Jo Moen Bredeveien

«Blå blå vind over landet no / Kremmeran har fått tak»

Det sang Vømmøl Spellmannslag i 1984. I dag kan vi i det minste slå fast kremmerne prøver så godt de kan å få tak. Eksemplene er snart utallige.

For noen uker siden leverte NHO en liste med 10 krav i forkant av valget. Øverst troner – selvsagt – formuesskatten. Den må bort, og dessuten må partiene forplikte seg til et «lavere» og «stabilt» skattenivå for å kunne regne med godkjentstempel fra næringslivets politiske arm i Norge.

Vi er blitt vant til evige angrep på skatteregimet, spesielt etter at Støre-regjeringen var så uforskammet at den innførte grunnrenteskatt på havbruk og økte formuesskatten noen promille tilbake i 2022.

Så får alle gjøre seg opp sin egen mening om hvor stor troverdighet NHO og næringslivet sitter igjen med etter å ha brølt til hele verden at lakseskatten ville slukke lyset langs hele den lange norskekysten. Regnskapene og årsrapportene til laksekongene våre forteller at det i beste fall var en overdrivelse. Pengene renner fortsatt inn.

Det overdrevne perspektivet er typisk for måten høyresiden og kapitalkreftene har ført seg i denne valgkampen. Man skulle ikke tro at det var mulig å drive næring i Norge når man hører hvordan Simen Velle, FpU-leder og andrekandidat for Frp i Oslo, omtaler landet vårt: Arbeiderpartiet (og Senterpartiet) har knekt ryggen på næringslivet i by og land, og hele kommuner er i ferd med å havne på trygd.

Velle er på ingen måte alene. Millionene renner inn i partikassene til de borgerlige partiene. En rekke næringslivsledere hevder at de støtter Kristelig Folkeparti med millioner fordi partiets verdigrunnlag stemmer med deres grunnsyn. Det er, pussig nok, første gang disse folkene har uttrykt slik støtte til KrF. Så kan man jo spørre: Pengegavene handler kanskje minst like mye om at partiet nå er en tydelig motstander av formuesskatten (på såkalt «arbeidende kapital», et ubrukelig begrep som er mest egnet til å forvirre, ifølge eksperter)?

Sveits-flyktningene har for lengst slått fast at Norge er i ferd med å gå inn i en ny, mørk middelalder der pengefolket jages og der de beste blant oss av skatter tynges ned. Basert på tvilsomme tall påstår høyresidens partier høyt og lavt at det knapt er vekst i privat sektor i Norge, og i filmen «Hvor er det blitt av penga», produsert av Youtube-kjendisen Sindre Wiig Nordby med spleisfinansiering og bidrag fra rike onkler, dukker det opp en påstand om at produktiviteten i norsk økonomi er på bunn i OECD.

Det hadde vært skandaløst – om det var sant. Men det stemmer selvsagt ikke. Norge ligger i topp blant OECD-land i produktivitet.

Det stemmer heller ikke at lysene langs kysten ble slukket av lakseskatten. Eller at det er umulig å drive næringsvirksomhet i Norge under den knallrøde sosialisten Jonas Gahr Støre.

Tallene viser at det snarere forholder seg motsatt. FriFagbevegelse har regnet seg fram til at bare Sverige og Sveits har flere dollarmilliardærer per antall innbygger enn Norge. En dollarmilliardær er et menneske som er god for, som det heter, 1 milliard dollar. Det blir 10 milliarder kroner, det.

Norge, landet som styres av et brutalt sosialistregime som driver folk og fe til ruin, har 17 slike dollarmilliardærer. Om du tenker at det må være på grunn av at det tross alt bare er fire år siden de næringsvennlige blå styrte landet, må du tenke om igjen. Bare det siste året har vi fått fire nye nordmenn med formuer på over 10 milliarder kroner.

På bolsjevikenes vakt, altså, om vi lener oss på fortellingen høyresiden prøver å innprente oss.

