Kjetil Staalesen

I dag kaller vi det en Gordisk Knute hvis vi møter på en utfordring som bare blir mer og mer komplisert og til slutt krever at man tenker helt nytt. Norges forhold til EU er en slik utfordring.

Siden sist vi ble enige med våre europeiske naboer om hvordan vi skal samarbeide, har det gått over 30 år. Verden har endret seg og EU med den. Selvsagt.

Resultatet er at Norge har signert tusenvis av nye avtaler med EU om små og store ting vi er enige om.

Norge er med i Schengen-samarbeidet, for eksempel. Det er svært populært blant nordmenn. Ingen har lyst å stå timevis i kø sammen med engelskmenn for å komme inn i Spania på solferie. Enkelte ting er vi også enige om at vi ikke samarbeider om. Tollunionen er et aktuelt eksempel. Norge er ikke med i den.

Den sier i grove trekk at medlemmene skal ha felles toll mot tredjeland og ingen toll seg imellom. Det sikrer mer rettferdig konkurranse og bidrar til handel medlemmene imellom, som igjen gir velstand. Det er bedre å konkurrere på å være flink til å produsere varer og tjenester, enn på å være flink til å justere avgifter, er vel tanken.

I Norge er vi vant til at vi ikke opplever ulemper av å stå utenfor samarbeid. EØS-avtalen sikrer oss markedstilgang til det området vi kjøper og selger nesten alt vi både produserer, og forbruker: Europa.

Dette til en svært lav pris. So far so good. Men det er ikke hamret ut i sten at det trenger å fortsette slik. Vi så tegn allerede for sju år siden. Da USA i 2018 innførte toll på stål og aluminium, svarte EU med beskyttelsestiltak for å hindre at billig stål som ikke lenger kunne selges i USA, ble dumpet i det europeiske markedet.

Norge fikk unntak fra EUs beskyttelsestiltak. Men, og dette er viktig – unntaket ble ikke gitt på grunnlag av EØS-avtalen. Det ble gitt fordi Norges stålproduksjon var så liten at den ikke utgjorde noen trussel for det europeiske markedet.

Et «bagatellunntak». De kaller det faktisk det. Loven bryr seg ikke om småting.

Nå ser det ut til at det kan komme en ny runde med toller. EU finner seg ikke i hva som helst fra USA og forbeholder seg selvsagt retten til å beskytte sin egen industri. Hva skjer da med Norge? Er vi på innsiden eller utsiden denne gangen?

Vi har sendt våre beste menn til Brussel for å tale vår sak, Jonas, Espen og Jens.

Her hjemme er Trygve Slagsvold Vedum opprørt og viser til EØS-avtalen, som partiet han leder vil si opp. Prosessen er mer spennende enn vil liker å tenke på. Mye verdiskaping og mange arbeidsplasser i distriktene påvirkes av om Norge blir hørt. Norge er langt mer avhengige av EU enn EU er av oss.

Det vi er gode på å produsere i Norge, produserer vi enorme mengder av. Det er ikke mulig for oss å forbruke alt sammen selv. Til gjengjeld er vi totalt avhengige av å importere nesten alt det vi tar for gitt at vi har tilgang til i hverdagen vår. Både på jobb og i privatlivet. Det er knapt noe land i Europa som tjener mer på å bygge ned handelshindringer enn Norge gjør.

Toller og kvoter vil kunne ramme oss hardt.

Alexander den store kom til Gordion for 2300 år siden og ble presentert for den umulige knuten. Han valgte en radikal løsning på et innviklet problem. Han hugget over knuten med sverdet sitt. Eller som vi ville sagt i dag, han skar igjennom.

Det finnes en slik alexandrinsk løsning på Norges stadig mer innviklede forhold til EU også. Det heter fullt medlemskap. Det er veldig underlig for denne spaltisten at ikke den debatten kommer i vår urolige tid der gigantene møtes på både militære og økonomiske slagmarker.

Norge er helt avhengige av Europa for både velstand og sikkerhet. Det er begrenset hvor mye vi kan forvente at giganten flytter på seg for å ta hensyn til oss.

En parallell fra Canada renner en i hug. En talefør politiker der sa en gang noe i retning av: «Når du er i seng med en elefant, gjør det ingen forskjell om den vil elske eller slåss».

Slik er det å være nabo med en gigant.

