Laila Rudi Aanensen

Når uværet stadig skygger for sola, lengter vi etter lys og varme.

Så, når sola titter fram, går vi da og gruer oss til den forsvinner, eller tar vi innover oss varmen mens den faktisk er der?

Hvis stadig bekymringer og strev overskygger sola, er vi kanskje så forberedt på neste regnskyll at vi glemmer å nyte det solskinnet som er rett foran oss.

Slik kan det også være i hverdagen til mange som jobber innen omsorgsyrker, sosial- og helsefag. Krevende arbeidsdager og belastningene kan fort bli et fokus, og man overser de små, men viktige solskinnsøyeblikkene.

I sosial- og helsefaglige yrker er følelsesarbeid uunngåelig, og hjelperne som hver dag strekker seg langt for å støtte andre har en viktig rolle i å romme andres smerte.

Som Ole Paus sier i sangen «Den stilleste timen»: «Jeg ser deg min venn, og jeg kjenner meg igjen når jeg ser på deg med innsiden av hjertet mitt».

Sitatet speiler den dype empatien og medfølelsen som er kjernen i emosjonsarbeidet. Vi blir til i relasjonene våre, og for sårbare mennesker som har opplevd traumer eller lidelse, er det behov for nærvær, varme og anerkjennelse.

Sitatet taler til hjelperne som står i frontlinjen, som ser andre lide, og strekker seg så langt de kan for å lette den smerten. Følelsesmessige belastninger er en integrert del av jobben. Men, som i alle stormer, er det viktig å finne veien tilbake til sollyset.

Det er stort søkelys på følelsesarbeidets belastninger – utmattelse, omsorgstretthet, smerter og redusert livskvalitet.

Dette er viktig fokus for både forebygging og årsaksforklaringer, men hva med de positive sidene? Blir vi så fokusert på det negative at vi mister synet på det som er positivt i arbeidet?

Vi blir kanskje mer opptatt av å beskytte oss mot de tunge følelsene, og glemmer de små, varme øyeblikkene som gjør jobben meningsfull. Hvor ofte stopper vi opp i hverdagen for å hylle de små suksessene som er en naturlig del av emosjonsarbeidet?

Samfunnet vårt er svært fokusert på hva vi gjør, og hva vi får til. Hva betyr det å være en god nok hjelper? I det emosjonelle arbeidet med mennesker, spesielt de som lider av traumer og smerte, handler det ikke bare om det vi gjør, men om hvem vi er, vårt nærvær, vår omtanke og vår anerkjennelse.

For når vi møter avvisning, når vi står i utfordrende situasjoner uten å kunne gi den hjelpen vi ønsker, er det lett å føle seg utilstrekkelig. Men det er viktig å huske at vårt oppmerksomme nærvær og varme for sårbare mennesker er betydningsfullt, selv når hjelpetrengende avviser din omsorg.

Når det kjennes ut som stormen raser som verst. Når sårbarhet og smerte uttrykt i ord, handlinger eller stillhet, treffer oss så sterkt at vi kjenner på avmakt, uro eller redsel, og vi står støtt for å hjelpe, med en undertrykt følelse av ikke å strekke til, men likevel velger å bli stående, fordi vi ønsker å være der for den som har det vondt og vanskelig.

Slike erfaringer må vi hjelpere sette ord på, dele med hverandre og løfte fram. Vi trenger å se at det nærværet betydde noe, og vi trenger å ventilere ut egne følelsesmessige belastninger, fordi det kan tynge oss nok til å overskygge det gode vi gjør.

For i det ligger både anerkjennelse, fellesskap og kraften til å fortsette. Det er viktig å løfte blikket, se de små øyeblikkene, og berømme verdien av det man gjør.

Hva med de gangene vi fikk fram et lite smil, en frydefull latter, øyeblikk av ro, ga noen mestringsfølelse, bidro til å reparere en relasjon, eller delte den andres smerte ved å være nær.

Jeg minnes en kollega som fortalte om en pasient som hadde fått en ekstra pyntet brødskive til frokost. Noe så tilsynelatende enkelt, men som betydde utrolig mye for pasienten.

En annen historie fra en pedagog som jobbet med et lite barn som ikke hadde ord, bare babling og lyd. Pedagogen hadde jobbet lenge med barnet for å hjelpe barnet med å kommunisere med blikk og tegn. Pedagogen viser fram et bilde av et lite lam i en samlingsstund, og plutselig sier barnet «bæ lil’lam». Et nydelig lite øyeblikk, med så stor betydning!

