Mats Gangnes

Leder NFF Ung

Det skjeve tårnet i Pisa begynte å helle allerede etter få etasjer, fordi grunnen under var ustabil - en blanding av leire, sand og skjell. Fundamentet var for grunt, bare tre meter, og klarte ikke å bære vekten.

I flere hundre år fortsatte man å bygge videre, mens man forsøkte å kompensere for skjevheten. Resultatet ble et bygg som står skjevt den dag i dag, men som er stabilisert etter omfattende restaureringsarbeid.

Kriminalomsorgen minner i dag om dette tårnet. Grunnmuren – fengselsbetjentene - er undergravd av dårlig fundament i form av lav lønn, midlertidighet og manglende rekruttering.

«Byggeprosessen» har bestått av kortsiktige tiltak som miljøterapeutstillinger og ufaglærte vikarer, som bare bøyer konstruksjonen ytterligere ut av balanse.

Forskjellen er at tårnet i Pisa ble reddet fordi man satte inn tunge ingeniørtiltak for å stabilisere bygget. Kriminalomsorgen har derimot ikke tatt grepene som trengs. I stedet for å sikre fundamentet, fjerner man stein etter stein.

Fengselsbetjenten – en profesjon på spill

I en tid hvor status og profesjonalitet knyttes stadig sterkere til utdanningsnivå, fremstår kriminalomsorgens politikk som selvmotsigende.

På den ene siden kjempes det for å løfte fengselsbetjentutdanningen til en fullverdig bachelorgrad, et viktig steg for å styrke profesjonens status.

På den andre siden ser vi strakstiltak som oppleves å erstatte fengselsbetjenten - selve bærebjelken i kriminalomsorgen - med midlertidige løsninger og andre yrkesgrupper. Man trenger ikke mye byggteknisk innsikt for å forstå at når bærebjelken svikter, faller huset.

Det hevdes riktignok at fengselsbetjenten ikke skal erstattes. Men samtidig er det underlig at det florerer av kreative stillingsannonser i kriminalomsorgen hvor man åpner opp for veldig mye annet enn fengselsbetjenter. Dette skaper et åpenbart sprik mellom ord og handling, og forsterker inntrykket av at profesjonen gradvis bygges ned i praksis - selv om retorikken sier det motsatte.

Varslet krise – men ingen nødbrems

Bemanningskrisen i kriminalomsorgen er ikke ny. Den har vært varslet i flere år, men likevel har verken KDI eller politisk ledelse tatt grep som monner.

Høy turnover og frafall blant spesielt de yngre ansatte i alderen 25–35 år, kombinert med naturlig avgang, har skapt et alvorlig underskudd på fengselsbetjenter.

Likevel har man valgt å møte krisen med å ansette andre yrkesgrupper fremfor å gjøre reelle tiltak for å rekruttere og beholde fengselsbetjenter. Problemet er ikke at tverrfaglige team mangler verdi - for det har de - men at de settes inn som erstatning for en profesjon som er helt grunnleggende for kriminalomsorgens eksistens.

At ansatte ved KRUS ikke trekker i nødbremsen når profesjonen de selv utdanner er under så sterkt press, er uforståelig. Samtidig arbeider utdanningssenteret for å få status som selvstendig høgskole. Kontrasten blir påfallende. Det var ikke like stille da det ble vurdert sammenslåing mellom KRUS og PHS.

Manglende strategi og dårlige valg

Bemanningsutfordringene er ikke et resultat av tilfeldigheter, men av valg som er gjort - og av valg som aldri ble tatt.

Når fengsler lyser ut stillinger uten å bruke lønn som rekrutteringstiltak, og når man heller velger å fylle hull med ufaglærte vikarer eller andre profesjoner, sender det et tydelig signal: fengselsbetjentenes kompetanse verdsettes ikke høyt nok.

NFF Ung reagerer sterkt på hvordan denne situasjonen er blitt håndtert. Det er kritikkverdig hvor lite strategisk kriminalomsorgen har vært i å beholde de unge ansatte mellom 25 og 35 år. Dette er den aldersgruppen etaten skulle satse på, bygge kultur og kompetanse rundt, og gi rammer til å bli værende i yrket. Disse er fremtidens kompetanse og kulturbærere i etaten. I stedet ser vi at altfor mange forlater kriminalomsorgen i løpet av sine første år.

En profesjon som må styrkes – ikke svekkes

Fengselsbetjentene er fundamentet i kriminalomsorgen. Det er de som daglig håndterer sikkerhet, konflikter og relasjoner til innsatte. Deres arbeid former samfunnets opplevelse av regjeringens kriminalpolitikk – ikke direktørenes strategidokumenter.

Når man velger å erstatte fengselsbetjenter med andre profesjoner, svekker man ikke bare sikkerheten i fengslene, men også muligheten til å lykkes med rehabilitering. Det er en kortsiktig løsning som undergraver etatens bærekraft.

