Ann Jorunn Olsen

Alle arbeidstakere i Norge har krav på en lovpålagt pensjonsordning – foreløpig. Men 2. desember kan alt endre seg.

Da skal Stortinget behandle Arbeiderparti-regjeringens forslag om å avvikle Pensjonstrygden for fiskere.

Hvis forslaget vedtas, blir fiskerne den eneste yrkesgruppen i Norge uten lovfestet pensjon.

Etter 22 år med løfter om modernisering og tilpasning til pensjonsreformen, velger regjeringen å kaste fiskerne over bord – mens alle andre har fått styrkede ordninger.

Fra trygghet til svik

Pensjonstrygden for fiskere ble etablert i 1958 for å gi sikkerhet til dem som hadde et av landets mest krevende yrker.

Ordningen har gjort det mulig å trappe ned gradvis, i tråd med arbeidslinjen. Uten den risikerer vi at flere må gå over på uføretrygd eller andre statlige ordninger.

Pensjon handler om mer enn penger – det handler om trygghet, verdighet og forutsigbarhet når arbeidslivet går mot slutten.

Ordningen har vært finansiert av fiskerne selv og omsetningsavgiften, med statsgaranti.

Nå foreslås avvikling, ikke modernisering. Det svekker tryggheten og bryter med prinsippet om arbeidslinjen.

22 år med løfter – og et brutalt brudd

I 2003 foreslo et bredt sammensatt utvalg en fremtidsrettet pensjonsordning for fiskere. En statsgarantert fastpensjon finansiert av omsetningsavgiften og en fondsbasert innskuddspensjon finansiert med medlemmenes egne innskudd.

Departementet unnlot å behandle forslaget fra utvalget, arbeidet med pensjonsreformen var i gang og fiskernes fremtidige pensjonsordning måtte tilpasses denne og den nye trygdeloven.

Fiskerne har ventet tålmodig i 22 år. For sjøfolk ble løftet innfridd: I 2013 ble det nedsatt et utvalg med bred representasjon, og i 2019 ble PAS – Pensjonsordningen for arbeidstakere til sjøs – vedtatt.

En moderne innskuddsbasert ordning med opptjening for alle år, redusert krav til opptjeningstid og statsgaranti.

Fiskerne? De fikk ingenting og med lovforslaget fra regjeringen ser det ut som at utfallet kan bli verre enn noen har forestilt seg var mulig i Norge i 2025.

Da departementet endelig, etter hardt politisk arbeide fra Norsk Sjømannsforbund, nedsatte en arbeidsgruppe for å modernisere fiskernes pensjon, var utfallet gitt før arbeidet kom i gang:

Utvalgets sammensetning var 5 medlemmer, fire representanter fra arbeidsgiversiden, én fra arbeidstakersiden! (Mens da sjømannspensjonen ble behandlet, var utvalget balansert og med 15 representanter)

Arbeidsgiverne konkluderte med at fiskerne ikke lengre hadde behov for en pensjonsordning og de støttet departementets tidligere forslag om å avvikle ordningen.

Norsk Sjømannsforbund har hele veien stått tilbake alene og kjempet for at alle fiskerne i Norge skal ha en lovpålagt rett til pensjon, ikke bare våre medlemmer.

Mister mer enn pensjonen

Konsekvensene stopper ikke der.

Fremtidens fiskere mister ikke bare en lovfestet pensjonsordning – de mister også dagens rett til å få opptjent pensjon konvertert, dersom de går over til andre maritime yrker.

I dag kan fiskere som videreutdanner seg og velger en annen jobb innen sjøfart eller offshore ta med seg opptjeningen fra Pensjonstrygden for fiskere inn i PAS.

Når ordningen fjernes, forsvinner denne muligheten.

Resultatet? Fremtidens fiskere blir satt helt tilbake til før 1958.

Det svekker mobiliteten, kan gjøre yrket mindre attraktivt og rammer dem som satser på en maritim karriere hardt.

