norges Bank utfører pengepolitikken, et av beina i den samlede økonomiske politikken i Norge. De styrer etter et inflasjonsmål, som sier at over tid skal prisveksten i Norge være nær to prosent i året. De skal også sørge for høy og stabil sysselsetting og produksjon.

Dette mandatet er vedtatt på Stortinget og er dermed også selvsagt politisk. Sentralbanken skal være uavhengig. Det betyr at det er sentralbanken som skal bestemme hva renta skal bli og gjør egne selvstendige vurderinger, uten press fra politisk hold.

Ett blikk på Trumps USA og hans trusler om å si opp den amerikanske sentralbanksjefen dersom han ikke setter ned renta, er et illustrerende eksempel på hvorfor sentralbank-uavhengighet kan være lurt.

Men det betyr likevel ikke at politikere, og andre samfunnsaktører, skal kunne si sin mening om den samme pengepolitikken. Som nevnt kan renta påvirke så enormt mye mer enn bare om prisveksten blir to eller fem prosent.

Derfor må vi bry oss om pengepolitikken.

Og spesielt viktig blir det når det er grunn til å stille spørsmål ved hvor effektiv renta er til å nå målet sentralbanken er satt til å styre mot – inflasjonsmålet.

Følger man debatten rundt Norges Banks rentesetting fra de siste årene, og hva Norges Bank selv sier, så er det mange vurderinger og avveiinger som gjøres når de setter renta.

LO har lenge ment at Norges Bank overdriver frykten for at inflasjonen vi har sett skal bite seg fast på høye nivåer.

Vi har ment at når inflasjonen kommer som sjokk til priser og særlig når de skjer i et verdensmarked, er det vanskelig å se hvordan renta skal kunne virke for å få prisveksten ned.

Så lenge vi har en lønnsdannelse som ikke overbyr prisveksten når lønnveksten skal bestemmes, får vi ikke en inflasjon som kommer ut av kontroll. Men når sjokkene til prisene der ute forsvinner, så vil også prisveksten her hjemme komme ned. Uavhengig av hvor høy renta er.

Nå har jo renta likevel blitt satt opp, men prisene har også kommet ned. Hvor mye renteøkningene har kostet i form av skader på norsk arbeidsmarked og økonomi er for tidlig å si.

Men for oss er det viktig at politikken fungerer og ikke ødelegger mer enn den må. Når Trump for eksempel truer med økte tollsatser, er det grunn til å ta pengepolitiske spørsmål på alvor. Økt toll er et sjokk til prisene i en global verden, og det blir dyrere for folk å kjøpe ting.

Ennå har ikke tollsjokkene slått ordentlig til, vi venter fortsatt på hva Trump vil bestemme seg for, og det er uklart hva responsen til Norges Bank vil bli.

Økte priser, tilsier økte renter i deres bok. Men på hvilken måte skal egentlig økt rente her hjemme kunne påvirke et tollsjokk fra en gal mann i Det hvite hus?

LO står klart bak Norges Banks uavhengighet. Renta skal selvsagt opp når situasjonen tilsier det og det er grunn til å tro at det vil ha en god effekt.

Men vi har bedt om en gjennomgang av mandatet for å få en ordentlig avklaring på om det ikke burde være større rom for å svare med annen mynt enn renta når det blåser der ute i verden, og vi her hjemme merker at boliglånet tynger.

Kjetil Staalesen

Sist uke fikk jeg tilsendt en artikkel fra New York Times. Den handler om en gruppe ansatte i giga-foretaket Amazon som klager over at de blir behandlet som, og føler seg som, samlebåndsarbeidere.

Det har vi hørt før, tenker du. Ja, det er sant. Men nyhetsverdien i artikkelen er at det denne gang ikke er Amazons horder av lagerplukkere som roper varsku.

De har vi for lengst lært at arbeider under det vi i Norge ikke ville nøle med å kalle slavelignende vilkår. Nei, denne gangen er det det som inntil nylig var adelskapet i tech-verdenen som har mistet plassen i solen.

Programmererne til Amazon blir nå delvis utkonkurrert av kunstig intelligens, og delvis satt til å bruke KI i programmeringsjobben. Resultatet er at det er færre jobber, disse jobbene er dårligere betalt og i disse jobbene må du produsere mye mer enn før.

Selvstendig tenkning blir nedmuntret. Tankearbeidet gjøres bedre, raskere og billigere av KI. Du skal bare skrive kode.

Da jeg leste artikkelen i NY Times, kom jeg på en tekst jeg skrev i 2018. Den handler om akkurat det samme.