Samtidig ser vi at fengselsbetjentenes status gradvis uthules. Ledende stillinger, som tidligere var naturlige karriereveier for betjenter, fylles stadig oftere av andre profesjoner og fagkretser. Dette reduserer yrkets attraktivitet og sender et signal om at fengselsbetjentens kompetanse er mindre verdt.

Gjør kriminalomsorgen attraktiv for unge

En av de største utfordringene ligger i å få unge til å bli værende i kriminalomsorgen. Det er et paradoks at fengselsbetjentutdanningen oppleves som attraktiv utenfor etaten, men i altfor liten grad internt.

Mange nyutdannede ser seg om etter andre muligheter etter kort tid, fordi vilkårene og karriereutsiktene i kriminalomsorgen oppleves for svake.

Skal vi klare å holde på de yngre medarbeiderne, må kriminalomsorgen tilby mer enn en god utdanning. Den må gi utviklingsmuligheter, konkurransedyktig lønn, tydelige karriereveier og meningsfulle arbeidsoppgaver. Hvis ikke risikerer vi å utdanne fengselsbetjenter til alle andre sektorer enn vår egen. Profesjonen må sitte igjen med en opplevelse av at de faktisk får gjort den jobben de er utdannet til å gjøre.

Hva som trengs nå?

Det finnes ingen raske snarveier ut av krisen. Tiltakene må være målrettede og bærekraftige:

• Konkurransedyktig lønn og gode turnusordninger – for å beholde de som allerede står i jobben og for å rekruttere nye.

• Fast ansettelse for pliktårsbetjenter – usikkerhet og midlertidighet skremmer bort unge talenter.

• Fullverdig bachelorutdanning ved KRUS – ikke bare for status, men for å øke faglig tyngde og karrieremuligheter.

• Styrking av lederutdanning – fengselsbetjenter leder boenheter, fellesskap og rehabiliteringsprosesser. Denne erfaringen må løftes opp og gis formell anerkjennelse.

• Realkompetanse som verdsettes – erfarne betjenter uten bachelorgrad må få sin kunnskap anerkjent og lønnsført på lik linje.

• Attraktivitet for yngre ansatte – utdanningen må være like attraktiv internt, som eksternt.

Fremtiden krever fengselsbetjenten

Kriminalomsorgen er ved et veiskille. Å fortsette på linjen av kortsiktige løsninger vil bare forsterke krisen. Det som trengs, er en grunnleggende erkjennelse av at fengselsbetjenten er uerstattelig.

Det handler ikke om å stenge dørene for andre profesjoner - tverrfaglige team er viktige - men om å bygge et solid fundament. Og fundamentet i kriminalomsorgen er fengselsbetjenten.

Dersom man virkelig ønsker å styrke kriminalomsorgen for fremtiden, må fengselsbetjentens rolle ikke svekkes, men forsterkes. Både med utdanning, lønn, arbeidsvilkår og anerkjennelse.

Fengselsbetjenten er og blir kriminalomsorgens bærebjelke. Det er på tide at både direktorat og politisk ledelse innser at dersom denne bærebjelken knekker, er det hele huset som faller.

Kjell Werner

To uker før valget er det uhyre jevnt mellom blokkene i norsk politikk, skal vi tro snittet på de ferskeste målingene. Det store spørsmålet er hvilke partier som klarer å styrke seg inn mot valgdagen.

Det er spesielt interessant å registrere at Høyre-leder Erna Solberg nå angriper både Ap og Frp. Og ekstra avslørende at Solberg velger denne strategien i én og samme VG-artikkel.

At Erna Solberg går ut mot Arbeiderpartiet, bør ikke overraske noen. Snarere tvert imot, det er som ventet. Men at hun går i klinsj med Fremskrittspartiet nå i innspurten av valgkampen, er svært oppsiktsvekkende.

«Frp lover for mye», sier Erna Solberg og poengterer at Høyre «aldri vil love alt til alle på én gang». I tillegg legger Høyre-lederen vekt på at partiet hennes har erfarne politikere som kan håndtere en krevende og mer alvorlig sikkerhetspolitisk virkelighet.

Og så kommer Solberg med følgende stikk til Frp: «Vi har et bedre og bredere lag med mer erfaring enn det Sylvi har, som er styringsdyktig og derfor bør lede an i en borgerlig regjering». Snakk om å gni det inn.

Bakteppet er det faktum at Høyre ikke lenger er største parti på borgerlig side. Frp leder med klar margin. På snittet av de siste målingene kan Frp-leder Sylvi Listhaug notere over 22 prosent, mens Høyre ligger rett under 16 prosent. Til sammenligning får Ap over 25 prosent.

