Signert fire forbundsledere i LO

For at et demokrati skal eksistere, må det være rom for uenighet. Vi må tåle hverandres meninger – ikke true og skremme hverandre til taushet. 

Dette har regjeringen tatt på alvor i den nylig publiserte strategien for ytringsberedskap, og LO har tatt med ytringsfrihet som et viktig punkt i sitt handlingsprogram. 

Det er betimelig. Både her hjemme og på den globale arenaen er vi vitne til at ytringsfriheten innskrenkes drastisk – av krefter som mener de kjemper for den.

I USA ser vi at politikere og kommentatorer hevder at konservative stemmer blir kneblet, mens de selv går langt i å forsøke å sensurere meningsmotstandere. 

Bøker, med for eksempel rasisme og seksuell orientering som tema, forbys i amerikanske skolebiblioteker. Prosjekter som går imot Trump-administrasjonens «foretrukne prioriteter», blir budsjettapere. 

Nylig ble TV-verten Jimmy Kimmel tatt av luften for å ha kritisert Trump. Dette sender sterke signaler til både forfattere og mediefolk om å passe seg for å kritisere makten, eller formidle noe administrasjonen ikke liker.

Ett av de mer alvorlige eksemplene, er de personlige sanksjonene som er ilagt FNs spesialrapportør, Francesca Albanese, av USA. Hun har vært tydelig og klar i sin omtale av folkemordet i Palestina. 

Konsekvensene har blitt at hun ikke får reise til USA, amerikanske statsborgere kan straffes med fengsel for å utføre transaksjoner med henne og bankkontoen hennes er fryst.

Dette illustrerer hvor viktig det er å mobilisere krefter for å ivareta reell ytringsfrihet. 

Kunst- og kulturfeltet, og ikke minst mediene, angripes som regel først – fordi de har en viktig plass for å trygge ytringsfriheten – og er avhengig av den, nettopp for å sikre et opplyst offentlig ordskifte.

Vi trenger ikke se over Atlanteren for å finne eksempler på hvordan ytringsfrihet kan bli brukt som et retorisk våpen snarere enn en demokratisk verdi.

Da Black Box Teater i 2018 satte opp forestillingen Ways of Seeing, som kritiserte maktstrukturer og overvåking, ble kunstnerne utsatt for voldsom politisk fordømmelse. 

Enkelte politikere gikk så langt som å omtale forestillingen som «angrep på privatpersoner» og krevde at den økonomiske støtten skulle kuttes. 

I praksis var dette et forsøk på å begrense ytringsrommet, under dekke av å beskytte «den offentlige samtalen».

Ytringsfrihet handler ikke bare om retten til å si hva man vil, men også om hvilke uttrykk som faktisk får rom. Kunstneriske uttrykk – musikk, litteratur, teater, film, billedkunst – åpner for erfaringer, følelser og perspektiver som ikke lar seg redusere til talepunkter. 

Når en roman skaper empati eller tar opp vanskelige tema, eller en forestilling speiler maktmisbruk, utvides rommet for forståelse og fellesskap, og gir oss nye perspektiver. 

Ved å tre inn i et fiksjonsrom, kan vi nærme oss saker som vanskelig kan berøres i hverdagen. Det har sprengkraft, og fører med seg en hel rekke andre goder for samfunnet.

I LOs handlingsprogram presiseres det: 

«Den kunstneriske ytring er en grunnleggende verdi i samfunnet og en bærebjelke i demokratiet. Kultur bidrar til verdiskaping, kompetanse, læring, helse og toleranse. I mange land ser vi at ytringsrom innskrenkes, meningsmotstandere overvåkes og forfølges. Overnasjonale medieaktører utfordrer våre nasjonale kontrollfunksjoner, og presseetikk og grensene mellom sant og usant viskes ut. Slik undergraves tilliten i et samfunn, og det får konsekvenser for demokratiet.»

Medieaktører som Meta, Google og TikTok har i løpet av få år overtatt store deler av den offentlige samtalen i Norge. De styres ikke av presseetiske normer eller redaktørplakaten, men av algoritmer designet for å maksimere oppmerksomhet og annonseinntekter. 

En konspirasjonsteori eller et hatinnlegg kan spres ofte mye raskere enn grundig journalistikk. Dette viser at det mer enn noensinne er behov for redaktørstyrte medier.

Når de nasjonale kontrollfunksjonene svekkes, undergraves også tilliten som demokratiet hviler på. Det blir vanskeligere for folk å skille mellom fakta og manipulert innhold. 

Tillitsbruddet rammer ikke bare mediene eller kunsten, men hele samfunnsveven. Vi deler ikke lenger en felles virkelighet.

Samtidig blir rop om «ytringsfrihet» brukt til å lukke rommet for uønskede perspektiver. Resultatet er at det blir utfordrende å føre en opplyst politisk debatt. 

De globale plattformene, med fraværende presseetikk og uregulert makt, bidrar slik til å undergrave de demokratiske institusjonene de påstår å styrke.

Vi ser det også i retorikken om «woke» og «politisk korrekthet» som enkelte debattanter bruker. 

Når skeive kunstprosjekter, feministisk litteratur eller klimakritisk scenekunst blir omtalt som «ideologisk propaganda» som truer folks frihet, er det i realiteten et forsøk på å definere hva som skal få lov til å være del av offentligheten.

