May-Brith Haugan

Samfunnsdebattant

Stortinget har nå fjernet kravet om mastergrad for ansatte i barnevernet – midt i en tid der tilliten til barnevernets praksis er på sitt tynneste.

Norge er felt gjentatte ganger i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD), og både Riksrevisjonen og Helsetilsynet har i flere år dokumentert at kommunale barnevernstjenester bryter loven – uten at det får noen reell konsekvens.

Likevel svarer barne- og familieminister Lene Vågslid (Ap) med å gjøre utdanningskravet mer fleksibelt.

Hvorfor? Fordi kommunene sliter med å rekruttere, og fordi det «finnes mange gode voksne uten mastergrad».

Dette er ikke et kvalitetsløft. Det er et fall. Og det er barna som faller hardest.

Lovbrudd uten ansvar

Statsforvaltere over hele landet har i en årrekke påvist alvorlige brudd på barnevernsloven. Barn flyttes for ofte, får ikke tilstrekkelig hjelp, og deres stemme blir ikke hørt.

I tillegg brytes sentrale rettssikkerhetsgarantier i saksbehandlingen. Likevel uteblir sanksjonene. Kommunene får pålegg og veiledning, men bøter, erstatningsansvar eller straffeforfølgelse? Det finnes ikke.

Riksrevisjonen fastslo i 2024 at det er «alvorlige svakheter i styring, kvalitet og kontroll» i barnevernets praksis.

Samtidig pågår det en rekke søksmål i kjølvannet av EMD-dommer som har felt Norge for manglende arbeid med tilbakeføring og for restriktiv samværspraksis – blant annet i den prinsipielle Strand Lobben-dommen (2019).

Gjenforening – et glemt prinsipp

I offentligheten snakkes det stadig om behovet for flere fosterhjem, færre flyttinger og trygge relasjoner.

Alt dette er viktig. Men hvorfor er det tyst om barnevernets plikt til å arbeide for gjenforening mellom barn og foreldre?

Barnevernsloven (§ 1-1, § 4–16 og § 4-21) og barnekonvensjonen (artikkel 9 og 20) slår fast at omsorgsovertakelse skal være midlertidig, og at gjenforening skal være målet – såframt det er forsvarlig.

Men dette prinsippet glimrer med sitt fravær i regjeringens «kvalitetsløft».

Vågslid nevner det ikke med ett ord i sitt intervju i Fontene, selv når hun blir konfrontert med bekymringene fra både Barneombudet og Bufdir.

Kompetanse er ikke valgfritt

Vågslid sier at kommunene fortsatt «kan etterspørre master», men at det ikke lenger skal være et krav.

Samtidig står hun i spissen for en tjeneste som mangler tillit, bryter menneskerettigheter og strever med grunnleggende faglig forståelse. Hvorfor gjøre kravet til kompetanse valgfritt i en sektor med så høy risiko?

Barnevernet trenger varme og relasjonelle ferdigheter, ja. Men det trenger også juridisk forståelse, utviklingspsykologisk innsikt, tverrfaglig kompetanse og evne til å sikre barns medvirkning og rettssikkerhet.

Å redusere utdanningskravet i møte med en slik virkelighet, er ikke pragmatisk – det er prinsippløst.

Vi ville aldri akseptert en psykolog uten profesjonsutdanning, eller en lege uten lisens.

Hvorfor senker vi kravene i barnevernet – det feltet som har makt til å gripe inn i, endre og i verste fall ødelegge barns liv?

Barna betaler

Det er ikke politikere, direktorat eller byråkrati som rammes av denne svekkelsen. Det er barna.

Det er barna som mister kontakt med foreldre og søsken. Barn som blir flyttet fra sted til sted, og som aldri blir spurt om hva de selv ønsker. Det er barna som utsettes for svikt – og som vet at ingen blir holdt ansvarlige.

Et reelt kvalitetsløft krever:

• At lovbrudd får konsekvenser, både økonomisk og juridisk.

