JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.
Meninger

Kronikk

Etter tjue år med fri flyt, er det på høy tid at EU-arbeidstakerne får rett på norskopplæring

Fungerende avdelingsleder nasjonalt arbeid og migrasjon, Caritas Norge

Fungerende avdelingsleder nasjonalt arbeid og migrasjon, Caritas Norge

Caritas Norge

Det har gått over tjue år siden EUs utvidelse i 2004 åpnet grensene for fri arbeidsmobilitet. I løpet av disse årene har Norge hatt stor nytte av arbeidsinnvandrere i alt fra bygg og transport til helse, industri og service.

Likevel mangler landet fortsatt et system for norskopplæring som er tilpasset dem som faktisk holder hjulene i gang.

Arbeidsinnvandrere fra EU/EØS har verken rett eller plikt til gratis norskopplæring. De står dermed utenfor det lovfestede systemet som gjelder for flyktninger og familiegjenforente.

Resultatet er at mennesker som jobber, betaler skatt og bidrar til samfunnet, i praksis ikke får tilgang til det viktigste verktøyet for deltakelse og integrering: språket.

Et todelt system

Ifølge Integreringsloven har personer som kommer til Norge som flyktninger eller gjennom familiegjenforening, både rett og plikt til norskopplæring.

Arbeidsinnvandrere fra tredjeland kan også omfattes av plikt, men får ikke nødvendigvis et gratis tilbud.

For arbeidstakere fra EU/EØS gjelder derimot fri bevegelighet – og dermed faller de utenfor hele ordningen.

Kommunene kan velge å tilby norskopplæring også til denne gruppen, men det er frivillig.

Noen steder finnes gode ordninger, mens andre steder må arbeidstakere betale høye kursavgifter eller klare seg helt uten tilbud.

Dermed kan to personer som begge arbeider i Norge, ha vidt forskjellige muligheter til å lære norsk, avhengig av hvor de bor – og hvilket land de kommer fra.

Språket som nøkkel

Språk handler ikke bare om kommunikasjon, men om trygghet, mestring og deltakelse.

Når arbeidstakere forstår språket, øker både sikkerheten på arbeidsplassen og effektiviteten i arbeidet.

Språk åpner døren til fellesskapet – til skole og barnehage, til kolleger, naboer og lokalmiljø.

De aller fleste politikere og forskere er enige i at språket er «første skritt mot integrering». Likevel får mange arbeidsinnvandrere aldri muligheten til å ta det skrittet.

Forskning viser at manglende språkferdigheter kan føre til misforståelser, arbeidsulykker, utnyttelse i arbeidslivet og lavere deltakelse i samfunnet.

Det svekker også rekrutteringen av faglært arbeidskraft – fordi Norge fremstår som et land uten gode integreringstilbud for arbeidere og deres familier.

Et ujevnt landskap

Caritas Norge møter daglig mennesker som ønsker å lære norsk, men som ikke finner et rimelig tilbud der de bor.

I 2024 deltok 250 personer på Caritas’ norskkurs over hele landet. Språkkafeer og andre tilbud hvor språket står sentralt kommer i tillegg.

Til sammen ble det registrert over 17.000 besøk på tiltak som inneholder språkopplæring – et tydelig signal om behovet for lavterskeltilbud.

Gjennom våre ressurssentre i flere norske byer håndterte Caritas totalt 65.000 henvendelser til ulike tjenester og tiltak i fjor.

Mange av disse gjelder nettopp språk, arbeid og integrering – og viser hvor stort behovet er for veiledning og opplæring.

Likevel er dette bare en dråpe i havet.

Norge har hatt stor arbeidsinnvandring siden 2004, men etter to tiår finnes fortsatt ingen nasjonal ordning for språkopplæring til EU-arbeidstakere.

Resultatet er et ujevnt landskap der frivillige organisasjoner og enkeltkommuner forsøker å fylle et ansvar staten burde tatt.

Et spørsmål om arbeidslivspolitikk

Dette handler ikke bare om integrering, men om bærekraftig arbeidsliv.

Språk og kunnskap om arbeidslivets regler styrker helse, miljø og sikkerhet, fremmer likebehandling og øker produktiviteten.

