Lars West Johnsen

Ukene forsvinner i kakofonier av nyheter og analyser. Galskapen i Det hvite hus, folkemordet i Gaza og angrepskrigen i Ukraina smelter grenseløst sammen til én dyster fortelling om vår tid. Om autoritære krefter på frammarsj på bred front.

Det er heldigvis ennå ikke en ufravikelig sannhet at alt må munne ut i krig og kaos − og diktatur. Et og annet håp tennes fortsatt, som søndagens stang inn i Romanias presidentvalg. Men det verste unngås, vil det kreve lederskap og mot, fra alle, på alle nivåer. Ikke bare fra våre 169 folkevalgte ledere og regjeringen som springer ut av Stortinget, men fra alle.

Derfor mener jeg alle må være som Gary Lineker, si ifra om urett med den stemmen man har.

Lineker, en av Englands aller største fotball- og programlederstjerner, fikk denne uka sparken i BBC etter å ha delt innhold med kritikk av Israel på sosiale medier. Dessverre for Lineker og budskapet var det virkemidler i videoen som ikke hører hjemme i en anstendig offentlighet.

Han utviste dårlig dømmekraft, men hvorfor skulle han ikke kunne ha og uttrykke sin mening om Israels vanvittige framferd på Gaza og landets politiske retning?

Sport og politikk skal ikke blandes, hevdes det. BBC skal være faktabaserte, nøytrale og objektive, formanes det. Meislet inn i murveggen ved inngangen til BBC står et sitat av forfatteren George Orwell, som kringkasterens selvvalgte journalistiske credo: «Hvis frihet betyr noe som helst, må det bety retten til å fortelle folk det de ikke ønsker å høre».

Det er et moralsk rett og det er et moralsk galt i Gaza. Og jeg er glad for at Lineker gjennom år har tatt stilling, og brukt sin posisjon til å fortelle.

Ved å bruke sin stemme sier han ikke bare noe om Gaza, men han symboliserer noe enda større:

At det som nå skjer rundt oss på så mange kanter ikke bare må møtes av politikere og organisasjoner, men angår oss alle, over alt. Motstanden mot mørket er ikke bare noens, men alles oppgave.

Verken lærere, journalister eller fotballspillere, leger eller anleggsarbeidere, kan gjemme seg eller peke på noen andre. Og ja, det kan koste.

«Hvis ingen av oss er beredt til å dø for friheten, vil vi alle dø under tyranniet», er den siste læresetningen i den amerikanske historikeren Timothy Snyders bok «Om tyranni». Der skriver han om hva vi kan lære av 1900-tallets dyrekjøpte erfaringer med fascisme. Han vektlegger viktigheten av mot − stikk deg ut.

Lineker gjorde det, brøt jobbinstruksen og brukte sin superstjernestatus til å si sannheten. Snyder er opptatt av viktigheten av å advare og stå opp mot diktaturets krefter i tide. Før vi begynner å tilpasse oss, fordi frykt funker. «Adlyd ikke på forhånd», skriver Snyder.

Det er lettere å stoppe fascismen og tyranniet enn det er å bryte ut av det når det har fått festet sine klør i nasjon og befolkning.

Redaktøren i avisa Klassekampen Mari Skurdal var denne uka kritisk til venstresidas antifascistiske mobilisering, og skrev om «lite lur alarmisme» fra to av venstresidas tydeligste stemmer, LOs Jonas Bals og SVs Audun Lysbakken.

Begge gjør som Gary og bruker sine posisjoner til å advare mot nyfascismen som gryr. Men, spør Skurdal, «gjør vi det ved å advare mot en fascisme få gjenkjenner fra hverdagen sin?».

Jeg leser henne som at hun mener det nå brukes for store ord om en meta-virkelighet som ikke finnes her, i Norge, og at hun mener parallellene til 1930-tallet ikke er relevante.

«Norge er ikke et førkrigssamfunn hvor fascismen lurer bak hver debatt», skriver hun og mener «de fleste nordmenn er skikkelige og anstendige folk, som omfavner et mangfoldig og flerstemt Norge». Altså at vi har et godt utgangspunkt for en klok og god offentlig debatt og samfunnsutvikling.

