Jo Moen Bredeveien

«Blå blå vind over landet no / Kremmeran har fått tak»

Det sang Vømmøl Spellmannslag i 1984. I dag kan vi i det minste slå fast kremmerne prøver så godt de kan å få tak. Eksemplene er snart utallige.

For noen uker siden leverte NHO en liste med 10 krav i forkant av valget. Øverst troner – selvsagt – formuesskatten. Den må bort, og dessuten må partiene forplikte seg til et «lavere» og «stabilt» skattenivå for å kunne regne med godkjentstempel fra næringslivets politiske arm i Norge.

Vi er blitt vant til evige angrep på skatteregimet, spesielt etter at Støre-regjeringen var så uforskammet at den innførte grunnrenteskatt på havbruk og økte formuesskatten noen promille tilbake i 2022.

Så får alle gjøre seg opp sin egen mening om hvor stor troverdighet NHO og næringslivet sitter igjen med etter å ha brølt til hele verden at lakseskatten ville slukke lyset langs hele den lange norskekysten. Regnskapene og årsrapportene til laksekongene våre forteller at det i beste fall var en overdrivelse. Pengene renner fortsatt inn.

Det overdrevne perspektivet er typisk for måten høyresiden og kapitalkreftene har ført seg i denne valgkampen. Man skulle ikke tro at det var mulig å drive næring i Norge når man hører hvordan Simen Velle, FpU-leder og andrekandidat for Frp i Oslo, omtaler landet vårt: Arbeiderpartiet (og Senterpartiet) har knekt ryggen på næringslivet i by og land, og hele kommuner er i ferd med å havne på trygd.

Velle er på ingen måte alene. Millionene renner inn i partikassene til de borgerlige partiene. En rekke næringslivsledere hevder at de støtter Kristelig Folkeparti med millioner fordi partiets verdigrunnlag stemmer med deres grunnsyn. Det er, pussig nok, første gang disse folkene har uttrykt slik støtte til KrF. Så kan man jo spørre: Pengegavene handler kanskje minst like mye om at partiet nå er en tydelig motstander av formuesskatten (på såkalt «arbeidende kapital», et ubrukelig begrep som er mest egnet til å forvirre, ifølge eksperter)?

Sveits-flyktningene har for lengst slått fast at Norge er i ferd med å gå inn i en ny, mørk middelalder der pengefolket jages og der de beste blant oss av skatter tynges ned. Basert på tvilsomme tall påstår høyresidens partier høyt og lavt at det knapt er vekst i privat sektor i Norge, og i filmen «Hvor er det blitt av penga», produsert av Youtube-kjendisen Sindre Wiig Nordby med spleisfinansiering og bidrag fra rike onkler, dukker det opp en påstand om at produktiviteten i norsk økonomi er på bunn i OECD.

Det hadde vært skandaløst – om det var sant. Men det stemmer selvsagt ikke. Norge ligger i topp blant OECD-land i produktivitet.

Det stemmer heller ikke at lysene langs kysten ble slukket av lakseskatten. Eller at det er umulig å drive næringsvirksomhet i Norge under den knallrøde sosialisten Jonas Gahr Støre.

Tallene viser at det snarere forholder seg motsatt. FriFagbevegelse har regnet seg fram til at bare Sverige og Sveits har flere dollarmilliardærer per antall innbygger enn Norge. En dollarmilliardær er et menneske som er god for, som det heter, 1 milliard dollar. Det blir 10 milliarder kroner, det.

Norge, landet som styres av et brutalt sosialistregime som driver folk og fe til ruin, har 17 slike dollarmilliardærer. Om du tenker at det må være på grunn av at det tross alt bare er fire år siden de næringsvennlige blå styrte landet, må du tenke om igjen. Bare det siste året har vi fått fire nye nordmenn med formuer på over 10 milliarder kroner.

På bolsjevikenes vakt, altså, om vi lener oss på fortellingen høyresiden prøver å innprente oss.

Faktum er selvsagt at det ikke er det norske skatteregimet eller regjeringen Støre som er problemet. «Norge har et veldig gunstig skattesystem for de rikeste», sier Rolf Aaberge, forsker ved Statistisk sentralbyrå og ved Skattesenteret ved Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo, til FriFagbevegelse. Det er en presis oppsummering fra en av våre fremste skatteeksperter.