Alle andre har fått styrket pensjon

Siden pensjonsreformen har alle andre grupper fått styrkede ordninger. Sjøfolk har fått en modernisert ordning. Offentlig ansatte har fått forbedret AFP. P

Privat sektor har fått pensjon fra første krone. Minstepensjonen er økt. Slitertillegget er innført.

Fiskerne? De står igjen – og nå står de i fare for å miste det lille de har.

Svikter egne prinsipper

Det er mildt sagt oppsiktsvekkende at en ren arbeiderpartiregjering har valgt å lytte til arbeidsgiverorganisasjonene – som mener fiskerne ikke trenger en fremtidig pensjonsordning.

Når arbeidsgiverne får definere premissene, og Arbeiderpartiet følger etter, er det et alvorlig signal om maktbalansen i denne saken.

Dette er partiet som har kjempet for pensjon fra første krone, økt minstepensjon og slitertillegg. Hvordan kan det samme partiet nå frata fiskerne en lovfestet rett til pensjon?

Det er ikke bare et politisk feilgrep – det er et brudd med Arbeiderpartiets egne verdier.

Bare det faktum at en ren Arbeiderpartiregjering fremmer et lovforslag som skal frata arbeidstakere sin lovfestede rett til pensjon, må inngå i historiebøkene som tidenes tillitsbrudd overfor en hel yrkesgruppe.

Handler om mer enn penger

Verken regnskapstallene etter 2021 eller langtidsprognosen fram til 2029 er med i tallmaterialet som flertallet i arbeidsgruppen har tatt sine konklusjoner ut fra.

Det valgte departementet å unnlate å gjøre kjent for arbeidsgruppen.

Vi mener det er sterkt kritikkverdig og en stor svakhet for rapporten som lovforslaget bygger på, samt at konklusjonene om utviklingen av pensjonstrygdens økonomi er tatt på ufullstendig grunnlag.

De oppdaterte prognosene viser at ordningen er økonomisk bærekraftig fram til 2029. Det mener vi gir handlingsrom for modernisering – ikke avvikling uten at det etableres ett alternativ.

Det vil ikke påvirke statsbudsjettet å gi fiskernes pensjonsordning den moderniseringen som har vært lovet i 22 år. Dette handler om politisk vilje, respekt for løfter og rettferdighet.

Fiskerne er arbeidstakere på lik linje med alle andre. De har krav på økonomisk trygghet og verdighet når arbeidslivet går mot slutten.

Å fjerne denne retten uten et alternativ, er diskriminering av en hel yrkesgruppe – på høylys dag.

Setter vår lit til Stortinget

Norsk Sjømannsforbund er svært takknemlig for det flertallsforslaget fra SV, Rødt og Frp som er oversendt fra Arbeids- og Sosialkomiteen til Stortinget i dag.

De står opp for fiskernes rettigheter og ber Stortinget sende saken tilbake til regjeringen med at tydelig mandat.

Nå setter vi vår lit til at flere partier på Stortinget utøver politisk mot og gir sliterne som i generasjoner, i all slags vær har sikret mat til landet, bygd kystsamfunn og bidratt til enorme eksportinntekter beholder en lovfestet rett til pensjon og den tryggheten de fortjener når arbeidslivet går mot slutten også for fremtiden.

Cornelia Kristiansen

Ti­dens me­lo­di går i moll, i hvert fall når det hand­ler om vel­ferds­sta­tens fram­tid, og sta­tens ut­gif­ter. Høy­re­si­dens ut­send­te kap­per om å over­by hver­and­re i kutt i stats­bud­sjet­tet.

Høyst­by­den­de har vært samfunnsøkonom og tidligere Mc­Kin­sey-kon­su­len­t Mar­tin Bech Hol­te, som har fulgt opp sin fa­mø­se «Lan­det som ble for rikt» med «Al­ter­na­tivt stats­bud­sjett».

