Rebecca Bræin, Anders Fredheim og Anja P. Ahlstrøm

Vektere er en del av den reelle beredskapen i helse og omsorgsinstitusjoner. Når situasjoner eskalerer på sykehus og sykehjem, tilkalles de ofte ved krevende og uforutsigbare situasjoner.

Vektere rykker inn først fordi Helsedirektoratet anbefaler å bruke vektere når det er truende eller voldelige situasjoner, når ambulanse eller politi varsler om risiko, når ansatte kan være i fare, eller når alarmer går og fysiske sperrer ikke holder.

Utviklingen i helse- og omsorgstjenesten forsterker behovet. Vold og trusler øker flere steder, og presset flyttes inn i sykehusene. Der står vekterne ofte alene i front.

Nordlandssykehuset meldte tidlig i 2025 om 293 skader blant ansatte, der to av tre gjaldt vold, trusler eller psykisk belastning.

Kommunene merker også trykket: Sykehjem i Bergen brukte 8 millioner kroner på vektertjenester i 2024, opp fra 800.000 i 2016, parallelt med økning i voldshendelser.

I ambulansetjenesten ble 70 prosent truet og 37 prosent utsatt for fysisk vold siste år, og pasientene ender i sykehusetmottakene.

Vekterne opplever selv et stadig tøffere arbeidsmiljø. Securitas rapporterte 22 prosent flere anmeldelser for vold og trusler mot ansatte fra 2023 til 2024. Dette er ikke enkeltstående hendelser, men et mønster.

Vektere på sykehus og i akuttmottak, går rett inn i farlige og uforutsigbare situasjoner, ofte alene, mellom pasienter i krise og ansatte som trenger beskyttelse. Likevel omfattes de ikke av strafferettslig vern som gjelder for andre utsatte yrkesgrupper.

Straffeloven beskytter i dag blant annet helsepersonell, lærere og konduktører, men ikke vektere. Dette til tross for at vekterne står i noen av de mest alvorlige situasjonene.

Fafo dokumenterer at ansatte i helse- og sosialsektoren er blant de mest utsatte for vold og trusler. Arbeidstilsynet understreker behovet for systematisk håndtering gjennom risikovurdering, opplæring og fysiske tiltak ofte, og sammen med vektere lokalt.

Politikken henger etter. Da saken var oppe i Stortinget våren 2025, utsatte flertallet beslutningen til ny utredning, til tross for forslaget om å inkludere vektere i §§ 265 og 286 allerede nå.

Problemene er godt dokumentert.

Når samfunnet ber vektere ta risikoen for å beskytte pasienter og ansatte, må de få samme vern som andre som ikke kan trekke seg unna farlige situasjoner.

Hva må gjøres nå?

1) Inkluder vektere i straffeloven §§ 265 og 286.

2) Følg Helsedirektoratets anbefalinger i praksis: øvelser, alarmer, riktig bemanning og synlig sikkerhet i akuttmottak med vektere inkludert.

Norsk helsetjeneste skal være trygg for pasienter og ansatte. Vekterne står allerede i front. Det minste de kan få, er et vern som speiler virkeligheten de jobber i nå.

Les også: Vektere blir slått og spyttet på uten at det får konsekvenser

Aleksandra Czech-Havnerås

Denne uken samles fagbevegelsen på Svart økonomikonferansen. I år er også den ideelle sektoren invitert inn på scenen.

Det er en bitter rolle å diskutere A-krim-samarbeidet fra utsiden, når det i praksis er vi som står igjen med konsekvensene når systemet slipper taket.

I praksis opplever vi ofte at samarbeidet med etatene blir ensidig. Vi blir bedt om å dele informasjon, varsle, sende tips i riktige skjemaer, kartlegge behov, stille med caser og bidra i forskningsprosjekter.

Det vi får tilbake, er sjelden mer enn en takk, en invitasjon til en konferanse – og stadig flere henvisninger til våre lavterskeltilbud.