Jeg skulle så inderlig ønske hun har rett når det gjelder oss som folk og vår motstandskraft, men når det globale grunnvannet er blitt politisk forgiftet, er det nesten naivt å mene at vi her i Norge skal kunne drikke vårt vann uten bekymring.

Avisas politiske redaktør Bjørgulv Braanen hadde et par dager før i en euforisk 17. mai-kommentar advart mot import av amerikansk kulturkrig og oppsiktsvekkende nok frarådet kritikk av KrFs høyredreining − av strategiske grunner:

«Når noen i desperasjon kaster seg over KrF som en hjemlig trumpistisk trussel … Kanskje vi heller skal prise oss lykkelig over å ha sentrums­partier som KrF og Sp?».

Mener Braanen virkelig at KrF nye kurs mot høyre − som jo ikke skjer i et politisk vakuum − ikke skal problematiseres? KrF er jo ikke lenger et sentrumsparti hvis politikken står til høyre og framtida er Frp.

Men Braanen er også mannen som dager før Russlands brutale invasjon, avviste det som amerikansk propaganda. Også det alarmisme.

Avisa Klassekampen har jo kullsviertro på at hvis Norge bare isolerer seg på utsiden av EU, av Nato og så lenge vi produserer kål og kjøtt sjøl, skal vi nok klare oss aleine her i vårt hjørne. Den autoritære pandemien vil ikke kunne nå helt hit. Jeg tror det er naivt.

Når er ordene for store og budbringerne for overspent? Når er det for tidlig å slå alarm? Eller verre, når er det for seint? Kan vi se tegn på at autoritære krefter også har fått fotfeste i Norge? 

Klassekampen advarte i sin leder torsdag, i kjølvannet av avsløringene av finansieringen av partiet FOR, mot heksejakt. Selv etter at det var klart at en norsk milliardær og Putin-tilhenger har finansiert en PR-kampanje, mener avisa at «anklager framføres uten noe som helst belegg» for fremmed innblanding og at faren er et giftig offentlig ordskifte.

Alarmisme er definert som «tendens eller trang til i overdreven grad å advare om farer og ulykker». Hva FOR er uttrykk for, vites ikke. Men når putinister støtter et parti som åpenbart forsøker å utnytte et stort, folkelig engasjement for Palestina til å skape sympati med Russland − Nato og Vesten er Putins fiende, men også ansvarlig for folkemordet på Gaza − så er det alarmerende.

Hva er å være våken og i beredskap, som jeg opplever Bals og Lysbakken som, og hva er å polarisere og skape motsetninger − som Skurdal frykter? Kanskje overdriver vi med referansene til opptakten til andre verdenskrig, til Hitler, Stalin og Mussolini, men er det andre historiske advarsler som gir bedre mening for oss?

Jeg har ikke alle svarene. Knapt noen, bare viten om at verden er mer uoversiktlig enn noen gang. Men Donald Trumps komme har bevist at vi (og aller mest amerikanerne selv) undervurderte faren, at man ikke advarte om alvoret tydelig nok. At det ble langt verre enn frykta.

Flere i USA skulle ha vist mot. Ikke minst Joe Bidens familie og nærmeste rådgivere. Ukas store bokavsløring fra USA, «Original sin», hevder at ingen våget å fortelle presidenten at hans tid var over, at han var blitt for svekket. Eller ikke var villige til å ofre egne posisjoner − de fete jobbene de ville miste i Det hvite hus − ved å be president Biden si nei til gjenvalg.

Resultatet var at Kamala Harris, en svart kvinne i et misogynt og rasistisk Amerika, måtte stille som presidentkandidat etter en udemokratisk prosess og med dårlig tid. Hun hadde elendige forutsetninger for å lykkes. Konsekvensen er Trump.

Og summen av Bidens hybris og andres mangel på mot, har kostet en verdensutvikling som det nå er for seint å stoppe.

Alarmen går. Vær en Gary. Vær en Jonas. Vær en Audun.

Mímir Kristjánsson

Helt siden de engelske fattiglovene på 1800-tallet har arbeidsfolk i jobb blitt satt opp mot arbeidsfolk på trygd.