Bare bytt ut programmerere med advokater, leger og arkitekter. Poenget er ikke at spaltisten den gang var enormt framsynt (kremt). Nei, tvert imot, egentlig. Poenget er at dette fenomenet er tidløst.

Ikke-tenkende arbeidere som må holde det stadig høyere tempoet til maskinen.

Du har sett Chaplin-filmen, nå kan du oppleve det live.

Når jobben ikke er et bra sted å være, er det lett å bli forbanna på arbeidsgiveren. Og det er selvsagt rett adresse for krav om endring.

Men faktum er at det er langt mellom arbeidsgivere som ikke ønsker sine medarbeidere vel.

Arbeidsgivere flest er bra folk, som bare slumper til å være på motsatt side av konflikten mellom arbeid og kapital som det du er som arbeidstaker.

En arbeidsgiver som investerer i en ny maskin, gjør det ikke for å gjøre livet surt for medarbeiderne sine. Ikke for å gjøre hverdagen lettere og bedre heller, altså. Hun gjør det for å tjene mer penger. Eller for å ikke bli utkonkurrert. Eller begge deler. Det er en kalkyle som ligger bak, ikke et hjerte.

Det er OK. At teknologisk utvikling gir økt produktivitet og økonomisk vekst, er en av de best belagte påstandene i samfunnsøkonomien. Vi er tilhengere av dette i Norge. Men vi stiller krav til måten det skal skje på.

Denne utviklingen er ikke automatisk bra for de som har de gamle jobbene. Ikke engang for de som får de nye, som eksempelet fra Amerika-landet viser.

Det holder ikke at kaka skal bli større. Alle må få mer. Ellers blir det bråk. Det er flere måter å sabotere på. Enten ved at de nye jobbene ikke blir tilgjengelige for de som mister de gamle.

Eller ved at samfunnet tillater at lønninger kan bli så lave at de som før hadde gode jobber må ta til takke med dårligere jobber. Eller ved at velferdsstaten ikke tar vare på de som ender opp utenfor arbeidslivet. Eller alle tre.

Du trenger ikke se langt for å finne samfunn der dette skjer.

Bare arbeidsfolk er billige nok, vil det jo være «jobber» tilgjengelig. Du trenger ikke kjøpe deg oppvaskmaskin hvis det er billigere å få et menneske av kjøtt og blod til å ordne kjøkkenet ditt mens du er på jobb.

Arbeidsgivere investerer bare i ny teknologi hvis alternativet er dyrere. Framskrittet er et argument for å holde prisen på arbeid høy.

«Prisen på arbeid» betyr det samme som lønn.

Samfunn som setter lav pris på menneskelig arbeidskraft, er ikke bare dårligere samfunn for veldig mange mennesker. De går også glipp av utvikling.

Lave lønninger gjør gammel teknologi mer lønnsomt, relativt sett. Høye lønninger tvinger fram investeringer i nye, mer effektive maskiner og i nye måter å organisere arbeidet på.

Arbeidsfolk har alltid levd i denne virkeligheten. De har gått fra at ti personer gjorde en jobb, til at åtte, seks, fire og til slutt én person, gjorde den samme jobben. Da ved hjelp av en maskin. Samme hvilken. En gravemaskin. En skrivemaskin. En datamaskin. Eller en plog.

Det nye er at dette blir hverdagen for helt nye grupper. Programmerere i de globale tech-gigantene. Eller leger, ingeniører og advokater.

I framtida trenger vi kanskje ikke advokater i det hele tatt. Det høres sikkert ut som en skrekkvisjon for deg som lever av dette noble faget.

Men hvis en dalende etterspørsel etter dine tjenester skyldes at kunstig intelligens har sørget for at den som har rett, får rett, også når vedkommende er fattig og uten juridisk spisskompetanse. Ja, i så tilfelle er det jo fantastisk.

Rike mennesker har siden tidenes morgen hatt folk både til å rydde kjøkkenet og til å gi dem juridisk rådgivning. Først siden bestemors tid har også vanlige folk fått hjelp til oppvasken. Da av maskiner.

Kanskje er avansert juridisk og annen rådgivning neste demokratiserende og utjevnende rundingsbøye?

Det er bare ett kriterium som må møtes for at en slik utvikling ikke skal skape konflikter: De som mister oppgavene må beholde muligheten til å være nyttige for seg selv, sine nærmeste, og for samfunnet. Det krever organisering.

Det krever at gevinsten ved «det nye» fordeles på en måte som oppfattes som rettferdig.

Og likeledes at kostnaden ved å skrote «det gamle» kompenseres slik at de som i dag utfører oppgaver som snart vil være gammeldagse, kan leve gode, meningsfulle liv.

Vanskeligere er det ikke, men det er jammen ikke enklere heller.