Historiene er en påminnelse om hvor viktig det er å verdsette de små handlingene som kan gi store effekter på andres liv. Slike små øyeblikk styrker ikke bare relasjoner, men gir også de som gir omsorg en god følelse. Men disse små, vakre øyeblikkene risikerer å forsvinne i den store strømmen av mer påtakelige belastninger.

Følelsesarbeid handler ikke bare om å håndtere vanskelige følelser, det kan også skape sterke, følelsesmessige bånd. Dette kan føre til økt tillit og bedre arbeidsrelasjoner. I mange yrker, spesielt i helse- og omsorgssektoren, er emosjonsarbeid en forutsetning for å kunne gi god hjelp.

Når vi ikke anerkjenner de positive sidene ved emosjonsarbeidet, mister vi noe essensielt. Arbeidet mister sin mening, og det blir vanskelig å finne glede i hverdagen.

For at emosjonsarbeidet skal føles meningsfullt, må vi erkjenne at vi er gode nok som mennesker, uavhengig av hvor mye vi presterer. Vi må tillate oss selv å føle at vårt nærvær og våre handlinger har betydning, selv om vi ikke alltid kan løse alt.

Når vi klarer å se de små frøene vi sår i hverdagen – den ene hjelpsomme gesten, det ene ordet som gir en følelse av håp – kan vi finne motivasjon til å fortsette arbeidet vårt med varme og energi.

Emosjonsarbeid utvikler også empati, som styrker relasjonene mellom mennesker. Dette kan skape et mer støttende arbeidsmiljø, som igjen reduserer stress og konfliktnivåer.

For de som arbeider i direkte kontakt med mennesker, som i helse, sosial- og omsorgssektoren, er emosjonsarbeid avgjørende for å skape gode og tillitsfulle relasjoner.

Når vi lærer å håndtere andres følelser med empati, gir det både oss selv og de vi hjelper en dypere følelse av mening og tilhørighet.

Samlet sett viser de positive sidene ved emosjonsarbeid at det kan være en berikende og meningsfull del av arbeidslivet. Vi må huske at de små solskinnsøyeblikkene er like viktige som de store seirene.

For hjelperne, for de som står i frontlinjen av lidelse, er det kanskje disse små øyeblikkene som gir den største følelsen av at det de gjør er viktig. Når sola titter fram, skal vi ikke gå rundt og vente på neste regnskyll, men heller ta innover oss lyset og varmen.

Så la oss hylle de små øyeblikkene, løfte opp følelsesarbeidets positive sider, og anerkjenne den betydningen vi har i andres liv – og i vårt eget.

Kjell Werner

Strømkunder i Sør-Norge rammes av prissmitte fra våre naboland sør for oss.

Tyskland er et eksempel som oftest blir trukket fram. Spesielt av dem som mener at det her dreier seg om et dysfunksjonelt strømmarked. Men også på dette kontinentet, som i Norge, er det dragkamp om strømpolitikken.

Tyskland har bare én prissone for strøm. Det fører til høyere strømpriser sør i Norge og sør i Sverige enn det som ville ha vært tilfelle dersom Tyskland hadde hatt minst to prissoner for strøm.

Poenget er at Nord-Tyskland normalt har overskudd på billig strøm. Men det kan ikke Norge nyte godt av så lenge Tyskland jevner ut strømprisen ved bare å ha én prissone, og på den måten «subsidierer» tungindustrien som ligger sør i landet.

EUs energibyrå (Acer) står på Norges side i strømpolitikken, men det hjelper fint lite når den tyske regjeringen holder fast på at det fortsatt skal være én prissone i landet. Samtidig tar det altfor lang tid å bygge overføringslinjer fra nord til sør.

Såkalte monstermaster er like forhatt i Tyskland som i Norge.  

«Vi bør få lik strømpris i hele landet», skrev jeg for tre år siden. Ideelt sett, vil jeg legge til i dag.

Norge er inndelt i fem prisområder. I skrivende stund betaler nordlendingene to øre per kilowatt strøm. I sørvest er prisen 94 øre, mens den er 87 øre i sørøst.

Sør-Norge blir riktignok hjulpet av strømstøtte fra staten, og til høsten får vi dessuten tilbud om lav fastpris.