Faktum er selvsagt at det ikke er det norske skatteregimet eller regjeringen Støre som er problemet. «Norge har et veldig gunstig skattesystem for de rikeste», sier Rolf Aaberge, forsker ved Statistisk sentralbyrå og ved Skattesenteret ved Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo, til FriFagbevegelse. Det er en presis oppsummering fra en av våre fremste skatteeksperter.

Problemet er heller høyresiden og næringslivets yppersteprester som har forlatt virkeligheten og tegner et bilde av landet vårt anno 2025 som ikke stemmer.

Det viser seg veldig godt når formueskattpåstandersjekkeren Fakta om formuesskatt på Facebook går gjennom de mange anekdotiske fortellingene om gründere og bedriftseiere som sliter på grunn av formuesskatten. Gang på gang viser det seg at tallene er gale, at de negative effektene er sterkt overdrevne og at klagesangene først og fremst dreier seg om motvilje mot å bidra med skatt til fellesskapet.

Jo, det er mulig at formuesskatt og andre skatter treffer skjevt i noen tilfeller. Det kunne vi hatt en saklig debatt om. Men den norske høyresiden velger en annen strategi. Den er på offensiven, drevet fram av en (ofte autoritær og skummel) blå, blå vind der ute i verden.

Norsk venstreside generelt og regjeringen Støre spesielt er slett ikke radikal i sine visjoner for det norske samfunnet. Den jobben overlater venstresiden til sine politiske motstandere. Og de griper rollen med begge hender.

Vi har fått en radikal høyreside i Norge.

Kjell Werner

Opinions ferske partibarometer vitner om at Arbeiderpartiet kan ha nådd formtoppen for tidlig og at Høyre har klart å reise seg fra en historisk bunnotering.

Erna Solberg har grunn til å smile, mens Jonas Gahr Støre absolutt har fått noe å gruble på.

Arbeiderpartiet har falt jevnt og trutt siden april, fra over 30 prosent i april til 24,8 nå i august. Og Høyre har løftet seg fra 14,2 i juni til 17,9 prosent nå.

Dette er de tørre tallene i partimålingen til FriFagbevegelse. Her er det borgerlig flertall med KrF over sperregrensen.

Bakgrunn: Kraftig opptur for Høyre i ny måling

Men Erna Solberg har slett ingen grunn til å juble, for Høyre er «bare» tilbake på nivået i mai. Målingen som ga 14,2 prosent i juni, var nok en dupp.

Slik sett har rekken av politiske utspill og diverse krumspring i sommer ikke gitt partiet noe løft. Men den store krisen i Høyre er kanskje et tilbakelagt stadium.

Småpartienes kamp om å komme over den magiske sperregrensen på fire prosent ser ut til å kunne tippe valgresultatet i den ene eller andre retningen.

Forskjellen er som dag og natt for de aktuelle partiene, enten sju-åtte mandater eller to-tre. Etter lenge å ha ligget under sperregrensen, får KrF nå 4,5 prosent. Det er i tråd med andre august-målinger.

Det er verdt å merke seg at Venstre bare er en hårsbredd unna sperregrensen med sine 3,9. Dersom partiet krabber over, vil det bli solid borgerlig flertall. Tilsvarende vil det vippe i rødgrønn retning hvis MDG kommer over og KrF likevel faller under firetallet.

Men spenningen rundt sperregrensen skal ikke overdrives. Ifølge valgekspert Johan Giertsen får de borgerlige bare to ekstra mandater med KrF over den magiske grensen. Civita-leder Kristin Clemet mener problemet med taktisk stemmegivning er at man risikerer å lure seg selv.

Det politiske landskapet har forandret seg mye på relativt kort tid. Dette har skjedd på to måter.

Høyre og Fremskrittspartiet har byttet plass. I fjor sommer hadde Høyre nesten dobbelt så stor oppslutning som Frp. Senhøstes var de jevnstore og i juni 2025 kunne Frp-leder Sylvi Listhaug notere 23 prosent mens Erna Solbergs Høyre måtte nøye seg med skarve 14 prosent.

Før jul var det krise i Arbeiderpartiet, og internt i partiet ble det snakket om å skifte ut Jonas Gahr Støre som partileder og statsminister. Målinger på 17-tallet var ikke til å leve med. På nyåret tok Støre omsider grep, slo så kraftig ring om EØS-avtalen at Senterpartiet ikke fant noen annen løsning enn å forlate regjeringen.

