Ane Bamle Tjellaug,

spaltist i LO-Aktuelt

Får du mer å rutte med i 2026? spør FriFagbevegelse ved inngangen av det nye året, og legger til: Spørsmålet er trolig ikke om du får mer, men hvor mye mer.

Allerede for et år siden meldte NTB at vi skal få mer å rutte med i årene som kommer. For de siste åra har vi fått mindre å rutte med, men nå skal vi altså få mer.

Altinget kan melde om at det er bred enighet blant ekspertene, og E24 forteller at sentralbanksjefen kan bekrefte det samme: Det blir mer disponibelt for rutting i årene som kommer. 

Så her skal det ruttes!

Men gleden er kortvarig. For jeg har ingen god plan for hvordan jeg rutter. I det daglige mistenker jeg at jeg rutter uten mål og mening.

Noen gang er jeg ikke engang bevisst at det er rutting jeg driver med. Jeg er rett og slett en urutinert rutter. Litt urutt, som ungdommen ville sagt det.

Så nå gjelder det å få opp rutte-rutinene. Det er dumt hvis ruttinga blir umotivert og dårlig planlagt. Å rutte uten at du vet at du rutter, virker som helt bortkasta rutting.

Målet er mest mulig rutting i hver rutt, spesielt nå som jeg skal rutte med enda mer enn jeg rutta med i fjor.

I mediene er det lett å få inntrykk av at rutting er en veldig vanlig aktivitet. Spesielt blant folk med lite penger.

Det er mange som tilsynelatende rutter ganske ofte, selv om de har lite å rutte med. Og selv om de de får stadig mindre til rutteformål, så gir de seg ikke. De rutter videre, muligens enda hardere enn før. Det bør være til inspirasjon for oss alle.  

Samtidig snakker vi lite om dette i hverdagen. Det er ingen som forteller i lunsjen hvor mye de rutta med i helga.

Vi snakker aldri om rutting rundt middagsbordet. Ingen spør en onkel du ikke har sett på en stund, hvor mye han har rutta med siden sist.

Det er trist hvis vi alle skal rutte i smug, spesielt nå som vi skal rutte med mer enn før. La oss derfor snakke mer om hvordan vi rutter. Dele tips og triks, utveksle erfaringer, være åpne om hva som skal til for å bli best mulig til å rutte.

Hvis ikke kan vi like gjerne slutte.

Isak Hagaseth Mydske

Som saksbehandler i Jussbuss arbeider vi med mange sykemeldte og sårbare arbeidstakere. Regjeringens forslag til endringer i folketrygdloven er derfor i kjernen av vårt rettspolitiske oppdrag: å representere sårbare klienter i møtet med systemet.

I høringsnotatet er det flere nyttige og pedagogiske presiseringer, som også kan komme arbeidstaker til gode. Det foreslås for eksempel å uttrykkelig lovfeste arbeidsgivers tilretteleggingsplikt ved varig sykdom – en plikt som Høyesterett har sådd tvil om.

Samtidig inneholder høringen et forslag om at arbeidsgiver kan beordre en sykmeldt arbeidstaker til å utføre arbeid utenom arbeidsavtalen, så lenge arbeidstaker ikke har en «rimelig grunn» til å unnlate.

Hva som er «rimelig», er tydelig innstrammet, og innebærer blant annet at en syk arbeidstaker må finne seg i å ta arbeid med mindre det er «vesentlig mer relevant» arbeid tilgjengelig.

Det kan kanskje høres fornuftig ut, men for våre klienter, som ofte er lavtlønte og i fysisk krevende yrker, vil dette kunne gi uheldige konsekvenser.

I praksis blir det opp til arbeidstakeren selv å dokumentere, og ta kontakt med Nav for å vise at arbeidsgiver har beordret en syk arbeidstaker til arbeid som forverrer sykdommen.

Nav vil deretter behandle saken, men vurderingen vil ta utgangspunkt i oppfølgingsplanen arbeidsgiver selv har sendt inn.

Dette resulterer i at arbeidstakeren pålegges en betydelig bevisbyrde, som vurderes opp mot arbeidsgivers egne ord og redegjørelser, uten at de selv må bære noen risiko eller bevisbyrde.

I mellomtiden risikerer arbeidstakeren å få stanset sykepengeutbetalingene i påvente av avklaring fra Nav, og er da også bundet av Navs saksbehandlingstider.

Arbeidstakernes trygghet er også avhengig av at man er i stand til, og klarer å dokumentere arbeidsgivers urimelige atferd.

Hvis arbeidstaker først klarer å klage dette til Nav, vil man kunne lide i en uholdbar medisinsk situasjon underveis i saksbehandlingen.

Hvis man ikke møter til jobb, vil man da potensielt stå med kniven på strupen økonomisk – og bli nødt til å arbeide tross sykdom og arbeidsuførhet.

Når arbeidstakeren settes i et slikt dilemma, øker risikoen for både helsemessig forverring og langvarig sykefravær. Resultatet kan dermed bli det motsatte av det lovendringen tar sikte på å oppnå.

Høringsbrevet sier ikke tydelig at det skal komme større ressurser for å behandle disse sakene, og det er heller ingen refleksjon om konsekvensene av at arbeidstaker ikke er klar over det nye regelverket.

Vi i Jussbuss tror effektene av dette vil være at arbeidstakere kan bli offer for at arbeidsgivere utnytter muligheten for omgåelse, og uten effektive måter å sikre egen lønn under sykdom.

Aktivitetsplikt har gode grunner for seg, men en ensidig styrking av arbeidsgivers adgang til å beordre en syk arbeidstaker vil raskt gi ubalanserte og urettferdige resultater.

Innlegget ble først publisert i Dagsavisen.