Det som tidligere sto i overskriftene om at Nav henviser mennesker til å hente mat hos Frelsesarmeen, har lenge også vært praksis fra andre etater når det gjelder ofre for arbeidslivskriminalitet.

Det mest bekymringsfulle for oss, er at organiserte arbeidstakere i økende grad kontakter ideell sektor fordi de ikke får tilstrekkelig hjelp andre steder.

Da står vi igjen i en situasjon der ingen offentlig aktør har et helhetlig ansvar for menneskene som blir stående igjen etter at en sak er avdekket, avsluttet eller henlagt.

Samtidig mangler vi i ideell sektor ressurser til å gi den komplekse, langvarige og tverrfaglige oppfølgingen mange av disse ofrene faktisk trenger.

Jeg anerkjenner at det har vært fremgang i A-krim-samarbeidet de siste ti årene, særlig når det gjelder kontroll og avdekking. Men vi ser også noe annet: De mest kyniske aktørene i arbeidslivet tilpasser seg raskere enn systemene som skal stoppe dem.

Regelverk brytes ikke bare – det utnyttes. Prosesser blir ikke bare omgått – de blir strategisk brukt mot dem som har minst makt.

Jeg har møtt arbeidstakere som har jobbet i månedsvis uten arbeidsavtale og uten full lønn. Når de til slutt protesterer, blir de møtt med latter eller trusler.

I en nylig sak, hadde en gruppe arbeidstakere ingen skriftlig dokumentasjon på at de i det hele tatt var ansatt.

Da de nektet å møte på jobb fordi lønna uteble, ble de kalt inn og overlevert skriftlige advarsler.

Disse advarslene ble det eneste formelle beviset på at et arbeidsforhold hadde eksistert. Et svært tynt grunnlag i møte med en rettssal.

I fjor bisto jeg arbeidstakere som kun hadde WhatsApp-meldinger med daglig leder som dokumentasjon på at de hadde jobbet.

Da vi krevde lønn og feriepenger, fikk vi svar om at vi fremsto som uprofesjonelle, fordi vi ikke kunne legge fram dokumentasjon som underbygget kravene.

Arbeidsgiveren visste godt at slik dokumentasjon ikke fantes – det var han selv som aldri hadde utstedt arbeidsavtaler.

Likevel snudde han bevisbyrden og krevde at arbeidstakerne skulle dokumentere det han selv hadde unnlatt å gjøre.

Han beskrev vår bistand som «frustrerende og uansvarlig» og mente den påførte ham unødvendig stress og usikkerhet.

Det var så kynisk og kalkulert at jeg nesten ble imponert over metoden. Samtidig tenkte jeg på stresset hos arbeidstakerne, som sto uten bolig, uten mat og uten inntekt etter å ha jobbet for ham i flere måneder.

Dagens hjelpeapparat skaper ofte et system der bevisbyrden er tyngst for den som har minst ressurser.

Risikoen for å tape en sak og bli sittende med kostnadene er reell, og mange tør derfor ikke ta kampen.

Det forstår jeg godt. Vi er her for å bistå dem. Men også vi har begrensede ressurser.

Når kriminaliteten er avdekket – hvem har da ansvaret for offeret? I dag er svaret ofte: sivilsamfunnet.

Ikke fordi vi skal være det siste sikkerhetsnettet, men fordi noen må stå der når systemet slipper taket.

Dette handler heller ikke om å flytte ansvar fra etater til sivilsamfunnet. Det handler om å sikre at ingen står uten ansvar i det hele tatt.

I mitt innlegg på Svart Økonomikonferansen var jeg tydelig på at denne jobben kan ikke ideell sektor bære alene.

Vi trenger tydeligere oppfølging fra etatene, forutsigbar finansiering av våre tilbud, og et klart prinsipp om at der det er dokumentert faktisk arbeid, skal bevisbyrden ligge hos arbeidsgiver – ikke hos den som allerede har minst makt.

I denne jobben trenger vi også solidaritet fra fagbevegelsen. LO er sterke, med denne styrken følger det også et ansvar.