Sverre A. Christensen

Protestene mot høye lederlønningene er nærmest rituelle i Norge.

Det raljeres over at høye lønninger til toppene i for eksempel DNB og Schibsted, at selskapet og lederne tror de er verdt så mye penger. Gudmund Hernes brukte ofte sin spalte i Morgenbladet til å harselere over dette.

Det er flere grunner til å bekymre seg for høye lønninger, og økende forskjeller i samfunnet. Et særskilt problem med lederlønninger som er 20-30 ganger vanlige lønninger er at det kan undergrave fellesskapet og tillitten i samfunnet, det i sin tur kan gjøre det vanskeligere å samarbeide om endringer.

Problemet med ulikhet er et stort tema som kan utvikles og utdypes videre, men det skjer ikke her. Denne teksten skal konsentrere seg om diskusjonen om lederlønn, og så har den et håp om å bringe debatten videre.

Utgangspunktet er to bemerkelsesverdige trekk ved reaksjonene på lederlønninger.

Først, hvorfor reagerer man ikke like sterkt på like høye lønninger i «frie yrker», som i advokat- og finansbransjen? – er det en sammenheng mellom disse lønningene og lederlønningene. Dernest, hvorfor argumenterer man moralsk?

Og i forlengelsen av det: Hvorfor foreslår man ikke høyere skatt? Kanskje det er en sammenheng mellom disse trekkene.

La oss se på det første først.

«Frie yrker»

I flere såkalte «frie yrker» kan toppene tjene mer enn lederne i de største børsnoterte selskapene, det være seg advokater eller meglere i finansbransjen. Hvis man er opptatt av ulikhet, burde man jo reagere like sterkt på høye lønninger, enten det tilkommer toppledere eller advokater.

Kritikerne av for høye lederlønninger harselerer ofte over et imaginært internasjonalt marked for toppledere. Faren for utenlandske oppkjøp av ledere er neppe påtrengende, men lønnen til toppene i «frie yrker» påvirker kanskje lederlønninger. Det fungerer som en referanseramme.

Skal Kjerstin Braathen i DNB sitte i møte med advokater som tjener langt mer enn henne? Skulle Kristin Skogen Lund i Schibsted diskutere en emisjon med finansfolk og tjene en brøkdel. Ikke misforstå, dette er ikke gode grunner for å fastsette lederlønn, men slike ting gjør seg kanskje gjeldende.

De største selskapene er internasjonale, både ansatte og investorer fra utlandet øver et press for stigende lønninger. Trenger man høy lønn for å rekruttere leder til de største selskapene? – er ikke prestisjen tilstrekkelig?

Jo, kanskje, men selskapene trenger ledere også på nivå to, tre og fire. Dette kan dreie seg om til sammen flere hundre mennesker. Her er prestisjen mindre, og da er det nok enda mer sannsynlig at lønninger i «frie yrker» fungerer som en referanseramme. Topplederens lønn legger føringer nedover.

Noen av kritikerne av høye lederlønninger sier at de ikke har noe problem med at entreprenører og gründere tjener godt. Det skyldes nok en antagelse om at entreprenører ved å etablere bedrifter skaper større verdier for samfunnet, og at de tar stor risiko.

Entreprenøren fikk en mer heroisk plass i kapitalismen fra 1970-80-tallet, blant annet på bekostning av ledere. Alle norske regjeringer jobber for at «Norge skal være et av verdens beste land å starte og drive virksomhet i».

Dette er også relevant for såkalte «frie yrker», for kan vi regne det som entreprenørskap å etablere et meglerhus eller advokatkontor?

Spørsmålet er vanskelig og interessant på flere måter.

Hvorfor moralsk argumentasjon

Det andre iøynefallende trekket er at kritikerne av høye lederlønninger bedriver en moralsk fordømmelse. Det er sjelden man når frem ved å raljere over andres manglende verdier og moral. Det gjør det nærliggende å spørre om kritikerne er mer opptatt av å posere enn av nå frem, altså at de vil profilere seg på sin motstand mot høye lederlønninger, snarere enn å løse problemet.

Det viktigste er imidlertid at det å være opptatt av «kapitalistenes» moral går på tvers av venstresiden beste og stolteste tradisjoner. Einar Gerhardsen ble spurt en gang om hva som var det viktigste partiet hadde oppnådd? At folk ikke måtte stå med lua i handa, skal han ha svart.