• At barnevernets primære oppgave – hjelp og gjenforening – settes først.

• At kompetansekrav styrkes, ikke svekkes.

• At forebyggende tiltak og støtte i hjemmet prioriteres. I dag skjer det motsatte.

Norge trenger ikke mer «fleksibilitet». Vi trenger forutsigbarhet, kunnskap og ansvarlighet. Og først og fremst trenger vi et barnevern som setter barns menneskerettigheter i sentrum – ikke systemets behov.

Kjetil Staalesen

Kunstig intelligens er kanskje den største endringskraften vi kommer til å se i arbeidslivet i vår levetid.

Det kommer, og det kommer fort. Men ikke fort nok for alle. Regjeringen har satt ned et ekspertutvalg som i disse dager legger fram en veileder for hvordan det skal gå enda raskere å ta i bruk dette nye verktøyet.

Opp med tempoet, var bestillingen. Utvalget har jobbet siden i vinter for å bli enige om hvordan og på hvilke vilkår. Denne spaltisten satt i utvalget.

Alle som sitter i slike utvalg må ta ansvar for helheten, men har også sine roller og sine områder å passe på.

Selv hadde jeg, som vanlig, jobben med å passe på arbeidsfolks interesser. Muligheten til å beholde inntekten, helsa og verdigheten når framskrittets bulldoser kommer rullende.

Det er slik vi gjør det i dette landet. Ha med arbeidsgiverne og arbeidstakerne, sammen med fagekspertene. Da kommer det andre perspektiver med i samtalen. Hensyn blir tatt som ellers hadde kunnet blitt ofret på effektivitetens, teknologiens eller lønnsomhetens alter.

Vi som har den oppgaven kan nok bli sett på som stein i skoen av og til, men i Norge har vi drevet demokratiske prosesser i lang tid, og vet at beslutninger må forankres skikkelig hvis de skal tåle møtet med samfunnet.

Denne gangen møtte jeg selv en slik person. I utvalget satt en mann som presenterer seg selv slik: «Dr. Art. I teoretisk lingvistikk med eit arbeid om bøyningsparadigmestruktur i uralske språk». Trond Trosterud heter han og er ekspert i samisk.

Undertegnede kan mye om mangt, men må med skam bekjenne at den samiske kulturen er utenfor kompetansefeltet. Det var altså bare å stålsette seg, tenkte jeg. Jeg tok feil.

Trosterud gjorde selvsagt jobben med å passe på hensynet til de samiske språkene i arbeidet vårt. Men det viser seg at det er mye mer enn det som står på spill. Samisk er språk, og kunstig intelligens er jo basert nettopp på det. Språk. Trosterud. Kan. Språk.

Den Kunstige intelligensen du bruker på jobb eller skole, bygger på en «stor språkmodell». Enorme databaser med tekst som disse regnemaskinene kaster seg over for å produsere svar på dine spørsmål. Jo større mengde tekst disse har fått trene på, jo mer presise svar kan de gi.

Da vi begynt å diskutere hvordan de samiske språkene står seg sammenlignet med engelsk, viser det seg fort at samisk og norsk bokmål rett og slett kan være i samme båt. De blir begge «små språk» i denne sammenheng. Det er oss mot verden. Verden leder.

På samme måte som undertegnede satt og skulle passe på arbeidslivet vårt, viser det seg altså at Trosterud satt og passet på selve det nasjonale språket vårt. Du vet, det som henger der oppe sammen med Flagget, Jostedalsbreen og Geirangerfjorden.

Språkeksperten Trosterud minnet oss dessuten om at språket maskinene bruker ikke har noen forbindelse til opplevelser her ute i den ekte verden her ute. Når du som leser dette hører ord som «kjærlighetssorg», «sint», «kjedelig» eller «vått», er det ord som har blitt konstruert av oss mennesker fordi vi trengte å beskrive opplevelser.

