Jonas Bals

Nylig hadde jeg æren og gleden av å få gi varslings- og ytringsfrihetsprisen «Stockmanns hammer» til tømrerlærlingen Hamid Norouz.

Siden opprettelsen i 2005 har prisen særlig rettet søkelyset på dem som befinner seg i en underordnet posisjon i arbeidslivet. Om arbeidere ikke tør å si fra når rett blir til urett, får nemlig ikke bare uretten fortsette: Rettighetene våre vil også forvitre.

Som samfunn er vi derfor helt avhengige av sivilt mot, og det fra mennesker som vet at de risikerer mye og ofte til dårlige odds.

Da Hamid kom til Norge fra Afghanistan, bestemte han seg for å bli tømrer. Han ville bygge seg en egen framtid i Norge, men også kunne bygge sitt eget hus. Dessverre møtte han en sjef som utnyttet tilliten hans. Sjefen opprettet selskaper i hans navn, pådro ham gjeld, og nektet å betale ham lønn.

Han ble utsatt for en form for kriminalitet mange arbeidere dessverre utsettes for, og som de kjemper en ensom og altfor ofte forgjeves kamp mot: Lønnstyveri og ID-tyveri.

«Det er ikke lett å si fra når noe er galt. Særlig ikke for meg, som var ny i landet og uten språk og kunnskap om rettigheter», sa Hamid under utdelingen. «Uten hjelpen jeg fikk, vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag».

Hjelpen han fikk, kom fra det organiserte arbeidslivet, og fra alliansepartnere i Kirkens Bymisjon.

Under arrangementet kom jeg til å tenke på hvor lett det er å ta ting for gitt:

Å vite at lønna kommer til tida, at den er til å leve av, og at den øker etter tariffoppgjøret. Eller å vite at det finnes et organisert arbeidsliv og en velferdsstat som tar imot oss når vi faller.

For i virkeligheten er det ikke sånn for alle. Det finnes hull i sikkerhetsnettet vårt, og det finnes mørke områder i arbeidslivet – slik vi nå seinest har sett med sakene om mistenkt menneskehandel og tvangsarbeid i Wolt og Foodora.

Vi har en tendens til å glemme at tryggheten og stabiliteten vi tar for gitt, hviler på strukturer og institusjoner som ikke lenger er like tilgjengelige for alle.

Den norske middelklassen har glemt hvorfor den har det så bra, og store deler av arbeiderklassen har glemt hvorfor det er viktig å bruke stemmeretten sin. En del mennesker har helt gitt opp troen på politikk, og mange vet ikke hvordan man oppnår endring gjennom kollektiv handling.

Det tragiske er at de gruppene som trenger politikk mest, er blitt de mest apatiske og kyniske: Avmakt avler avmakt.

Samtidig pumper den rikeste ene prosenten blant oss enorme pengesummer inn i valgkampen. Aksjon for borgerlig valgseier har alene samlet inn over 100 millioner kroner i anonyme gaver.

Norges rikeste menn gir ikke bare millionbeløp til de borgerlige partiene, men også til andre frontorganisasjoner, som arbeider iherdig for en borgerlig regjering etter høstens valg.

Noen av dem som blar opp, gjør det ut fra nakne klasseinteresser: De vil betale mindre skatt til fellesskapet, eller synes fagforeningene har fått for mye innflytelse.

Det skapte for eksempel sinne da regjeringen i 2023 forbød bemanningsselskap på byggeplasser i og rundt Oslo. Lovendringen førte til at mange løsarbeidere som før måtte falby billig og fleksibel arbeidskraft, nå er blitt fast ansatte, med trygghet for både arbeid og inntekt.

Bemanningsselskapenes advokater gikk umiddelbart til kamp mot lovendringene. Etter å ha tapt for både europeiske og norske domstoler, går det denne uka enda en omkamp i Oslo tingrett, med krav om millionerstatning for tapt arbeidskraft. Bemanningsselskapene har også fått med seg kundene sine, SMB Norge og Norske Skipsverft, på laget.

I tillegg har de valgt å gå til det radikale skritt å anmelde LO for korrupsjon. Anmeldelsen er basert på en løgn og en konspirasjonsteori om at det er samvirket mellom Arbeiderpartiet og LO som har skylda for reguleringene.

I virkeligheten fikk lovendringen politisk flertall etter mer enn 20 års åpen politisk kamp.

LO-organiserte malere, heismontører, murere, tømrere, jernbindere, rørleggere og andre har gjennomført flere politiske streiker, de har kjempet på landsmøter og kongresser, og de har argumentert for sitt syn overfor alle politikere som har villet lytte.