Denne spalten skrives i Danmark. Det er lattervekkende å tenke på muligheten til å fortelle danskene at de ikke har sjølråderett fordi de har vært medlem av EU siden 1972. De godmodige danskene vil få seg en god latter hvis vi sier noe slikt.

Det er et sant mysterium at en slik oppfatning skal stå imellom Norge og forutsigbare rammebetingelser for våre borgere og vårt næringsliv.

Ruben Løyning

Forestill deg en iskald vinterkveld. Gradestokken viser minus 25. Strømmen går. Leiligheten din er bekmørk og kald. Ingen varme, ingen lys, ingen trygghet.

Du venter – i timevis – på at noen skal komme og rette feilen. Men hva om ingen kommer?

Dette er ikke et dystert framtidsbilde – det kan bli virkeligheten dersom strømberedskapen bygges ned, slik store nettselskaper som Elvia nå planlegger.

Gjennom mer enn 100 år har Norge bygd sitt velferdssamfunn på trygg og stabil tilgang på strøm.

Fra vannkraftens gjennombrudd til dagens teknologiske samfunn – krafta har vært vår livsnerve. Ikke bare et produkt, men en forutsetning for å leve, bo og jobbe i dette landet.

Tidligere var strømforsyningen styrt lokalt, med sterk forankring i kommuner og fylker. I dag styres energisektoren i stor grad av topptunge konsern, der eiernes profitt kommer først – og innbyggernes trygghet og sikkerhet kommer i andre rekke.

Vi har over flere år sett en forvitring av beredskapen dessverre også i nettselskapene. Tidligere «samfunnsansvar» har rett og slett blitt offer for profittjag og kortsiktig tenkning.

Et ferskt eksempel er Elvia, som nå foreslår å avvikle sine etablerte vaktordninger og erstatte dem med såkalte «frivillige beredskapsordninger».

Det betyr at energimontører – som tidligere har stått i døgnberedskap, klatret i høyspentmaster i storm og uvær – ikke lenger står i beredskap når strømmen går. Nå overlates dette til tilfeldighetene og «frivillighet».

Dette er dramatisk. Og det skjer i det stille.

Tidligere fikk montørene kompensert for denne plikten med avspasering i henhold til Arbeidsmiljøloven. Det har sikret forutsigbarhet og trygghet – for både ansatte og befolkningen. Nå fjernes denne tryggheten.

Hvorfor? Fordi det gir selskapet bedre marginer og økt profitt.

Samtidig som ledelsen i blant annet Elvia planlegger å gjøre beredskapen «frivillig», har lønningene til toppsjiktet eksplodert.

Lønnen til administrerende direktør i blant annet Elvia har mer enn doblet seg siden 2010 – godt over både lønnsutviklingen ellers i samfunnet og inflasjonen.

Årlige millionlønninger suppleres med billån, dekning av bilutgifter og bonusordninger.

Samtidig fjernes kompensasjon og forutsigbarhet for de montørene som holder strømnettet i live – bokstavelig talt.

Ja, konsernet har vokst. Antall ansatte har økt, virksomheter har blitt slått sammen og nye kundefunksjoner er hentet inn. Men de som faktisk bygger, vedlikeholder og rykker ut i uværet – de opplever ikke en styrket posisjon.

Tvert imot: Når vaktene blir «frivillige», betyr det at ingen lenger er forpliktet. Det er som å si at vi får bedre brannberedskap ved å fjerne brannvaktens turnus – og håpe at noen møter opp likevel.

Og mens norske nettselskaper bygger ned beredskap og ber folk stille opp «frivillig», har krigen i Ukraina vist oss hva som faktisk står på spill.

I krisesituasjoner – enten det er naturkrefter, sabotasje eller krig – er det kraftforsyningen som rammes først. I Ukraina har nettopp strømnettet vært et mål i krigen.

Den sivile beredskapen i kraftsektoren har vært livsnødvendig for å holde samfunnet i gang. Uten organisert og forpliktende beredskap – står samfunnet stille.

Er det dette vi skal spare oss bort fra? Hva er viktigst – profitt eller beredskap?

Vi trenger en våken offentlighet. Vi trenger politikere som våger å si nei. Og vi trenger folk flest – deg og meg – til å forstå at dette handler om mer enn strøm. Det handler om tryggheten vår – i fred, og i krise.

Når du neste gang hører at «alle tilgjengelige mannskaper er ute og feilsøker», husk at «tilgjengelig» ikke lenger betyr at noen faktisk kommer.

Det er på tide å sette ned foten – før lyset går for alvor.