Holte vil kut­te i støt­te til land­bruk, el­bil og bar­ne­ha­ge og spa­re inn på bi­stand, of­fent­li­ge inn­kjøp og pro­sjek­ter. Han fore­slår kutt for 225 mil­li­ar­der lø­pet av fire år. Mye av inn­spa­rin­ge­ne skal li­ke­vel ut igjen, i skat­te­let­ter som skal sti­mu­le­re til mer pro­duk­ti­vi­tet, mer ver­di­er. Det er i hvert fall tan­ken.

For det er jo all­tid det private som gir og det offentlige som tar når høy­re­si­den snak­ker: By­rå­kra­ti­et er dyrt og in­ef­fek­tivt og vil bli dy­re­re fram­over! Ver­di­ene ska­pes i det pri­va­te og bru­kes av det of­fent­li­ge! Slik ly­der her­re­nes ord.

På kar­tell­kon­fe­ran­sen la Tankesmien Agenda fram sitt nye no­tat, skre­vet av sam­funns­øko­nom Morgan Alangeh.

No­ta­tet har fått den snert­ne tit­te­len «Opp­fat­nin­ger og mis­opp­fat­nin­ger om of­fent­lig sek­tor», og går gjen­nom på­stan­der som at of­fent­lig sek­tor eser ut og at pen­ge­bru­ken er ute av kon­troll. Det er vel vedtatte sannheter?

Vel, Alangeh har noe å si om det.

For mens be­drifts­øko­no­mer (og oss and­re på pri­va­ten) må sør­ge for at inn­tek­te­ne er høy­ere enn ut­gif­te­ne, me­ner le­den­de sam­funns­øko­no­mer at pen­ger ikke er den vik­tig­ste be­grens­nin­gen.

Sta­ten kan «tryk­ke» fle­re pen­ger, om den vil. Selvsagt kan over­dre­ven pen­ge­tryk­king ska­pe in­fla­sjon, men alt er mer fly­ten­de på mak­ro­pla­net, der fi­nans- og pen­ge­po­li­tik­ken le­ver.

Så når sam­funns­øko­no­mer vur­de­rer ver­di­skap­ning, er be­grens­nin­gen mer i ret­ning tek­no­lo­gi og men­nes­ker. En per­son som ska­per ver­di­er i hel­se­ve­se­net, gir én mind­re i in­du­stri­en el­ler and­re bran­sjer. Og mot­satt.

Sam­funns­øko­no­mer flest ser dess­uten ikke det of­fent­li­ge og det pri­va­te som mot­set­nin­ger, men som et sam­spill mel­lom sek­to­rer med gjen­si­dig av­hen­gig­het: Be­drif­ter tren­ger an­sat­te ut­dan­net av sta­ten, som får hel­se­hjelp og stat­lig dek­ke­de lang­tids­syk­mel­din­ger.

På mot­satt side må sta­ten kjø­pe inn va­rer og tje­nes­ter fra det pri­va­te: Mat til sy­ke­hjem, IT-sy­ste­mer, vå­pen.

Og så fin­nes det jo land der hel­se­hjelp og sko­le til­hø­rer pri­vat sek­tor. Grunn­laget for in­ter­nett ble la­get av den ame­ri­kans­ke sta­ten og Nav har egne IT-sy­ste­mer.

Men ek­semp­le­ne vi­ser ty­de­lig at det er et po­li­tisk valg hvor man­ge som job­ber of­fent­lig og om tje­nes­te­ne le­ve­res of­fent­lig el­ler pri­vat. Og slår hull på ide­en om at ver­di­skap­ning bare skjer i det pri­va­te.

Det gir ikke helt me­ning å si at be­gra­vel­ser (som skjer pri­vat) ska­per mer ver­di­er enn føds­ler (som skjer på of­fent­li­ge sy­ke­hus), slik fi­nans­mi­nis­ter Jens Stoltenberg har på­pekt. Ver­di­skap­ning skjer rett og slett beg­ge ste­der.