De har sagt ifra på norsk, polsk, litauisk og rumensk, og krevd verdighet og rettferdighet. SMB Norges medlemsblad, Din Bedrift, hevder allikevel at lovendringen skyldes «styring bak lukkede dører», og at «påvirkningen ikke er åpen.»

Det de i virkeligheten reagerer på, er at arbeidsfolk organiserer seg, formulerer politiske krav og kjemper for dem.

Dersom demokratiet lytter til arbeidere som går sammen, og i tillegg gjør noe med problemene de tar opp, bekjempes det med juss – akkurat som de gjorde da det rødgrønne Oslo-byrådets eiendomsskatt ble tatt til domstolene.

Den kampen tapte høyresiden langt på vei – men til gjengjeld vant de det forrige lokalvalget i Oslo. Et flertall de nå bruker til å kutte i skole- og fritidstilbud, og til å øke forskjellene i en by som allerede er sterkt klassedelt.

Å vinne politiske valg med en politikk som er skreddersydd for de mest velstående blant oss, er ikke så lett. Men det blir lettere med penger – og penger har de nok av.

Som sosiologene Maren Toft, Magne Flemmen og Jørn Ljunggren har vist, er det tydeligste trekket ved inntektsutviklingen i Norge siden 1980 at den økonomiske overklassen har dratt kraftig fra alle andre. Mens forholdet mellom de andre klassene har endret seg lite, har inntektene i toppen økt betydelig.

Det største økonomiske skillet går i dag derfor mellom overklassen og alle oss andre.

Den øverste delen av overklassen sponser nå Høyre, Frp, Venstre og Krf for å motvirke LO-medlemmenes innflytelse over samfunnsutviklingen.

Om de lykkes, vil det påvirke situasjonen for mange arbeidsfolk i Norge. Det vil påvirke tryggheten i arbeidslivet, det vil påvirke fordelingen av makt og rikdom – og det vil forandre Norge.

Derfor: Bruk sommeren til å forberede deg – og til å bygge folkemakt mot pengemakt under høstens valgkamp.

Kjetil Staalesen

Kunstig intelligens er kanskje den største endringskraften vi kommer til å se i arbeidslivet i vår levetid.

Det kommer, og det kommer fort. Men ikke fort nok for alle. Regjeringen har satt ned et ekspertutvalg som i disse dager legger fram en veileder for hvordan det skal gå enda raskere å ta i bruk dette nye verktøyet.

Opp med tempoet, var bestillingen. Utvalget har jobbet siden i vinter for å bli enige om hvordan og på hvilke vilkår. Denne spaltisten satt i utvalget.

Alle som sitter i slike utvalg må ta ansvar for helheten, men har også sine roller og sine områder å passe på.

Selv hadde jeg, som vanlig, jobben med å passe på arbeidsfolks interesser. Muligheten til å beholde inntekten, helsa og verdigheten når framskrittets bulldoser kommer rullende.

Det er slik vi gjør det i dette landet. Ha med arbeidsgiverne og arbeidstakerne, sammen med fagekspertene. Da kommer det andre perspektiver med i samtalen. Hensyn blir tatt som ellers hadde kunnet blitt ofret på effektivitetens, teknologiens eller lønnsomhetens alter.

Vi som har den oppgaven kan nok bli sett på som stein i skoen av og til, men i Norge har vi drevet demokratiske prosesser i lang tid, og vet at beslutninger må forankres skikkelig hvis de skal tåle møtet med samfunnet.

Denne gangen møtte jeg selv en slik person. I utvalget satt en mann som presenterer seg selv slik: «Dr. Art. I teoretisk lingvistikk med eit arbeid om bøyningsparadigmestruktur i uralske språk». Trond Trosterud heter han og er ekspert i samisk.

Undertegnede kan mye om mangt, men må med skam bekjenne at den samiske kulturen er utenfor kompetansefeltet. Det var altså bare å stålsette seg, tenkte jeg. Jeg tok feil.

Trosterud gjorde selvsagt jobben med å passe på hensynet til de samiske språkene i arbeidet vårt. Men det viser seg at det er mye mer enn det som står på spill. Samisk er språk, og kunstig intelligens er jo basert nettopp på det. Språk. Trosterud. Kan. Språk.

Den Kunstige intelligensen du bruker på jobb eller skole, bygger på en «stor språkmodell». Enorme databaser med tekst som disse regnemaskinene kaster seg over for å produsere svar på dine spørsmål. Jo større mengde tekst disse har fått trene på, jo mer presise svar kan de gi.

Da vi begynt å diskutere hvordan de samiske språkene står seg sammenlignet med engelsk, viser det seg fort at samisk og norsk bokmål rett og slett kan være i samme båt. De blir begge «små språk» i denne sammenheng. Det er oss mot verden. Verden leder.

