Kjell Werner

Strømkunder i Sør-Norge rammes av prissmitte fra våre naboland sør for oss.

Tyskland er et eksempel som oftest blir trukket fram. Spesielt av dem som mener at det her dreier seg om et dysfunksjonelt strømmarked. Men også på dette kontinentet, som i Norge, er det dragkamp om strømpolitikken.

Tyskland har bare én prissone for strøm. Det fører til høyere strømpriser sør i Norge og sør i Sverige enn det som ville ha vært tilfelle dersom Tyskland hadde hatt minst to prissoner for strøm.

Poenget er at Nord-Tyskland normalt har overskudd på billig strøm. Men det kan ikke Norge nyte godt av så lenge Tyskland jevner ut strømprisen ved bare å ha én prissone, og på den måten «subsidierer» tungindustrien som ligger sør i landet.

EUs energibyrå (Acer) står på Norges side i strømpolitikken, men det hjelper fint lite når den tyske regjeringen holder fast på at det fortsatt skal være én prissone i landet. Samtidig tar det altfor lang tid å bygge overføringslinjer fra nord til sør.

Såkalte monstermaster er like forhatt i Tyskland som i Norge.  

«Vi bør få lik strømpris i hele landet», skrev jeg for tre år siden. Ideelt sett, vil jeg legge til i dag.

Norge er inndelt i fem prisområder. I skrivende stund betaler nordlendingene to øre per kilowatt strøm. I sørvest er prisen 94 øre, mens den er 87 øre i sørøst.

Sør-Norge blir riktignok hjulpet av strømstøtte fra staten, og til høsten får vi dessuten tilbud om lav fastpris.

Men dette er bare et plaster på såret. Som kompensasjon for ekstra dyr strøm i et marked som ikke fungerer godt nok i en tid med stor etterspørsel etter elektrisk kraft.

Finland har lik strømpris over hele landet, for også der er det bare ett prisområde. Altså som i Tyskland.

Lik strømpris i hele Norge bør være en målsetting, selv om Statnett mener det er uaktuelt. Begrunnelsen fra det holdet er at Norge da vil produsere masse strøm som ikke blir brukt.

Etter min mening er det to svar på denne utfordringen. For det første må bygges overføringslinjer mellom Nord-Norge og Sør-Norge. Selv om det kanskje vil koste mer enn det smaker. Vi må tåle at det reises flere monstermaster. Jeg mener for øvrig at miljømaster er et mer dekkende begrep.

For det andre må kraftproduksjonen økes betydelig. Ved å oppgradere vannkraftverkene og bygge flere vindmøller. Bare for å nevne det viktigste som må til for å klare det grønne skiftet. Det trengs mye mer elektrisk kraft når fossilt brensel skal fases mer ut.

Europas organisasjon for nettoperatører, Entso-E, anbefaler at Tyskland deles i fem prissoner for strøm.

Dette står å lese i en fersk rapport. Der går det fram at en slik oppdeling vil være økonomisk lønnsom, nærmere bestemt gi en årlig innsparing på 339 milliarder euro.

Gjennom EU-systemet har Sverige, Belgia og Tsjekkia levert klage på den tyske strømpolitikken. Disse landene snakker i realiteten utenforlandet Norges sak. Men det gjenstår å se om dette fører fram, for Tyskland gir neppe ved dørene.

Dette handler også om å gjøre Europas energinett mer effektivt og stabilt. Kort og godt; energisikkerhet.

Men Tysklands nyvalgte forbundskansler Friedrich Merz sier tvert nei. Han velger å verne om tungindustrien, som på kort sikt frykter dyrere strøm i sin del av landet.

Den tyske regjeringen bryr seg neppe om at strømkundene i Sør-Norge, ifølge beregninger fra Statnett, må betale 20-30 øre ekstra for strømmen siden Tyskland har bare ett prisområde.

Men også i Norge er ideen om ett prisområde et tveegget sverd. Jeg fikk nordlendinger på nakken da jeg uttrykte dette som en målsetting i den nevne kommentaren fra 2022.

Men slik kritikk må jeg tåle. Det handler om å stå fast på viktige prinsipper.

