Kjell Werner

24. oktober 1945 ble Forente Nasjoner (FN) etablert. Dermed et det naturlig å feire det faktum at organisasjonen i disse dager fyller 80 år.

Verdens ledere møtes denne uka for å diskutere hvordan FN må reformeres slik at dette fellesskapet kan spille en viktig internasjonal rolle også i årene framover.

Formålet med FN har helt siden starten i 1945 vært å bidra til fred og sikkerhet pluss å løse økonomiske, sosiale, kulturelle og humanitære utfordringer.

Antall medlemsland har økt fra 51 i 1945 til 193 i dag. Nordmannen Trygve Lie var for øvrig FNs første generalsekretær.  

Det er på sin plass å trekke fram noen milepæler: I 1948 fikk vi Verdenserklæringen om menneskerettigheter. På 1950- og 1960-tallet var FN et viktig bidrag til avkoloniseringen. I 1982 kom Havrettskonvensjonen. FN har også hatt et sterkt fokus på miljø, med Rio-konferansen i 1992 som et viktig startpunkt.

Det blir imidlertid et jubileum med bismak, for FN står ofte maktesløs når stormaktene bruker sin vetorett.

Krigene i Ukraina og Palestina er to ferske eksempler. FNs sikkerhetsråd er handlingslammet overfor Russlands fullskala angrepskrig i Ukraina, for Russland legger ned veto mot alle forsøk på å stanse krigen.  

FN er ikke perfekt, men organisasjonen er det beste vi har. Utviklingen har lenge gått i riktig retning, men de siste årene har det buttet imot. Polariseringen øker flere steder i verden. Og vondt går til verre når flere land kutter støtten til FN, som dermed må si opp ansatte og redusere aktiviteten.

USA-president Donald Trump er blant dem som svikter verdenssamfunnet ved å være seg selv nok.

Ikke nok med det: Trump har nektet innreise for Palestinas delegasjon til FNs hovedforsamling, som jo holder hus i New York.

Dette skjer i en situasjon der stadig flere land forbilledlig anerkjenner Palestina som stat. Samtidig som USA dessverre legger ned veto mot en øyeblikkelig våpenhvile i Gaza.

Israel, som paradoksalt nok ble opprettet gjennom et FN-vedtak i 1947, bryr seg ikke lenger om hva FN foretar seg. Snarere tvert om. Israel har utestengt FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger og nektet innreise for FNs generalsekretær.

FN er helt avgjørende for en regelstyrt verden med basis i folkeretten. Statsminister Jonas Gahr Støre vil bruke FNs 80-årsmarkering til å skape ny gi for internasjonalt arbeid basert på folkeretten.

Det er bare å ønske ham lykke til, for dette blir ikke lett. Motkreftene er dessverre sterke. Men den som gir seg, har tapt.

Frode Engen

I helgen ble en entreprenør som var på jobb funnet omkommet etter kvikkleireskredet i Levanger. En lokfører mistet tidligere i år livet da et passasjertog ble truffet av et steinras mellom Bjerka og Mo i Rana.

LOs medlemmer sikrer viktige funksjoner og infrastruktur i samfunnet vårt. Nå melder de om farligere arbeidsforhold, mer overtidsarbeid, og tapt inntekt på grunn av mer og hyppigere ekstremvær. Det er uholdbart.

Mer ekstremvær er en velkjent konsekvens av klimaendringene. Mer intens nedbør fører blant annet med seg økt risiko for flom, skred og overvann. Økte nedbørsmengder øker også risikoen for kvikkleireskred. Overvannsystemene og stikkrennene våre er ikke er dimensjonert for ekstremvær.

Elvene og vassdragene våre er ikke fulgt opp med flomsikring og mudring, hvilket gjør dem dårlig i stand til å håndtere de store vannmengdene som nå kommer, oftere og oftere.

Ekstremværet koster samfunnet dyrt. Norske forsikringsselskaper melder om at skadene knyttet til kraftig nedbør, øker. Det samme gjør våre tillitsvalgte, som er tett på arbeidstakere på en rekke samfunnskritiske arbeidsplasser rundt om i landet.

Aktuelt: Fem omkom i jernbaneulykker i 2024

Ekstremvær påvirker egen arbeidsplass

Og det er arbeidsfolka som håndterer økningen i ekstremværhendelser.

De som gjør den tunge jobben med å slukke skogbranner, bistå lokalbefolkningen ved flom- og skredhendelser eller som leverer matforsyninger, helsetjenester, hjemmehjelp og krisepsykologi til rammede. Uten arbeidsfolka kollapser samfunnet når krisene oppstår.

I en undersøkelse blant over 1000 tillitsvalgte i LOs forbund, fortalte en tredjedel at ekstremvær hadde påvirket deres egen arbeidsplass i løpet av de siste to årene. En fjerdedel rapporterte om at ekstremværet hadde påvirket helsen og sikkerheten til de ansatte på egen arbeidsplass i svært høy, eller ganske høy grad.

Dette er alarmerende, og vitner om at arbeidstakernes rettigheter på sikres bedre.

Hva kan vi gjøre i Norge?

I oktober i fjor sporet et tog av mellom Bjerka og Mo i Rana, etter å ha blitt truffet av steinras. Lokføreren omkom, flere ble skadet, og både E6 og Nordlandsbanen måtte stengte i flere dager.

Fellesnevneren for disse tragediene er kjent; sårbare grunn- og fjellforhold, kombinert med arbeid på, eller langs, kritisk infrastruktur.

Skal vi sikre et trygt og rettferdig arbeidsliv på sikt, må vi kutte klimagassutslippene våre. Gjør vi ikke det, er faren stor for at vi vil se flere alvorlige hendelser i årene framover.

Rettferdig grønn omstilling krever betydelig klimafinansiering. Norge må investere i klimatilpasning av kritisk infrastruktur som vann og avløp, samt rassikring langs veinett og togbane. Dette er kostbare tiltak, men kostnaden ved å la være vil være langt høyere.

Men et minst like viktig aspekt ved rettferdig grønn omstilling handler om å klimatilpasse norske arbeidsplasser. Derfor mener LO tiden er overmoden for å sikre at det gjennomføres lokale risikovurderinger på de enkelte arbeidsplassene, i samråd med tillitsvalgte og verneombud.

Hvordan tilpasses arbeidstid, oppgaver og bemanning ved oransje og røde farevarsler, for å sikre at helse og sikkerhet ivaretas?

Dersom det oppstår ekstremværsituasjoner som fører til at forsvarlig HMS ikke er mulig, må arbeidet midlertidig stanses. Og det uten at det får konsekvenser for lønna til den enkelte arbeidstaker. Det samme må gjelde sikring mot tapt arbeidsinntekt grunnet dokumenterte ekstremværhendelser som gjør at arbeidstakere ikke kan komme seg trygt på jobb.

Klimaendringene er en alvorlig trussel for samfunnet vårt, som krever at det gjøres flere grep. Men vi kan ikke akseptere at det er den enkelte arbeidstaker som må betale prisen, hverken i form av utrygge arbeidsforhold eller tapt arbeidsinntekt.