Eskild Hustvedt

«Kunstig intelligens», stort sett i form av tekstgeneratorar som ChatGPT (og Microsofts versjon, Copilot), er på raskt inntog i det norske arbeidslivet. Me blir fortalt at dette er ein slags ny industriell revolusjon.

Realiteten er kanskje litt meir nyansert, ref. den danske studien «Large Language Models, Small Labor Market Effects».

Fagrørsla, kor eg jobbar, er heller ikkje immun mot KI-køyret. Me blir presentert med at innføring av tekstgeneratorar er ein naturlov, og at produktivitetsgevinstane er så store at andre faktorar ved teknologien blir lagt til sida.

Eg vil påstå at denne tankegangen er farleg, og eit brot med fagrørslas stolte etiske tradisjon.

Dei etiske utfordringane med KI er for mange til å liste opp i eit enkelt debattinnlegg. Eg kunne ha skrevet om konsekvensane for miljø og klima, utnyttinga av kunstnarar utan nokon form for kompensasjon, eller måten KI reproduserer fordommar.

Sjølv om alle desse er viktige tema, som fortener sine eigne innlegg, vel eg å fokusere på den menneskelege kostnaden for arbeidsfolk, all den tid det ligg nært vårt samfunnsoppdrag.

Den menneskelege kostnaden 

Å lage tekstgeneratorar som ChatGPT og Copilot har ein reell menneskeleg kostnad for arbeidarane som bidreg til å trene desse modellane.

OpenAI, som står bak KI-modellen i begge produkta, brukte, ifølgje ein Time artikkel frå 2023, kenyanske arbeidarar som blei betalt mindre enn to dollar, eller cirka 20 kroner i timen.

Desse arbeidarane fekk tilsendt media som i grafisk detalj skildra «seksuelt misbruk, bestialitet, mord, sjølvmord, tortur, sjølvskading og incest» (sitat Time, mi omsetjing), som dei så la «merkelappar» på, som KI modellen kunne trenast på.

I ein artikkel i magasinet «Noema» frå 2024 får me høyre om 26-årige Abrah, som flykta frå krig i Tigray, berre for å bli rekruttert av selskapet Sama til å trene KI-botar. Han vart sett til å setje merkelappar på innhald frå konflikten han hadde flykta frå.

Ein dag var ein del av dette innhaldet eit bilete av liket til søskenbarnet sitt. Utan val om anna arbeid fortset Abrah å jobbe der. Fram til han vart sagt opp, og blei ståande åleine med trauma sine, utan støtteapparat eller helseteneste.

Dette er reelle, menneskelege konsekvensar av produksjonen av programma som no blir tatt i bruk med stor jubel i norsk fagrørsle.

Ikkje alle døme er like ille som dette, sjølvsagt. Somme, som illustrert i rapporten «Who trains the data for European Artifical Intelligence» er meir kvardagslege, men likevel alvorlege, som framveksten av såkalla «mikroarbeidarar».

Det er ein form for plattformarbeid kor ein får små oppdelte oppgåver, og kor ein då får ein liten sum pr. oppgåve. I denne samanhengen kan ei «oppgåve» vere å t.d. skrive merkelappar på eit bilete, som ein så kan bruke til å trene ein KI-modell.

Me må ta ansvar

Ein må slute å handtere KI som ein kva som helst anna teknologi. Einsidig fokus på produktivitet og «gevinstar» gir ikkje eit fullstendig bilete av konsekvensane.

Dei KI-verktøya som er på marknaden i dag, liknar meir på fysiske varer enn på programvare, i det at dei har ein målbar miljøkonsekvens, og baserer seg i stor grad på grov utnytting av billig arbeidskraft.

Fagrørsla har eit særleg ansvar. Om ikkje me tek dei etiske og miljømessige konsekvensane på alvor – korleis skal me forvente at andre gjer det? Om ikkje me snakkar om arbeidsforholda for dei som er med på å lage teknologien, kven skal då gjere det?

Vel ein likevel å ta i bruk KI, må ein ta dei etiske utfordringane på alvor. Me kan ikkje akseptere at arbeidsfolk har blitt grovt utnytta for å lage teknologi som fagrørsla brukar. Me må ta omsyn til klima- og miljøeffektane, ikkje gøyme oss bak at det skjer ein anna plass.

Me må stå på kulturarbeidarane si side, dei som gir oss opplevingar, kultur og glede, men som no møter teknologi som kan drive plagiat på ein massiv skala.

HK er fagforbundet for oss som er tilsett i fagrørsla. Med det følg òg eit ansvar. Me må krevje at ein gjer ein evaluering av alle aspekta ved innkjøpt, og planlagt innkjøpt, teknologi.

Toler dei ikkje møtet med fagrørslas etiske tradisjon, då må ein anten byte over til ei anna løysing som gjer det, eller rett og slett setje heile utrullinga på pause.

Eg kan konstatere at KI-feberen har nådd oss i fagrørsla, men dette er større enn val av arbeidsverktøy. Det handlar om folk, og vår jobb er å passe på våre arbeidskameratar – utan omsyn for grenser.

Olav Levin Johansen

«Ideal, selvforståelse og yrkesidentitet. En studie av egne erfaringer som fengselsførstebetjent i spenningsfeltet mellom hjelp og grensesetting» er tittelen på min doktorgradsavhandling.

Her forsøker jeg å reflektere over hvem som er best egnede til å jobbe overfor de innsatte, fengselsbetjenter eller miljøterapeuter.