En lav strømpris i Nord-Norge er selvsagt et gode for landsdelen, ikke minst for nordnorsk industri og næringsliv. Landsdelen blir «reddet» av at det normalt er kraftoverskudd i nord, og at Nord-Norge til tider kan importere billig strøm fra Sverige gjennom kablene som går den veien.

Overføringskabler mellom Sør-Norge og Nord-Norge er tydeligvis et lengre lerret å bleke. Finnmark må også nevnes i en slik sammenheng, spesielt i lys av elektrifisering av gassanlegget på Melkøya utenfor Hammerfest. Mer kraft og mer nett, er løsningen også der.

Landet vårt er fra naturens side velsignet med fosser og vassdrag som i årtier har blitt utnyttet til å produsere strøm.

Det første kommunale elektrisitetsverket basert på vannkraft ble satt i drift i Hammerfest allerede i 1891.

Norge har over 1.600 kraftverk. Disse står for 96 prosent av kraftproduksjonen her til lands. Men nok er nok, mente framsynte politikere som på 1980-tallet fredet de gjenstående vassdragene. Her bør grensa gå. Eneste unntak bør være inngrep og reguleringer som er nødvendige for å hindre at flom gjør stor skade.

Norge er et langstrakt land der vær og vind i stor grad bestemmer kraftsituasjonen. I et normalår er vi godt selvforsynt med vannkraft. Men i år med lite nedbør må vi importere strøm fra våre naboland, gjennom kabler som har vært til god nytte i årevis.

Men alt med måte, og der er vi i dag. Prissmitten fra Europa må nemlig begrenses. Videre er det minst like viktig at Norge heier på rett hest i EUs interne løp, slik at det blir to eller flere strømsoner i Tyskland.

Jeg mener fortsatt at målsettingen bør være lik strømpris i hele Norge. Samtidig må jeg innrømme at det ideelle ikke alltid er best. Og i hvert fall ikke enkelt å oppnå. Vi må ofte nøye oss med det nest beste.

Cay Nordhaug

Som en sørlending fra bibelbeltet så sier jeg dere.

«Det er kraft i de foldede hender». 

Om det stemmer skal jeg ikke uttale meg om, men det som er sikkert er at det er mye kraft i de temmede fosser. Kanskje mer enn i de foldede hender.

Men nå folder industriarbeidere over hele Norge likevel sine hender!

Rikelig tilgang på rimelig kraft har vært industrien i Norge sin viktigste byggesten helt siden det startet for over 100 år siden. Sånn må det fortsette å være i framtida.

Da norske politikere ville bygge kabler som knyttet oss tettere til det europeiske markedet var Forbundet Styrke det eneste forbundet i LO-familien som gikk imot.

Vi tapte kampen mot kabler til England og Tyskland, men vant mot NorthConnect til Skottland og vi fikk på plass en CO₂-kompensasjon.

Med Putins angrep på Ukraina, og samtidig struping av gassleveransene til Europa i 2022, har vi de siste årene virkelig fått kjenne på konsekvensene av kablene til Europa.

Styrke står ikke lenger alene, men vi skal fortsatt stå fremst i kampen for gode rammevilkår for industrien i Norge.

Nå vil Statnett erstatte de to eldste kablene til Danmark.

En ny kabel til Danmark vil ikke erstatte de to som snart er 50 år gamle. En ny kabel vil nesten tredoble kapasiteten dit.

Det er feil medisin. Det vi trenger er mer kraft og mer nett, og vi trenger at denne krafta brukes til å skape verdier og arbeidsplasser i Norge.

Elektrisk kraft skal i tillegg erstatte fossil kraft i industri, transport og jordbruk.

Vi har store industriparker som i dag får strøm fra gassturbiner fordi nettet ikke tåler økt belastning og at det ikke er tilgang til nok kraft.

I en urolig tid er norsk industri stadig viktigere. Norge må gå foran i å re-industrialisere Europa, og sikre arbeidsplasser vi trenger i framtida.

Norsk industri leverer materiell og råmaterialer som er kritisk for Europas økonomi og sikkerhet. Norge skal gå foran i re-industrialiseringen Europa trenger.

Vi skal eksportere mer, men som aluminium, silisium, ammoniakk og nikkel.

Så kjære kongress, fold deres hender, be om at fornuften seirer, og si et tydelig nei til erstatning av kablene til Danmark, og at det er på tide at Tyskland følger både EU og ACER og innfører prissoner.