En Kunstig intelligens har slett ingen erfaringsbasert forbindelseslinje mellom ordet «kjærlighetssorg» og en fysisk vond klump i magen som ikke vil forsvinne. Den opererer kun med statistikk over hvilke ord som vanligvis står i samme setning som dette ordet.

Den finske kunstneren Jenna Sutela går den motsatte veien. Med utgangspunkt i data fra Tungetale og bakteriers bevegelser, bruker hun maskinlæring, en form for KI, til å lage et helt nytt språk.

Et utrolig vakkert språk, med regler, struktur, rettskrivning, tale og skjønnskrift. Men ikke mulig for deg og meg å lese eller forstå. I hvert fall ikke på noen annerledes måte enn vi forstår et abstrakt maleri eller et stykke instrumentalmusikk.

Men for KI-en er dette språket nøyaktig like logisk og meningsfullt som norsk, engelsk eller samisk. Det er resultatet som kommer ut av regnemaskinen når den følger de instruksjonene den har fått.

Ikke kaldt, varmt, vakkert eller stripete. Bare et regelstyrt resultat. Hvis du ikke selv kjenner fagfeltet du bruker KI på, kan det være vanskelig å avgjøre om det du leser er skrevet av en ekspert, eller av en person med en sjelden form for afasi som gjør at mennesker kan være veltalende helt uten selv å forstå hva de snakker om.

KI kan være ekstremt nyttig. Men om det den lager er «sant»? Det avgjør du.

OK, så denne kunstneren lager et nytt språk på en ny måte, sier du?

Kunstnere gjør jo mye rart, kan det være noe å bry seg om? Vel, hun samarbeider med ingen ringere enn Google. Hvorfor tror du teknologigigantene bryr seg? De er selvsagt interessert fordi de vet at det er i kunsten framtida viser seg først.

Trosterud minnet oss videre på at når vi sier at KI «hallusinerer», er det ikke særlig presist. For KI er det ikke slik at en setning er sann og en annen ikke. Alle setningene eller bildene den produserer, er det logiske sluttresultatet av et sett med forutsetninger. Ikke mer og ikke mindre.

Akkurat som i språket til Jenna Sutela. KI har ingen menneskelige egenskaper. Den kan like lite hallusinere som den kan føle kjærlighetssorg. Men vi tillegger den disse egenskapene, for å gjøre den forståelig for oss. Menneskeliggjøre den. Vi tilpasser oss og språket vårt til kunstig intelligens. Tenk over det.

KI er dermed en gylden mulighet til å bli mer oppmerksom på hva det vil si å være et menneske. Hvorfor det er verdifullt, og hvilke muligheter det gir til å leve et meningsfylt liv.

Ny teknologi betyr på sitt beste at vi frigjør mer tid, krefter og ressurser til å være meningsbærende vesener med følelser, erfaringer og fellesskap.

Det er enda en grunn til at denne spaltisten er svak for Trosterud. Undertegnede vokste nemlig opp på stedet Trosterud. Helt øst i Oslo. Et t-banestopp på det som, den gang det var betjente stasjoner, het «Furusetbanen» Nå er systemet ubetjent og linja har fått et tall som navn.

Til helga skal jeg ta banen tilbake til barndommens dal. Det er vakkert der byen stopper i øst og marka begynner. Jeg skal oppleve duften av granskogen, føle vinden, sola som blinker i krusningene i Lutvann, tonesatt av småfugl og det fjerne suset av storbyen som først forsvinner når du er over den neste heia enda litt lenger inn i skogen.

Dette kan beskrives med språk, slik jeg gjorde nå. Og en KI klarer nok også det. Men den har aldri kjent vinden i panneluggen, eller pulsen falle til ro. Den kopierer oss bare.

Den klarer det kun fordi du og jeg gjorde det først. Vi bygde den brua mellom opplevelsene i seg selv, og språket som beskriver dem.

Det klarer bare vi. Bare originalen er originalen. Enn så lenge, da.