Kjell Werner

Forskningsstiftelsen Fafo forteller oss at organisasjonsgraden for arbeidstakere økte, fra 50,5 prosent i 2023 til 52,1 prosent i 2024.

I årevis har denne andelen ligget stabilt rundt 50 prosent. I fjor økte organisasjonsgraden altså med 1,6 prosentpoeng. Ikke noe å juble uhemmet over, men absolutt gledelig.

Bakteppet er det faktum at fagbevegelsen samlet fikk 43.000 nye medlemmer i fjor.

LO topper denne statistikken med 19.914 flere medlemmer, en vekst på to prosent. Akademikerne vokser derimot raskest i prosent, nærmere bestemt fem prosent - med 13.244 flere medlemmer.

Men det er verdt å merke seg at stadig flere fagorganiserte blir pensjonister. Teller vi bare antall yrkesaktive, blir det bare en samlet medlemsvekst på 38.477. Det varmer derimot mitt hjerte at brorparten av medlemsveksten skjer i privat sektor.

Det mest oppløftende er imidlertid at tallet på organiserte øker raskere enn tallet på sysselsatte. Her er vi ved det nevnte begrepet organisasjonsgrad. I offentlig sektor er det en organisasjonsgrad på rundt 80 prosent, mens bare 16 prosent av de ansatte innen overnatting og servering er organisert i en fagforening.

Fagbevegelsens største utfordring er å få flere ansatte i private bedrifter til å organisere seg. Dette gjelder spesielt ved små og mellomstore bedrifter.

Fagbevegelsen må bygges nedenfra, på den enkelte arbeidsplass. Samtidig ligger styrken i kollektive tariffavtaler på nasjonalt plan. Fagorganiserte må ha slike avtaler i bunnen når de, med streik som trussel, kjemper for økt lønn og gode arbeidsbetingelser.

Et godt organisert arbeidsliv er en av de viktigste suksessfaktorene i den norske samfunnsmodellen. Alle parter er tjent med en høy organisasjonsprosent på begge sider av forhandlingsbordet.

Det er et tankekors at arbeidsgiversiden har økt organisasjonsgraden fra 48 til 75 prosent i løpet av de siste 25 årene.

Og det er et paradoks at dette skjer samtidig som det inngås færre tariffavtaler. Mens fagbevegelsens andel bare har økt fra 51,7 til 52,1 i den samme perioden.

Støre-regjeringen har bidratt til å styrke det organiserte arbeidslivet. Dette står i sterk kontrast til Erna Solbergs regjering, som hadde som uttalt politikk å anerkjenne at mange arbeidstakere velger å være uorganisert.

Støre-regjeringen har blant annet sørget for å doble skattefradraget for fagforeningskontingent. Arbeiderpartiet går i tillegg til valg på å love at fradraget skal øke fra 8.250 til 10.000 kroner i neste stortingsperiode.

Fagforeningsfradraget sto derimot stille i kronebeløp under Erna Solbergs åtte år som statsminister.

Fradraget ble reelt sett svekket år for år, siden det ikke engang ble jekket opp i takt med pris- og lønnsstigningen.

Samlet oppsto det dermed et større misforhold til bedriftenes skattefradrag for medlemskontingent i en arbeidsgiverforening. Denne skjevheten overfor arbeidstakerne har Støre-regjeringen forbilledlig rettet opp.

Forskning viser at skattefradraget for fagforeningskontingent har bidratt til økt organisasjonsgrad. Samtidig er det et faktum at høy organisasjonsgrad i arbeidslivet reduserer ulikheten i samfunnet gjennom en koordinert lønnsdannelse og med lav arbeidsledighet.

Landets fagorganiserte vet hvilke partier de har å takke for skattefradraget og hvilke partier som har vært bremseklosser. I september er det stortingsvalg. Da bør slike verdier veie tungt ved valg av parti.

Tiril Rustand Halvorsen

Hvilken styringsrente Norges sentralbank setter, kan påvirke mye av din og min personlige økonomi, og landets. Investeringsnivå, valutakurser, økonomisk vekst, arbeidsledighet, sysselsetting, boligpriser og ikke minst boliglånspriser.

Hvor mye du må betale inn til banken på boliglånet ditt, er den mest direkte effekten den såkalte styringsrenta fra Norges Bank har. Det norske folk har ganske store boliglån og i all hovedsak flytende rente. Så når styringsrenta går opp, så går boliglånsrenta også opp.