Da ble det plutselig plass til enda flere Ap-statsråder, og Jens Stoltenberg var lykkeligvis en av dem. Dermed skvatt Ap opp på målingene, og Høyre falt tilsvarende.

Mye av denne forskyvningen har skjedd «takket være» Jens Stoltenbergs comeback i norsk politikk, men ikke alt kan tilskrives ham. Ap klarte nemlig å legge strømdebatten død gjennom lanseringen av fastpris-tilbudet. I tillegg har sikkerhetspolitikk og utenrikspolitikk fått en dominerende plass.

I en slik situasjon tjener Ap på å ha trespannet Jens Stoltenberg, Espen Barth Eide og ikke minst Jonas Gahr Støre i sin midte. Det hjelper å ha trygghet som slagord når det er krig i Ukraina og Donald Trump tuller det til med toll og dermed skaper trøbbel for rettferdig handel globalt.

Det bør nevnes at Ap nå har sakseierskap på flere saker. Velgerundersøkelsen til Respons Analyse viser at partiet er best på 6 av de 13 sakene som inngår i undersøkelsen. I fjor var ikke Ap best på noen av dem.

Nordmenn flest har også fått et mer positivt syn på både egen og landets økonomi, og Norges Bank har kuttet renta og varslet nye kutt. Slike faktorer gir ofte den sittende regjeringen noe drahjelp.

Finansminister Jens Stoltenberg har, for å si det forsiktig, ikke hatt noen god hånd på de etiske retningslinjene for Oljefondet.

Politikerne skal riktignok ha en armlengdes avstand til Oljefondet, men det er uansett Stoltenbergs ansvar når Etikkrådet og Oljefondet svikter og dermed indirekte bidrar til Israels folkerettsbrudd i Gaza og på Vestbredden.

I denne saken ble Stoltenberg påført en ripe i lakken. Men dette gjenspeiler seg ikke i den ferske meningsmålingen til Opinion, slik jeg leser tallene. Både SV, Rødt og Venstre går nemlig tilbake, og jeg nekter å tro at Høyres oppsving kan tilskrives striden rundt Oljefondet.

Det er verdt å merke seg at KrF trolig har tjent på en mer Israel-tro linje. KrF-leder Dag-Inge Ulstein har så langt lykkes med å plassere partiet mer til høyre i det politiske landskapet, ved blant annet å profilere KrFs motstand mot pride-flagg på offentlige flaggstenger.

Arbeiderpartiet har ikke helt klart å få valgkampen til å dreie seg om partiets hjertesaker. Trygghet er ikke nok. De borgerlige partiene har derimot fått skattedebatten de ønsker, og i stor grad til å handle om formuesskatt.

De rike onklene, som har sponset i stort monn, kan gni seg i hendene. De har fått betalt for innsatsen.

Det store spørsmålet er hva som skjer de siste ukene fram til valgdagen 8. september. Både Ap og Høyre har i løpet av sommeren klart å få tilbake mange av «sine» blant de usikre. Til tross for dette, har Ap mistet terreng og begynt å lekke såkalte lillavelgere til Høyre.

Vårens Jens-effekt kan se ut til å ha vært et blaff. Dette er en utvikling som bør bekymre Jonas Gahr Støre.

På den annen side kan Erna Solberg glede seg over å ha tettet noe av lekkasjen til Frp. Mest interessant er det imidlertid å notere at Frp er tilnærmet fullmobilisert. Partiet har få reserver å hente blant de usikre.

Dermed er det stor sannsynlighet for at Frp-prosenten vil synke i takt med at konkurrentene de neste ukene henter ned flere usikre velgere fra gjerdet.

Min spådom er at Høyre og Frp blir mer jevnstore og at Erna Solberg dermed styrker sjansene for et comeback som statsminister. Alternativet er at Jonas Gahr Støre løfter Ap gjennom en formidabel sluttspurt.

Valgkampmaskinen til Ap må ikke undervurderes. Det har historien vist oss, med noen få unntak.