Jeg er usikker på om miljøterapeuter har opplæring i sikkerhet og visiterer innsatte og celler, tar urinprøver, kler seg opp i verneutstyr og er med på aksjoner mot voldelige innsatte. Det samme gjelder om miljøterapeuter tar tak hvis de ser at en innsatt er ruset eller utagerende.

Debatt: Sikkerhetskompetanse oppnås ikke gjennom korte kurs

Hvis det er slik, altså at miljøterapeuter har sikkerhetsopplæring, og utøver de sikkerhetsoppgavene jeg nevner, og i tillegg har de en treårig sosialfaglig utdanning, må det vel kunne sies at de er vel så godt kvalifisert som fengselsbetjenter med en toårig fengselsfaglig utdanning, til å jobbe overfor de innsatte.

Hvis det ikke er slik, må det vel kunne sies at betjentene er vel så godt egnet til dette arbeidet som de er opplært til. Utgangspunktet er hvordan en person ser, forstår og tolker, med og uten erfaring fra yrkesfeltet og utdanning innen yrkesfeltet.

Den fengselsutdannede betjenten med yrkeserfaring ser, forstår og tolker annerledes enn andre, eksempelvis miljøterapeuter med sin treårige bachelorutdanning og sin erfaring. Miljøterapeuter og ikke minst faglig og politisk ledelse ser, forstår og tolker ulikt med fengselsbetjenter, og omvendt.

En sentral utfordring er at vi som mennesker har lett for å blokkere for å se, forstå og tolke virkeligheten slik den egentlig er, dersom virkeligheten ikke stemmer med våre forventninger om hvordan den skal se ut.

Da blir en ny utfordring, slik jeg har sitert filosofen Jakob Meløe: «Hvis du ikke forstår det aktøren gjør, rett ikke ditt blikk (bare) mot aktøren. Peil inn det sted aktøren ser fra. Og rett ditt blikk mot det aktøren retter sitt blikk mot».

I praksis vil det si at fengselsbetjentene må gjøre det de kan for å ta miljøterapeutenes perspektiv og forståelse og prøve å se og forstå deres plass i kriminalomsorgen. Det samme gjelder miljøterapeuter og faglig og politisk ledelse.

For meg på utsiden, med et utenfra-blikk og utenfra-forståelse, ser det ut som om alle blokkerer for å se, forstå og tolke andres ståsted. Det ser unektelig ut som at faglig og politisk ledelse ser og forstår noe ganske annet enn dem som står i direkte kontakt med de innsatte.

Det ser ut som om betjenter og miljøterapeuter ser og forstår hverandre ulikt. Det ser også ut som at betjentene ser og forstår faglig og politisk ledelse helt ulikt faglig og politisk ledelses egen forståelse av det som skjer på gulvplanet i fengslene.

Faglig og politisk ledelse kjenner ikke på kroppen de utfordringene betjenter og miljøterapeuter står i til daglig og kan derfor ikke lede ut fra erfaring. De leder ut fra en rent teoretisk forståelse.

Betjenter og miljøterapeuter kjenner ikke på kroppen de prioriteringene som faglig og politisk ledelse står overfor med de prioriteringen de må ta, og har dermed en rent teoretisk forståelse av faglig og politisk ledelses beslutninger.

Hvis det er slik at miljøterapeuter har opplæring i, og utfører det sikkerhetsarbeidet jeg viser til ovenfor, må de vel være like godt egnet i jobben overfor de innsatte som fengselsbetjentene er. Hvis de derimot ikke har en slik opplæring og utfører sikkerhetsarbeid på lik linje med betjentene, ser, forstår og tolker de ikke det samme som betjentene, og er ikke like godt kvalifisert til en helhetlig jobb overfor de innsatte.

På den annen side kan det sies at fengselsbetjenter ikke ser, forstår og tolker den sosialfaglige tilnærmingen til de innsatte på samme måte som miljøterapeuter. Dermed kan det sies at miljøterapeuter er bedre egnet til selve samtalen med de innsatte, selv om de ikke har en helhetlig erfaringsbasert forståelse av det jeg har forsket fram.

Det gjelder at hjelp og grensesetting hører uløselig sammen, der oppdragelse med veiledning og rettledning er sentralt gjennom fri, nødvendig og tvungen virksomhet. Det jeg har nevnt angående sikkerhet kommer inn under både nødvendig og tvungen virksomhet.

I debatten om at Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) vil ansette flere miljøterapeuter leste jeg at nestleder i FO, Jannicke Larsen, maner til samarbeid mellom miljøterapeuter og fengselsbetjenter, i stedet for profesjonskamp.

Jeg mener at mine refleksjoner kan være et bidrag til å styrke samarbeidet og forhindre profesjonskamp, men dette har noen utfordringer. Alle partene må inngå i det Hans Skjervheim definerer som en treleddet relasjon: «Vi har ein treledda relasjon, mellom den andre, meg og sakstilhøvet som er slik at vi deler sakstilhøvet med kvarandre».

Det er ikke tvil om at de partene jeg har nevnt «deler sakstilhøvet», altså hvordan kriminalomsorgen skal fungere best ut fra dagens situasjon.

Hvis alle involverte parter greier å inngå i en treleddet relasjon i sine diskusjoner og gjøre det Jakob Meløe viser til, altså å flytte seg fra sitt eget ståsted og prøve å innta den/de andres ståsted, er det gode muligheter for den aller beste løsningen på at dagens kriminalomsorgs-utfordringer blir en realitet.