Arbeidsgivere som investerer i språkopplæring, får mer kompetente ansatte og bedre samarbeidskultur.

Språk er dermed ikke bare et sosialt gode, men en investering i et seriøst og rettferdig arbeidsliv. Når arbeidstakere kan norsk, styrkes både bedriften, arbeidsmiljøet og samfunnet.

Caritas Norges anbefalinger

Caritas Norge mener at tiden er inne for å tenke nytt om norskopplæring for arbeidsinnvandrere.

Vi anbefaler at myndighetene utvider norsktilbudet for arbeidsinnvandrere, og ser språkopplæring som en langsiktig investering i integrering, verdiskaping og samfunnsøkonomi.

Det er viktig å prioritere bransjenær og arbeidsplassbasert opplæring i samarbeid med arbeidsgivere og partene i arbeidslivet, slik at læringen blir relevant og treffsikker.

Videre bør det innføres en kostnadsfri ordning kombinert med depositum, der deltakeren betaler et moderat beløp ved oppstart som refunderes når norskprøven er bestått innen en gitt tidsfrist.

En slik modell vil motivere til progresjon og samtidig sikre at offentlige midler brukes effektivt.

Et språkfellesskap som omfatter alle som jobber og bor i Norge, vil styrke integreringen, bidra til et mer rettferdig arbeidsliv og bygge et mer inkluderende samfunn.

Etter tjue år med fri arbeidsmobilitet er det på høy tid at Norge får et språktilbud som gjenspeiler den virkeligheten vi allerede lever i.

Meninger

Debatt

Jeg jobber ikke litt kun fordi jeg vil tjene mest mulig. Det handler om verdighet

Erfaringskonsulent og foredragsholder

Erfaringskonsulent og foredragsholder

Privat

Jeg er ufør og er en av dem som gjerne vil bidra så mye jeg kan, men som lever i et system der det ikke er trygt å jobbe litt.

Derfor reagerer jeg på saken i FriFagbevegelse 14.november, der SSB-forsker Andreas Myhre fremstiller økt fribeløp for uføre som «et lite treffsikkert tiltak».

Og da NAV la fram tall tidligere i år som viste at over 100.000 uføre har arbeidsinntekt, uttalte arbeidsminister Tonje Brenna samtidig at hun «gleder seg over tallene», og hun la til at «dette var høyere tall enn hun hadde sett for seg», og «vi må lage muligheter deretter», kjenner jeg at noe mangler i beskrivelsen av virkeligheten vår.

For tallene forteller ikke historien om oss som faktisk står i dette.

For oss handler arbeid vel så mye om livskvalitet, som om kroner. Når fribeløpet reduseres til et regnestykke, mister man hele poenget.

Jeg jobber ikke litt, kun fordi jeg vil tjene mest mulig. Jeg gjør det fordi arbeid gir mening, mestring, fellesskap, struktur og den lille livsviktige sosiale kontakten.

Det handler om identitet og verdighet. Om å få være en del av samfunnet, ikke en som står utenfor.

Det perspektivet mangler totalt i i SSBs analyse.

Jeg forstår at staten må tenke på økonomi, og at regelverkene må være ryddige og forutsigbare. Det er ikke vanskelig å se at dette handler om mer enn gode intensjoner.

Men når økonomi blir eneste perspektivet, mister man av syne hva arbeid faktisk betyr for oss som lever i dette systemet.

Vi stopper under fribeløpsgrensen – av frykt

SSB sier at få uføre jobber så mye at de passerer fribeløpet. Det stemmer. Men ikke av de grunnene de tror.

De fleste av oss stopper rett under 50.000 grensen, fordi vi er redde for tilbakebetaling, avkortning, NAV-feil som vi selv må dekke og byråkratiske konsekvenser vi ikke orker å risikere. Dette handler om frykt, ikke arbeidsevne.

Jeg sier ikke at kontroll er unødvendig. Jeg forstår behovet for klare systemer. Men når regelverket er så utrygt at folk holdes tilbake av frykt, da er det selve systemet som er problemet-ikke menneskene i det.