Problemet er heller høyresiden og næringslivets yppersteprester som har forlatt virkeligheten og tegner et bilde av landet vårt anno 2025 som ikke stemmer.

Det viser seg veldig godt når formueskattpåstandersjekkeren Fakta om formuesskatt på Facebook går gjennom de mange anekdotiske fortellingene om gründere og bedriftseiere som sliter på grunn av formuesskatten. Gang på gang viser det seg at tallene er gale, at de negative effektene er sterkt overdrevne og at klagesangene først og fremst dreier seg om motvilje mot å bidra med skatt til fellesskapet.

Jo, det er mulig at formuesskatt og andre skatter treffer skjevt i noen tilfeller. Det kunne vi hatt en saklig debatt om. Men den norske høyresiden velger en annen strategi. Den er på offensiven, drevet fram av en (ofte autoritær og skummel) blå, blå vind der ute i verden.

Norsk venstreside generelt og regjeringen Støre spesielt er slett ikke radikal i sine visjoner for det norske samfunnet. Den jobben overlater venstresiden til sine politiske motstandere. Og de griper rollen med begge hender.

Vi har fått en radikal høyreside i Norge.

Kjell Werner

Det er jevnt mellom blokkene på partimålingene. FriFagbevegelse sin ferske måling fra Opinion gir et knapt borgerlig flertall.

På Respons-målingen var det rødgrønt flertall, mye takket være at Miljøpartiet de grønne der ligger over sperregrensen.

Mye tyder på at kampen om den magiske sperregrensen på fire prosent vil kunne avgjøre hvilken vei det tipper på valgdagen 8. september.

På denne bakgrunn oppfordrer MDG velgerne til å stemme taktisk. Hensikten er å sikre at alle de små rødgrønne partiene kommer over sperregrensen.

«Du som foretrekker andre partier på venstresiden bør faktisk stemme MDG i år – for en taktisk stemme til MDG kan avgjøre hele valget», står det å lese partiets hjemmeside.

Ifølge MDG vil en oppslutning på 3,99 prosent bare gi tre mandater på Stortinget, mens partiet vil få åtte på Tinget dersom valgresultatet ender på 4,01 prosent. Tilsvarende vil det kunne være for KrF og Venstre.

Partier må ha mer enn fire prosent for å kunne delta i kampen om de 19 utjevningsmandatene. Og når det nå er så jevnt mellom blokkene, kan fordelingen av disse mandatene avgjøre hvem som til slutt blir statsminister.

Med første øyekast kan det virke besnærende å stemme taktisk, altså hjelpe et lite parti over sperregrensen.

«Problemet med taktisk stemmegivning er at man risikerer å lure seg selv», mener Kristin Clemet. Hun leder den liberale tankesmien Civita og har bakgrunn som tidligere Høyre-politiker. Clemet har et godt poeng som velgerne bør ta med i sin vurdering.

Valgordningen er komplisert, og det vil alltid være noen stemmer som kan anses som bortkastet. Men hvis mange stemmer taktisk, kan man risikere å sitte igjen med Svarte-Per.

La oss ta to tenkte eksempler: Hvis mange som egentlig vil stemme SV i stedet hjelper MDG, kan resultatet bli at SV faller under sperregrensen. Tilsvarende kan Ap miste et distriktsmandat.

Kampen om sperregrensen må heller ikke overvurderes, for dette handler i stor grad om forskyvninger innad i blokkene.

Ifølge valgekspert Johan Giertsen får den borgerlige blokken bare to ekstra mandater med KrF over sperregrensen.

Hvis veldig mange skulle velge å stemme taktisk, får vi en utvikling som vil svekke demokratiet og tilliten til valgsystemet.

Dages valgordning er god, men ikke perfekt. Og det vil alltid være delte meninger om hva som er perfekt. Noen vil heve sperregrensen. Andre vil senke den. Fire prosent synes å være et godt kompromiss.

Men ikke gjør høstens valg mer komplisert enn det bør være. Ikke tenk taktisk. Stem på partiet du er mest enig med eller minst uenig med.