Men dette er bare et plaster på såret. Som kompensasjon for ekstra dyr strøm i et marked som ikke fungerer godt nok i en tid med stor etterspørsel etter elektrisk kraft.

Finland har lik strømpris over hele landet, for også der er det bare ett prisområde. Altså som i Tyskland.

Lik strømpris i hele Norge bør være en målsetting, selv om Statnett mener det er uaktuelt. Begrunnelsen fra det holdet er at Norge da vil produsere masse strøm som ikke blir brukt.

Etter min mening er det to svar på denne utfordringen. For det første må bygges overføringslinjer mellom Nord-Norge og Sør-Norge. Selv om det kanskje vil koste mer enn det smaker. Vi må tåle at det reises flere monstermaster. Jeg mener for øvrig at miljømaster er et mer dekkende begrep.

For det andre må kraftproduksjonen økes betydelig. Ved å oppgradere vannkraftverkene og bygge flere vindmøller. Bare for å nevne det viktigste som må til for å klare det grønne skiftet. Det trengs mye mer elektrisk kraft når fossilt brensel skal fases mer ut.

Europas organisasjon for nettoperatører, Entso-E, anbefaler at Tyskland deles i fem prissoner for strøm.

Dette står å lese i en fersk rapport. Der går det fram at en slik oppdeling vil være økonomisk lønnsom, nærmere bestemt gi en årlig innsparing på 339 milliarder euro.

Gjennom EU-systemet har Sverige, Belgia og Tsjekkia levert klage på den tyske strømpolitikken. Disse landene snakker i realiteten utenforlandet Norges sak. Men det gjenstår å se om dette fører fram, for Tyskland gir neppe ved dørene.

Dette handler også om å gjøre Europas energinett mer effektivt og stabilt. Kort og godt; energisikkerhet.

Men Tysklands nyvalgte forbundskansler Friedrich Merz sier tvert nei. Han velger å verne om tungindustrien, som på kort sikt frykter dyrere strøm i sin del av landet.

Den tyske regjeringen bryr seg neppe om at strømkundene i Sør-Norge, ifølge beregninger fra Statnett, må betale 20-30 øre ekstra for strømmen siden Tyskland har bare ett prisområde.

Men også i Norge er ideen om ett prisområde et tveegget sverd. Jeg fikk nordlendinger på nakken da jeg uttrykte dette som en målsetting i den nevne kommentaren fra 2022.

Men slik kritikk må jeg tåle. Det handler om å stå fast på viktige prinsipper.

En lav strømpris i Nord-Norge er selvsagt et gode for landsdelen, ikke minst for nordnorsk industri og næringsliv. Landsdelen blir «reddet» av at det normalt er kraftoverskudd i nord, og at Nord-Norge til tider kan importere billig strøm fra Sverige gjennom kablene som går den veien.

Overføringskabler mellom Sør-Norge og Nord-Norge er tydeligvis et lengre lerret å bleke. Finnmark må også nevnes i en slik sammenheng, spesielt i lys av elektrifisering av gassanlegget på Melkøya utenfor Hammerfest. Mer kraft og mer nett, er løsningen også der.

Landet vårt er fra naturens side velsignet med fosser og vassdrag som i årtier har blitt utnyttet til å produsere strøm.

Det første kommunale elektrisitetsverket basert på vannkraft ble satt i drift i Hammerfest allerede i 1891.

Norge har over 1.600 kraftverk. Disse står for 96 prosent av kraftproduksjonen her til lands. Men nok er nok, mente framsynte politikere som på 1980-tallet fredet de gjenstående vassdragene. Her bør grensa gå. Eneste unntak bør være inngrep og reguleringer som er nødvendige for å hindre at flom gjør stor skade.

Norge er et langstrakt land der vær og vind i stor grad bestemmer kraftsituasjonen. I et normalår er vi godt selvforsynt med vannkraft. Men i år med lite nedbør må vi importere strøm fra våre naboland, gjennom kabler som har vært til god nytte i årevis.

Men alt med måte, og der er vi i dag. Prissmitten fra Europa må nemlig begrenses. Videre er det minst like viktig at Norge heier på rett hest i EUs interne løp, slik at det blir to eller flere strømsoner i Tyskland.

Jeg mener fortsatt at målsettingen bør være lik strømpris i hele Norge. Samtidig må jeg innrømme at det ideelle ikke alltid er best. Og i hvert fall ikke enkelt å oppnå. Vi må ofte nøye oss med det nest beste.