Når ytringsfriheten reduseres til et retorisk våpen, mister den sin funksjon som en demokratisk garanti for mangfold av stemmer, og vi risikerer i praksis å bruke denne friheten til å stilne andres. 

Da blir et sunt offentlig ordskifte umulig. Dit må vi aldri komme!

Hans Ole Rian, forbundsleder i Creo

Ellisiv Lindkvist, forbundsleder i Dramatikerforbundet

Vibeke Koehler, forbundsleder i Forfatterforbundet

Fawsi Adem, LO-sekretær

Nina Hanssen, forbundsleder i Arbeiderbevegelsens presseforbund

Tommy Olsson

Hvem er staten egentlig til for?

Staten er ment å være folkets redskap, men de siste 50 årene har den i stedet fungert som den økonomiske elitens forsikring.

Den har latt kapitalen forsyne seg fritt av folk flest sin økonomiske frihet.

Problemet er den økonomiske politikken vi har fulgt siden 1980-tallet – nyliberalismen, globaliseringens ideologi.

Den begynte som en ideologi, men har blitt et system som styrer uansett hvem som sitter ved makten, fra venstre til høyre – som om det var en naturlov.

Ideen er enkel: Produser der det er billigst, selg der kjøpekraften er størst.

Det har løftet millioner ut av fattigdom i sør – men samtidig gjort middelklassen i nord fattigere og mindre.

For de rikestes fortjeneste må hele tiden opprettholdes og økes. Og regningen – den havner hos folk flest.

En kake er alltid 100 %

Den samlede rikdommen i et samfunn kan vokse eller krympe, men den utgjør alltid 100 %.

Jo rikere samfunnet blir, desto høyere blir kostnaden for å leve i det. Og jo skjevere rikdommen fordeles, desto flere får for lite.

En balansert ulikhet er bra for samfunnet.

En ubalansert ulikhet er døden for samfunnet.

Jo mer av rikdommen som samles på få hender, jo mer fattigdom får du i samfunnet.

Friheten krymper

På 1970-tallet kunne folk flest beholde rundt 70 % av lønna si etter faste utgifter. I dag sitter mange igjen med bare 40 %.

En medianlønn kunne kjøpe rundt 35 kvadratmeter bolig. I dag rekker den samme lønnen til knapt 10–12. Om 50 år, hvor mange kvadratmeter da?

På 1970-tallet tilhørte nesten alle den brede middelklassen – rundt 80 %. De hadde fast jobb, bolig og trygghet.

I dag er andelen krympet til rundt 60 %, og resten presses nedover i gjeld og usikkerhet.

Hvis utviklingen fortsetter, kan middelklassen om femti år være redusert til en kjerne på bare 20–30 %.

Resten vil leve med høye utgifter, lav frihet og gjeld, mens en stadig mindre elite kontrollerer stadig mer. Og hvis kunstig intelligens for alvor tar over arbeidslivet, kan fallet gå enda raskere.

Ikke bare penger

Penger er ikke en sykepleier, ikke et klasserom, ikke en vei. Penger er bare et middel – et verktøy vi måler og bytter verdier i.

Verdiene ligger i ressursene, menneskene og arbeidet. Når rikdommen fordeles skjevt, hjelper det lite å trykke flere sedler – det som mangler er fortsatt reelle ressurser.

Derfor hjelper det lite om samfunnet blir rikere på papiret – hvis rikdommen fordeles stadig skjevere, får folk flest likevel mindre.

Balanse er overlevelse

Bedriften trenger kvalifisert arbeidskraft – derfor er utdanning og velferd investeringer, ikke bare utgifter.

Bedriften trenger også kunder – uten en middelklasse med kjøpekraft, forsvinner hele grunnlaget for vekst.

Historien advarer

I 1942, midt under krigen, la Beveridge fram planen for en universell velferdsstat. Var det ren idealisme? Neppe – snarere en erkjennelse av at folk trengte noe å slåss for, og kanskje man så faren for en revolusjon etterpå.

Uansett virket det: folk flest kjempet for et fritt samfunn som lovet skole, helse, bolig og trygghet for alle.

Og historien viser hva som skjer når ulikheten får vokse: før eller siden ender det i opprør.

Folk flest først

Folk flest blir forbannet når de får beskjed om å redde verden samtidig som de sliter med å få hverdagen til å gå rundt.

Skal man ha med seg folk på grønt skifte, klimaomstilling, innvandring eller store samfunnsløft, må grunnleggende trygghet og økonomisk frihet være på plass først.

Kan vi forvente at et folk som blir stadig fattigere skal prioritere klima, flyktninger – eller i siste instans forsvare fedrelandet på vegne av andres rikdom?

Staten er ment å være fellesskapet vårt

Alle som ikke har verdensherredømme på kalenderen i morgen, bør snarest klare å samle seg om en felles ting – bare én: å hindre at en liten elite legger beslag på alt.

Hvis ikke, se til England. Se til USA. Se til Russland.

Hva slags samfunn vil du overlate til dine barn og barnebarn – et hvor de kan eie et lite stykke Norge, eller et hvor de er dømt til å leie et stadig mindre stykke Norge?

Les også kronikken: Den valdsamme veksten av superrike forandrar Noreg