Poenget var at arbeidere ikke skulle være avhengige av kapitalistens moral. Arbeiderne skulle ikke stå med lua i handa for å få ferie, lønn, spisepauser, rett til toalettbesøk og bedriftshelsetjenester. Lokalsamfunnet skulle ikke være avhengig av kapitalistenes velvilje for å få svømmehaller, lysløyper og fotballbaner, det skulle skattefinansieres.

Et viktig utgangspunkt var at det kapitalistiske systemet var noe demokratiet valgte, og regulerte, blant annet for å sikre at de positive eksternalitetene tilfalt samfunnet. Derfor representerte skatter det moralske og normative fellesskapet. Det er en av flere årsaker til at skatt betegnes som prisen for et sivilisert samfunn.

Så hvis man er så kritisk til høye lederlønninger, hvorfor foreslår man ikke økt skatt?

Her er det fristende å sitere den nederlandske historikeren Rutger Bregman, som på konferansen i Davos i 2019 påpekte at det var underlig at alle på konferansen var så opptatt av ulikhet, men at ingen snakket om skatt. «Det føles som om jeg er på en konferanse for å bekjempe branner», sa han, «men ingen har lov til å snakke om vann.»

Så hvis vi tenker skatt, tenk på et tall. I dag tar staten inn om lag 60 prosent av topplønnen, gjennom arbeidsgiveravgift og inntektsskatt. Man kunne tenke seg å øke dette til 70 prosent på lønninger over 2 millioner kroner, og 80 prosent på de over 10 millioner kroner, og 90 prosent de over 15 millioner kroner? President François Hollande, forsøkte i 2012 å innføre en toppskatt på 75 prosent på inntekter over en om lag 10 millioner kroner i Frankrike.

Det er noen problemer. Næringslivet og høyresiden vil mene at det er næringsfiendtlig, og tenketanken deres, Civita, vil produsere en endeløs rekke rapporter og utspill, det siste vil man helst unngå.

Arbeiderpartiet ville neppe torde å gjøre noe slikt, og aldri med Jens Stoltenberg i en sentral posisjon. Erfaringene fra Hollandes forsøk i 2012 skremmer. Flere profilerte «rikinger» truet med å rømme landet, forslaget bidro til å knekke Hollande og sosialistpartiet. Når et så stort land som Frankrike ikke klarer å gjennomføre dette, så er det enda vanskeligere for små land.

En annet problem er at økt skatt på lønn vil utfordre skattereformen fra 2006. Den bidro blant annet til at skatt på kapitalinntekt og lønnsinntekt ble noenlunde lik. Et viktig motiv for dette var at enkelte yrkesgrupper, kanskje særlig de «frie yrker», før 2006 kunne ta ut «lønn» som kapitalinntekt og kun betale 28 prosent i skatt. Hvis man innførte høyere skatter på lønn nå, vil de «frie yrkene» etter alt å dømme gå tilbake til å ta ut «lønn» som kapitalinntekt, og unndra seg lønnsskatt.

Hvorfor kan man ikke øke skatt på kapitalinntekten vil noe spørre. Hvis det blir for stor avstand mellom kapitalskatt og selskapsskatt, vil det føre til tilpasninger.

Derfor må vi anta at selskapsskatten vil øke, hvis kapitalskatten øker. De fleste er enige om at selskapsskatten ikke bør være for høy. En viktig årsak er at det vil svekke etableringen nye bedrifter. Og igjen, de fleste ønsker at «Norge skal være et av verdens beste land å starte og drive virksomhet i»

Kan man skille mellom tradisjonelle bedrifter og «frie yrker»? Det vil jo ikke svekke entreprenørskapet om de som tjener mest inne finans- og/eller advokatbransjen skattet mer?

Problemet er å finne et fornuftig skille mellom tradisjonelle bedrifter og bedrifter som huser «frie yrker».

Og hvis man prøvde, så ville skatteadvokatene sette i gang med å finne smutthull. Det ville kanskje, paradoksalt nok, føre til at skatteadvokater tjente enda mer. Og da ville kanskje lederne i de største selskapene mene at de fortjener høyere lønn.