Mange tør ikke jobbe mer fordi systemet ikke gir trygghet

Mange av oss som fikk uføretrygd for 10-20 år siden, fikk den i en annen tid enn dagens. Den gang var forståelsen av langvarige helseplager, særlig innen psykisk helse mindre utviklet, og debatten om konsekvenser av uføretrygd og arbeidsevne langt mindre nyansert enn den er i dag.

Flere har fått bedre funksjon siden den gang, men alternativet for å kunne tjene mer enn dagens fribeløp er nemlig å si fra seg uføretrygden – et for de fleste alt for farlig prosjekt. 

For å klare seg økonomisk måtte man i praksis tjent nærmere full lønn fra dag en, for man mister grunninnteksten i det øyeblikket trygden bortfaller.

Med helse som svinger, er det nesten ingen som tør å risikere dette.

En eneste dårlig periode kan bety at man står fullstendig uten sikkerhetsnett og må starte hele prosessen om igjen. Derfor er det ikke manglende vilje som holder oss tilbake, men er system som gjør det uforsvarlig å prøve seg i større stilling enn helsen tåler.

SSB ser kun på 100% uføre-og mister helheten

Analysen vurderer bare dem som har full uføretrygd. Men virkeligheten er langt mer nyansert. Tusenvis kunne jobbet 50-70 prosent dersom systemet var fleksibelt nok.

Når man analyserer en kategori, får man et skjevt bilde av hvem vi faktisk er og hva vi faktisk kunne vært i stand til.

Økt fribeløp er treffsikkert - for det treffer dem som prøver

Hvis målet virkelig er å få flere uføre i arbeid, må man styrke dem som faktisk prøver. Økt fribeløp gir trygghet. En trygghet vi er avhengige av.

I tillegg gir det mer arbeid, mer mestring, bedre helse og mindre isolasjon. Det gir folk mot til å bruke den arbeidsevnen de faktisk har.

Arbeid er helsefremmende - men man må gjøre det trygt nok å prøve.

Fribeløpet handler ikke først og fremst om økonomi. Det handler om livskvalitet, verdighet, trygghet og muligheten til å bidra uten å risikere alt man har å leve av.

Hvis myndighetene virkelig mener at de ønsker at flere uføre skal jobbe, må de starte med det mest grunnleggende: å gjøre det trygt å prøve.

Gi oss fleksibilitet. Gi oss muligheten til å delta og være mennesker-ikke kun tall i et budsjett.

Vi er en gruppe som allerede har kjempet flere kamper enn de fleste ser. Mange av oss har brukt år på å stable oss på beina, reise oss fra livskriser og finne håp.

Men uten en reell mulighet til å bidra med den erfaringen, styrken og livskompetansen vi sitter på, mister samfunnet mangfold, nye perspektiver og motstandskraft tilbake.

Å gjøre det tryggere for uføre å jobbe litt, er ikke bare helsefremmende tiltak for oss som lever med sykdom-det er også smart økonomi på sikt.

Når mennesker får mulighet å bruke den arbeidsevnen de har, reduserer det isolasjon, behovet for behandling, trydeavhengighet og NAV.oppfølging.

Flere i arbeid betyr økt skatteinntekt, bedre helse og færre som faller ut av arbeidslivet for godt.

Et høyere fribeløp er derfor ikke bare en kostnad, men en investering- i mennesker, i helse og i et samfunn som trenger det mer enn noen gang!

Les også: Over 100.000 uføre jobber ved siden av uføretrygden

Frøydis Falch Urbye

Frøydis Falch Urbye

Fra i dag jobber kvinner «gratis» ut året. Men stemmer det egentlig?

Mats Løvstad

Mats Løvstad

Her er reglene for julejobbing i butikk

Salongen på bildet er en av de 13 frittstående salongene i frisørkjeden, men ikke nødvendigvis en av dem som er omtalt i saken.

Salongen på bildet er en av de 13 frittstående salongene i frisørkjeden, men ikke nødvendigvis en av dem som er omtalt i saken.

Eva Ler Nilsen

Salongen på bildet er en av de 13 frittstående salongene i frisørkjeden, men ikke nødvendigvis en av dem som er omtalt i saken.

Salongen på bildet er en av de 13 frittstående salongene i frisørkjeden, men ikke nødvendigvis en av dem som er omtalt i saken.

Eva Ler Nilsen

Hardt ut mot kjede: – De leker med livene til folk