Og det har den gjort 14 ganger mellom 2021 og 2024. Det er det mange som kjenner i lommeboka.

Alle de andre effektene har mer indirekte og uklare sammenhenger, men i teorien skal rentenivået bidra til å gire opp eller bremse ned økonomien – avhengig av behov.

Det skal skje gjennom å gi folk bedre eller dårligere råd slik at den samlede etterspørsel går opp eller ned. Blant de ønskede og/eller uønskede konsekvensene finner vi de andre faktorene: som lavere investeringer, endret valutakurs, høyere arbeidsledighet, lavere økonomisk vekst.

Det som er personlig er politisk, er det noe som heter. Og folks råd er definitivt et politisk spørsmål. Mye av en politikers hverdag handler om å håndtere spørsmål som ofte har betydning for lommebøkene til folk.

I stort handler personlig økonomi om fremtidstro, tillit til systemet, trygghet og overskudd i hverdagen til å kunne bidra. Det er ikke økt tillit, god økonomisk vekst, tilgang på rimelige boliger, trygg jobb og økt kjøpekraft som har sendt tusenvis av velgere verden over i hendene på høyrepopulister.

Norges Bank utfører pengepolitikken, et av beina i den samlede økonomiske politikken i Norge. De styrer etter et inflasjonsmål, som sier at over tid skal prisveksten i Norge være nær to prosent i året. De skal også sørge for høy og stabil sysselsetting og produksjon.

Dette mandatet er vedtatt på Stortinget og er dermed også selvsagt politisk. Sentralbanken skal være uavhengig. Det betyr at det er sentralbanken som skal bestemme hva renta skal bli og gjør egne selvstendige vurderinger, uten press fra politisk hold.

Ett blikk på Trumps USA og hans trusler om å si opp den amerikanske sentralbanksjefen dersom han ikke setter ned renta, er et illustrerende eksempel på hvorfor sentralbank-uavhengighet kan være lurt.

Men det betyr likevel ikke at politikere, og andre samfunnsaktører, skal kunne si sin mening om den samme pengepolitikken. Som nevnt kan renta påvirke så enormt mye mer enn bare om prisveksten blir to eller fem prosent.

Derfor må vi bry oss om pengepolitikken.

Og spesielt viktig blir det når det er grunn til å stille spørsmål ved hvor effektiv renta er til å nå målet sentralbanken er satt til å styre mot – inflasjonsmålet.

Følger man debatten rundt Norges Banks rentesetting fra de siste årene, og hva Norges Bank selv sier, så er det mange vurderinger og avveiinger som gjøres når de setter renta.

LO har lenge ment at Norges Bank overdriver frykten for at inflasjonen vi har sett skal bite seg fast på høye nivåer.

Vi har ment at når inflasjonen kommer som sjokk til priser og særlig når de skjer i et verdensmarked, er det vanskelig å se hvordan renta skal kunne virke for å få prisveksten ned.

Så lenge vi har en lønnsdannelse som ikke overbyr prisveksten når lønnveksten skal bestemmes, får vi ikke en inflasjon som kommer ut av kontroll. Men når sjokkene til prisene der ute forsvinner, så vil også prisveksten her hjemme komme ned. Uavhengig av hvor høy renta er.

Nå har jo renta likevel blitt satt opp, men prisene har også kommet ned. Hvor mye renteøkningene har kostet i form av skader på norsk arbeidsmarked og økonomi er for tidlig å si.

Men for oss er det viktig at politikken fungerer og ikke ødelegger mer enn den må. Når Trump for eksempel truer med økte tollsatser, er det grunn til å ta pengepolitiske spørsmål på alvor. Økt toll er et sjokk til prisene i en global verden, og det blir dyrere for folk å kjøpe ting.

Ennå har ikke tollsjokkene slått ordentlig til, vi venter fortsatt på hva Trump vil bestemme seg for, og det er uklart hva responsen til Norges Bank vil bli.

Økte priser, tilsier økte renter i deres bok. Men på hvilken måte skal egentlig økt rente her hjemme kunne påvirke et tollsjokk fra en gal mann i Det hvite hus?

LO står klart bak Norges Banks uavhengighet. Renta skal selvsagt opp når situasjonen tilsier det og det er grunn til å tro at det vil ha en god effekt.

Men vi har bedt om en gjennomgang av mandatet for å få en ordentlig avklaring på om det ikke burde være større rom for å svare med annen mynt enn renta når det blåser der ute i verden, og vi her hjemme merker at boliglånet tynger.