På samme måte som undertegnede satt og skulle passe på arbeidslivet vårt, viser det seg altså at Trosterud satt og passet på selve det nasjonale språket vårt. Du vet, det som henger der oppe sammen med Flagget, Jostedalsbreen og Geirangerfjorden.

Språkeksperten Trosterud minnet oss dessuten om at språket maskinene bruker ikke har noen forbindelse til opplevelser her ute i den ekte verden her ute. Når du som leser dette hører ord som «kjærlighetssorg», «sint», «kjedelig» eller «vått», er det ord som har blitt konstruert av oss mennesker fordi vi trengte å beskrive opplevelser.

En Kunstig intelligens har slett ingen erfaringsbasert forbindelseslinje mellom ordet «kjærlighetssorg» og en fysisk vond klump i magen som ikke vil forsvinne. Den opererer kun med statistikk over hvilke ord som vanligvis står i samme setning som dette ordet.

Den finske kunstneren Jenna Sutela går den motsatte veien. Med utgangspunkt i data fra Tungetale og bakteriers bevegelser, bruker hun maskinlæring, en form for KI, til å lage et helt nytt språk.

Et utrolig vakkert språk, med regler, struktur, rettskrivning, tale og skjønnskrift. Men ikke mulig for deg og meg å lese eller forstå. I hvert fall ikke på noen annerledes måte enn vi forstår et abstrakt maleri eller et stykke instrumentalmusikk.

Men for KI-en er dette språket nøyaktig like logisk og meningsfullt som norsk, engelsk eller samisk. Det er resultatet som kommer ut av regnemaskinen når den følger de instruksjonene den har fått.

Ikke kaldt, varmt, vakkert eller stripete. Bare et regelstyrt resultat. Hvis du ikke selv kjenner fagfeltet du bruker KI på, kan det være vanskelig å avgjøre om det du leser er skrevet av en ekspert, eller av en person med en sjelden form for afasi som gjør at mennesker kan være veltalende helt uten selv å forstå hva de snakker om.

KI kan være ekstremt nyttig. Men om det den lager er «sant»? Det avgjør du.

OK, så denne kunstneren lager et nytt språk på en ny måte, sier du?

Kunstnere gjør jo mye rart, kan det være noe å bry seg om? Vel, hun samarbeider med ingen ringere enn Google. Hvorfor tror du teknologigigantene bryr seg? De er selvsagt interessert fordi de vet at det er i kunsten framtida viser seg først.

Trosterud minnet oss videre på at når vi sier at KI «hallusinerer», er det ikke særlig presist. For KI er det ikke slik at en setning er sann og en annen ikke. Alle setningene eller bildene den produserer, er det logiske sluttresultatet av et sett med forutsetninger. Ikke mer og ikke mindre.

Akkurat som i språket til Jenna Sutela. KI har ingen menneskelige egenskaper. Den kan like lite hallusinere som den kan føle kjærlighetssorg. Men vi tillegger den disse egenskapene, for å gjøre den forståelig for oss. Menneskeliggjøre den. Vi tilpasser oss og språket vårt til kunstig intelligens. Tenk over det.

KI er dermed en gylden mulighet til å bli mer oppmerksom på hva det vil si å være et menneske. Hvorfor det er verdifullt, og hvilke muligheter det gir til å leve et meningsfylt liv.

Ny teknologi betyr på sitt beste at vi frigjør mer tid, krefter og ressurser til å være meningsbærende vesener med følelser, erfaringer og fellesskap.

Det er enda en grunn til at denne spaltisten er svak for Trosterud. Undertegnede vokste nemlig opp på stedet Trosterud. Helt øst i Oslo. Et t-banestopp på det som, den gang det var betjente stasjoner, het «Furusetbanen» Nå er systemet ubetjent og linja har fått et tall som navn.

Til helga skal jeg ta banen tilbake til barndommens dal. Det er vakkert der byen stopper i øst og marka begynner. Jeg skal oppleve duften av granskogen, føle vinden, sola som blinker i krusningene i Lutvann, tonesatt av småfugl og det fjerne suset av storbyen som først forsvinner når du er over den neste heia enda litt lenger inn i skogen.

Dette kan beskrives med språk, slik jeg gjorde nå. Og en KI klarer nok også det. Men den har aldri kjent vinden i panneluggen, eller pulsen falle til ro. Den kopierer oss bare.

Den klarer det kun fordi du og jeg gjorde det først. Vi bygde den brua mellom opplevelsene i seg selv, og språket som beskriver dem.

Det klarer bare vi. Bare originalen er originalen. Enn så lenge, da.