Øko­no­mi­pro­fes­sor Kal­le Mo­ene sier i et in­ter­vju med DN at det vik­tig­ste med skat­ter er at man kan re­du­se­re pri­vat et­ter­spør­sel slik at det blir le­di­ge res­sur­ser til of­fent­li­ge til­tak.

Alt­så: Skat­te­ne inn­drar kjø­pe­kraft fra det pri­va­te, slik at det blir rom for å gjø­re det sta­ten be­stem­mer den skal gjø­re. Som å sør­ge for full bar­ne­ha­ge­dek­ning el­ler nok sy­ke­plei­e­re.

Mo­ene pe­ker på den gjen­si­di­ge av­hen­gig­he­ten un­der ko­ro­na­kri­sen. Be­grun­nel­sen for å sten­ge ned sam­fun­net var pres­set på hel­se­ve­se­net, for­di det of­fent­li­ge til­bu­det var for lite. Smit­te­spred­nin­gen måt­te hol­des på et nivå den lave re­ser­ve­ka­pa­si­te­ten i in­ten­siv­be­hand­lin­gen tål­te. En stør­re of­fent­lig sek­tor vil­le alt­så vært et udelt gode i det til­fel­let.

Den and­re på­stan­den som gjen­nom­gås i Agenda-no­ta­tet, er at of­fent­lig sek­tor eser ut.

Jo da, i OECD ge­ne­relt job­ber en av fem i of­fent­lig sek­tor. Mens i Skan­di­na­via, der­iblant Norge, er det rundt en av tre.

I Agenda-rapporten på­pe­kes det at det im­pli­sit­te bud­ska­pet når man snak­ker om at det of­fent­li­ge «eser ut», er at man­ge som job­ber der ikke ut­fø­rer nyt­tig ar­beid – og at det blir fle­re av dem.

Men når de ser på hvor det har blitt fle­re of­fent­li­ge an­sat­te, vi­ser det seg at halv­par­ten har kom­met i hel­se­sek­to­ren, og at det er der øk­nin­gen har vært si­den Norge lå på nivå med res­ten av OECD.

Er det så ille?

Det er også in­ter­es­sant at det den pri­va­te hel­se­sek­to­ren er en av to ting som gjør at Tysk­land lig­ger langt un­der Norge i of­fent­lig an­sat­te. Den and­re er ut­dan­ning. Men halv­par­ten av alle of­fent­lig an­sat­te i Norge er fak­tisk an­satt i hel­se- og so­si­al­tje­nes­ten, mens det sam­me tal­let for Tysk­land er 23 pro­sent.

Jeg an­tar folk ikke får like høy puls om de får høre at an­de­len of­fent­lig an­sat­te i Norge bare har økt med litt over tre pro­sent­po­eng på tjue år. Hadde det ikke vært for veksten i helse- og omsorg, så hadde andelen faktisk vært lavere i dag enn for tjue år siden.

Alangeh me­ner dess­uten at det ikke er tegn på at ad­mi­nist­ra­sjo­nen har vok­st i hel­se­ve­se­net. Eks­tra hen­der er fak­tisk eks­tra hen­der.

Det be­tyr ikke at vi slip­per unna å sti­mu­le­re til ny­skap­ning og økt pro­duk­ti­vi­tet, ver­ken of­fent­lig el­ler pri­vat. I hvert fall der det er mu­lig. Vi må dis­ku­te­re hvor­dan of­fent­li­ge pen­ger kan bi­dra til det­te, og even­tu­elt på be­kost­ning av hva. 

Men vi må også en gang for alle leg­ge fra oss ide­en om at det ikke ska­pes ver­di­er i det of­fent­li­ge. Når det er pre­mis­set, blir både de­bat­te­ne og løs­nin­ge­ne for­ut­sig­ba­re.