Den gang formulerte myndighetene det såkalte prinsippet om “lavere attraktivitet”, det vil si at enhver velferdsytelse skulle ligge lavere enn selv den laveste lønn. Myndighetene og fabrikkeierne påsto at denne politikken var til det beste for arbeiderne.

Tenk hvor urettferdig det ville vært om folk som ikke jobber, skulle tjent mer enn noen som gjør det!

Men resultatet av politikken var at lønningene ble holdt nede. Så lenge dagpenger, trygder, pensjoner og sosialhjelp betyr et liv i nød og fattigdom, må arbeiderne ta til takke med en hvilken som helst jobb - nesten uansett hvor dårlig betalt den er. De tør aldri heve stemmen mot sjefen.

I 1930-årene forsto Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen at mottoet om at det skulle “lønne seg å jobbe” måtte snus på hodet. Trygdene måtte opp, men lønningene også.

I stedet for et kappløp mot bunnen, der ytelsene alltid skulle ligge under selv den usleste luselønn, fikk man et kappløp oppover. Fagforeningene brukte de stadig bedre velferdsordningene til å løfte sine egne lønninger.

Taperne var naturligvis kapitaleierne, som tjente fett både på luselønna til arbeiderne og på at de slapp å bidra til velferdsordninger over skatteseddelen.

Etter at den moderne arbeidslinja kom på 1990-tallet, har vi dessverre vendt tilbake til det gamle prinsippet om lavere attraktivitet fra det før-viktorianske England. Særlig høyresida kappes om å kutte i trygder for at det skal “lønne seg å jobbe”.

De samme høyrepolitikerne er aldri å se på barrikadene for å øke lønningene til de lavtlønte. Deres mål er å få tilbake den gamle nedadgående spiralen der ulike grupper arbeidsfolk og trygda kjemper mot hverandre for å aldri bli fattigst.

Helt på tampen på stortingsperioden har vi i Rødt stilt et forslag om å forbedre den aller dårligste av våre flerårige trygdeordninger, arbeidsavklaringspenger (AAP).

Det er en ordning som har vært under angrep fra høyresida i mange år, blant annet med innføringen av det forhatte karensåret under Erna Solberg.

Motivet er selvfølgelig å kutte i statens utgifter for å kutte i formuesskatten, men påskuddet er ofte hensynet til lavtlønte arbeidsfolk. Tenk på de lavtlønte i hotell og restaurant hvis folk på trygd skal ha nesten like mye som dem!

Vi mener tvert imot at de laveste arbeidsavklaringspengene må opp på et nivå der ingen i Norge blir fattige av å være syke. Det vil presse de laveste lønningene oppover.

Det gledelige denne våren er at vi har fått full støtte fra LOs største forbund i privat sektor, Fellesforbundet, i akkurat dette.

I sitt høringssvar til vårt forslag skriver industri-, bygg-, hotell- og restaurantarbeiderne i Norge:

“Vi må ta hensyn til at ikke alle som vil, faktisk kan jobbe. De som er avhengige av offentlige ordninger i hele eller deler av livet, må være trygge på at de kan betale regningene sine. Trygdene kan ikke bli så lave at personer som av ulike grunner faller ut av arbeidslivet, må leve i fattigdom.”

Jeg kan ikke få sagt hvor viktig det er at støtten til dette kravet kommer fra nettopp Fellesforbundet, og ikke bare fra organisasjonene til de fattige, de trygda eller de som jobber i Nav.

Det er akkurat denne solidariteten mellom arbeidsfolk i jobb og arbeidsfolk som er syke og gamle som har skapt velferdsstaten.

Det Fellesforbundet og deres medlemmer forstår, er at de som havner på arbeidsavklaringspenger ikke er noen andre enn dem selv. Det er deres ektefeller, barn, søsken og dem selv.

Alle kan vi bli syke. Alle kan vi miste jobben. Alle skal vi bli gamle. Men i Norge skal vi ikke bli fattige av den grunn.

Så takk, Fellesforbundet, for at dere ikke lar dere lure av høyresida til å se ned på folk som ikke klarer å jobbe. Ingen har noe å tjene på trygder som ligger under fattigdomsgrensen - bortsett fra kapitalen.