Erna Solberg har ikke klart å løfte Høyre gjennom sommeren. Politiske utspill på rekke og rad og ulike personlige krumspring for å skape oppmerksomhet om Høyre, har ikke hjulpet det spøtt.

Oppslutningen er like svak som den var før sommeren. Når det er så få velgere igjen i Høyres krybbe, er det ikke rart at desperasjonen sprer seg.

Høyre står i en krevende spagat med en todelt utfordring. Mange av dem som stemte på Høyre ved sist stortingsvalg, foretrekker nå Fremskrittspartiet. Det hjelper imidlertid fint lite på balansen mellom blokkene å hente disse «hjem» igjen til Høyre. Erna Solberg må i første rekke mobilisere dem som fortsatt er i tvil og kapre velgere som har rømt til Arbeiderpartiet.

Erna Solbergs hovedbudskap er at det ikke blir borgerlig flertall uten et større Høyre. Hun har åpenbart et poeng. Men dette handler nok mest om indremedisin i partiet, både når det gjelder muligheten til å gjøre comeback som statsminister og ikke minst kampen om flere sistemandater.

Det er fortsatt et åpent spørsmål om hvem som blir statsminister hvis de borgerlige vinner valget.

Erna Solberg er Høyres statsministerkandidat. I tillegg peker både KrF og Venstre på henne. Samtidig har Frp vedtatt at det største borgerlige partiet bør få denne posisjonen. Men Sylvi Listhaug vil ikke selv si at hun er statsministerkandidat.

Erna Solbergs andre utfordring er at Høyre risikerer stang ut i flere valgdistrikt. Slik det nå ser ut, kan det bli en fight om sistemandatet i Oslo mellom Unge Høyres Ola Svenneby og Rødts Bjørnar Moxnes. Her kan det i tilfelle bli en kamp mellom blokkene.

Også i Hordaland ligger Peter Frølich tynt an. Ifølge Dagens Næringsliv er det ytterligere fire unge i Høyres arverekke som er i tilsvarende situasjon. «Bekymringen min er at vi mister profiler som Høyre trenger i framtiden», sier en åpenhjertig Erna Solberg til TV 2.

Høyre-lederen sier hun er bekymret for partiets framtid. Bare et større Høyre kan sikre disse seks plass på Stortinget. Og enda viktigere for Høyre og henne selv: Sørge for at det blir regjeringsskifte og at Erna Solberg styrker mulighetene til igjen å bli statsminister.

Men Sylvi Listhaug vil også ha et ord med i laget. Hun er veldig overrasket over å bli angrepet så hardt av Erna Solberg.

«Jeg håper at Høyre snart forstår at de bør rette skytset mot Arbeiderpartiet og ikke Frp», sier Listhaug til VG.

Deretter kommer Frp-lederen med denne salven: «Enda mer oppsiktsvekkende er det at Høyres kritikk av Fremskrittspartiets løsninger høres ut som et ekko av skremmekampanjen vi ser fra Ap».

Men så snur Sylvi Listhaug kanonen mot statsminister Jonas Gahr Støre. Hun advarer mot et rødgrønt flertall bestående av Ap, Sp, SV, Rødt og MDG. «Dette er oppskriften på utrygghet og kaos vi aldri har sett maken til i Norge», sier hun.

Dersom de rødgrønne beholder flertallet ved høstens valg, må Støre-regjeringen forhandle statsbudsjetter med partiene på venstresiden. Trolig må både Rødt og MDG med i denne alliansen.

Men i andre saker vil Ap ha store muligheter til å skaffe seg vekslende flertall. Erfaringene fra i vår viser at slik slalåmkjøring i Stortinget kan gi gode løsninger. Rusreformen er ett eksempel.

Statsministeren er krystallklar på at det er tre ting Ap uansett ikke kommer til å sette på spill: Nato-medlemskapet, EØS-avtalen og trygg økonomisk styring. Rødgrønne partier vil neppe kaste Ap-regjeringen ved å utfordre statsministeren på disse punktene.

Sylvi Listhaug bør derfor gå stille i dørene. For er det ett sted hvor det er kaos, så er det på borgerlig side.

Der er det ingen felles statsministerkandidat, og ikke vet vi hvilke partier som vil inngå i en eventuell borgerlig regjering.

Erna Solberg har samtidig funnet det nødvendig å være forbilledlig ærlig på at en ren Frp-politikk vil gi oss økt rente. Men å krige på to fronter har historisk vist seg å være en krevende øvelse. Fallhøyden er usedvanlig stor, for kjemien mellom Sylvi og Erna er mildt sagt dårlig.

På rødgrønn side stiller alle de aktuelle partiene seg bak et ønske om at Jonas Gahr Støre må få fortsette som statsminister. Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får. For Erna Solberg er det vinn eller forsvinn som gjelder. Dette forklarer panikken i Høyres hus.