Lars West Johnsen

Det norske har vært gjennom en sentrifuge de siste par ukene. Med vill kraft har alt vi er og alt vi har blitt kastet om på.

Partier, ledere og institusjoner er rammet av knyttnever med kritikk. På dager har vi vært gjennom år med nasjonal degenerering i rask film.

Tilsynelatende er støyen berettiget og fortjent. Ingen røyk uten ild og så videre. Men Epstein-dokumentene er ikke bevis. Det er ingen dom. Og utgjør farlige skritt ut i lovløshet.

Offentlige lynsjinger er ikke vakkert. Derfor er det gode grunner til, etter de første heseblesende sjokkene, å ta noen skritt tilbake og reflektere over hva det faktisk er som skjer. Hvem tjener aller mest på skandalerekka? Og ikke minst, anerkjenne at flere ting kan være sant samtidig.

Det er lett å oppleve nå som vanlig borger at alt er kaos. Det er overveldende, og da gjelder det å sortere. For vi har som fellesskap taklet dette bra. Jeg kommer tilbake til det.

Det har vært et fjorten dagers helvete. Kaskader av nyheter er kastet over oss. Beina er sparket vekk under noen av våre aller viktigste, bærende institusjoner. Kronprinsesse Mette-Marits befatning med den overgrepsdømte milliardæren Jeffrey Epstein har rystet kongehusets posisjon.

Uansett hvordan man stiller seg prinsipielt til institusjonen, er det hevet over tvil at den har hatt en samlende funksjon. Fra kong Haakon kom i 1905, via en krigshistorie der han sa nei til rett tid, til kongeparets gjennomgående klokskap og relative folkelighet i fest og krise. Relasjonen mellom regent og folk har vært varm inntil det kjærlighetsfulle under Harald.

Nå er tilliten til kongehusets integritet, funksjon og framtid trukket i tvil. En bærevegg i det moderne Norge krakelerer.

Like lenge som kongefamilien har vært en avgjørende del av den norske strukturen, har arbeiderbevegelsen vært det.

Arbeiderpartiet ble stiftet i 1887, fikk sine første fire representanter på Stortinget i 1903 og bygde fra 1935 det moderne Norge. Det er vårt statsbærende parti.

Nå er partiets integritet trukket i tvil. Nye sprekkdannelser har oppstått.

I løpet av to uker er en av partiets fremste tillitsmenn gjennom tidene siktet for grov korrupsjon. Epstein-filene rammer Thorbjørn Jagland personlig, men kaster også mistankens lys på en hel partikultur.

En tidligere statsråd med sterk posisjon i LO, Terje Rød-Larsen, er blitt siktet for medvirkning til grov korrupsjon.

Utenriksminister Espen Barth Eide innrømmet onsdag at han hadde surret det til med habiliteten da junior ville ha praksisplass på ambassaden i Paris. Man kan se på dette med ulike briller. Og det hadde nok vært mindre potent hvis studiene skulle gjøres hos vår stedlige representant i Bratislava.

Men lukten av nepotisme, altså «begunstigelse av slektninger eller kjente, især ved besettelse av stillinger» som ordboka definerer det som, vil sitte i.

Og hvis man sauser sammen korrupsjon og kameraderi, tapper på litt gamle halvsannheter om en bakromskultur der avgjørelser ble fatta ved at «noen har snakka sammen», og drysser noen insinuerende fakta om at både Økokrim og Riksrevisjon ledes av tidligere Ap-politikere, så nærmer det hele seg en bekreftelse.

På Arbeiderpartiet. På arbeiderpartistaten. På at det ikke var en fordom om partieliten som man hadde kjælt med i alle disse årene. Det var faktisk sant. Og slik ser dette ut i mange kretser, til høyre og venstre.

Disse sakene, dandert ut over år, ville hatt liten effekt på partiets posisjon. Men i den komprimerte formen det har kommet nå, kan det gjøre varig skade. Kanskje kan det være et banesår, slik vi har sett mange andre store, sentrumsorienterte folkepartier få det i Europa.

Forfatter Tarjei Skirbekk skildrer i boka «De moderate folkepartienes fall i Europa» hvilken enorm politisk fare det fører med seg.