Kanskje er det ikke noe å gjøre med dette, og det er kanskje derfor kritikerne nøyer seg med å argumentere og posere moralsk.

Ruben Løyning

Forestill deg en iskald vinterkveld. Gradestokken viser minus 25. Strømmen går. Leiligheten din er bekmørk og kald. Ingen varme, ingen lys, ingen trygghet.

Du venter – i timevis – på at noen skal komme og rette feilen. Men hva om ingen kommer?

Dette er ikke et dystert framtidsbilde – det kan bli virkeligheten dersom strømberedskapen bygges ned, slik store nettselskaper som Elvia nå planlegger.

Gjennom mer enn 100 år har Norge bygd sitt velferdssamfunn på trygg og stabil tilgang på strøm.

Fra vannkraftens gjennombrudd til dagens teknologiske samfunn – krafta har vært vår livsnerve. Ikke bare et produkt, men en forutsetning for å leve, bo og jobbe i dette landet.

Tidligere var strømforsyningen styrt lokalt, med sterk forankring i kommuner og fylker. I dag styres energisektoren i stor grad av topptunge konsern, der eiernes profitt kommer først – og innbyggernes trygghet og sikkerhet kommer i andre rekke.

Vi har over flere år sett en forvitring av beredskapen dessverre også i nettselskapene. Tidligere «samfunnsansvar» har rett og slett blitt offer for profittjag og kortsiktig tenkning.

Et ferskt eksempel er Elvia, som nå foreslår å avvikle sine etablerte vaktordninger og erstatte dem med såkalte «frivillige beredskapsordninger».

Det betyr at energimontører – som tidligere har stått i døgnberedskap, klatret i høyspentmaster i storm og uvær – ikke lenger står i beredskap når strømmen går. Nå overlates dette til tilfeldighetene og «frivillighet».

Dette er dramatisk. Og det skjer i det stille.

Tidligere fikk montørene kompensert for denne plikten med avspasering i henhold til Arbeidsmiljøloven. Det har sikret forutsigbarhet og trygghet – for både ansatte og befolkningen. Nå fjernes denne tryggheten.

Hvorfor? Fordi det gir selskapet bedre marginer og økt profitt.

Samtidig som ledelsen i blant annet Elvia planlegger å gjøre beredskapen «frivillig», har lønningene til toppsjiktet eksplodert.

Lønnen til administrerende direktør i blant annet Elvia har mer enn doblet seg siden 2010 – godt over både lønnsutviklingen ellers i samfunnet og inflasjonen.

Årlige millionlønninger suppleres med billån, dekning av bilutgifter og bonusordninger.

Samtidig fjernes kompensasjon og forutsigbarhet for de montørene som holder strømnettet i live – bokstavelig talt.

Ja, konsernet har vokst. Antall ansatte har økt, virksomheter har blitt slått sammen og nye kundefunksjoner er hentet inn. Men de som faktisk bygger, vedlikeholder og rykker ut i uværet – de opplever ikke en styrket posisjon.

Tvert imot: Når vaktene blir «frivillige», betyr det at ingen lenger er forpliktet. Det er som å si at vi får bedre brannberedskap ved å fjerne brannvaktens turnus – og håpe at noen møter opp likevel.

Og mens norske nettselskaper bygger ned beredskap og ber folk stille opp «frivillig», har krigen i Ukraina vist oss hva som faktisk står på spill.

I krisesituasjoner – enten det er naturkrefter, sabotasje eller krig – er det kraftforsyningen som rammes først. I Ukraina har nettopp strømnettet vært et mål i krigen.

Den sivile beredskapen i kraftsektoren har vært livsnødvendig for å holde samfunnet i gang. Uten organisert og forpliktende beredskap – står samfunnet stille.

Er det dette vi skal spare oss bort fra? Hva er viktigst – profitt eller beredskap?

Vi trenger en våken offentlighet. Vi trenger politikere som våger å si nei. Og vi trenger folk flest – deg og meg – til å forstå at dette handler om mer enn strøm. Det handler om tryggheten vår – i fred, og i krise.

Når du neste gang hører at «alle tilgjengelige mannskaper er ute og feilsøker», husk at «tilgjengelig» ikke lenger betyr at noen faktisk kommer.

Det er på tide å sette ned foten – før lyset går for alvor.