Høyre er vårt andre, brede og moderate folkeparti. I helga ble Ine Eriksen Søreide valgt til ny partileder. Epstein-dokumentene har klistret også henne til en emmen elite med Frogner-kåk og inhabilitet i fagkretsen.

Støyen rundt Søreide, men også avsløringene av tidligere gromgutt Børge Brende, rammer Høyre og partiets eksistensielle kamp for å vinne tilbake tilliten og velgerne på høyresiden.

Epstein-bomben har derfor truffet det bærende sentrum i norsk politikk med stor kraft. Og presser velgerne til hver side av det politiske spekteret.

Resultatet er økt, destruktiv polarisering. Sjokkbølgene har også nådd inn i det norske embetsverket og det norske fredsarbeidet. Nobelkomiteen står ikke ubesudlet igjen etter disse ukene.

Det som nå har skjedd med den norske tilliten, er selve dreieboka for utenlandsk påvirkning og undergraving.

De tre millioner filene har revet i filler en struktur som det selvsagt tar generasjoner å bygge opp, og som det under normale forhold også tar lang tid å rive ned. Men med første bølge av Epstein-filene, har krefter som ønsker å undergrave et liberalt, demokratisk samfunn gjort mange års undergravende drittjobb på et par knappe uker.

Noen har sittet med popkorn og fulgt med når Norge og andre land i Europa har måttet takle Epstein-filene. De har sett oss angripe hverandre, fyre opp temperaturen i både sosiale og redaktørstyrte medier og rive ned tilliten med slegge.

Men hvem?

Det er åpenbart at både Russland og Kina er tjent med et opprørt Europa i den geopolitiske, kalde krigen vi står i. Om ikke Epstein har vært en aktiv agent, har i det minste fruktene av hans iver etter innflytelse, blitt et meget effektivt våpen.

Donald Trumps USA har ingen skrupler med å bruke det mot sine allierte. Supermaktens nye nasjonale sikkerhetsstrategi har mål om å bidra til en annen politisk kurs i Europa. Trumps navn er fjernet fra Epstein-materialet, som i det amerikanske justisdepartementets hender gjør livet surt for europeerne.

Norske lederes feil er graverende, og den ukulturen som kan være avslørt, må ryddes opp i. Og det er det tatt raske og gode grep om. Saker etterforskes, politikere har måttet svare for pressen og det er vedtatt gransking. Et kaos er raskt ført inn på skikkelige spor. Systemet fungerer.

Og det er for nasjonalselvfølelsens skyld grunn til å lytte til den anerkjente historikeren Timothy Snyder, som roser oss for refleksen: «I Norge går strafferettslige og journalistiske undersøkelser videre, som de skal. Det er det som er normalt. Det burde vært normalt i USA også».

Alt kan være sant om Jagland og Rød-Larsen, inhabilitet og kameraderi samtidig som noen har en regi for det som har blitt kjent.

Men vi kan ikke nå bli så nærsynte på egne skuffelser at vi ikke evner å se det store bildet: Epstein-filene er også et angrep på Norge.

Trine Østereng

Regjeringa har føreslått ei heilt ny ordning for innvandrarar og flyktningar.

Dei skal ikkje lenger få tilgang på vanlege velferdsordningar, som bustønad og sosialhjelp, men ha sine eigne og lågare ordningar, for å bli motiverte til å jobbe.

Dette er eit steg i retning av ein annan velferdsstat enn den vi er vant med – færre universelle ordningar, meir særordningar for enkeltgrupper.

Det er ingen tvil om at det også vil gjere det vanskelegare, og sikkert mindre attraktivt, å kome til Noreg. Men det vil også gjere samfunnet mindre hyggeleg for alle som allereie bur her.

Dette forslaget vil kunne fungere som ein boomerang – i forsøk på å løyse eitt problem vil kunne få ei rekke andre dyre utfordringar i retur. Kvart tiande barn i landet er allereie fattige, i følgje dei siste tala frå SSB. No vil nok det talet gå opp framover.

Flyktningar som kjem til Noreg har allereie ei rekke utfordringar – tunge og traumatiske erfaringar frå krig, brot med heimstad og nettverk og bratt læringskurve med nytt språk og ny kultur.

Fattigdom vil legge stein til den byrden, og det vil kunne gjere vegen inn i arbeidslivet lenger. I alle fall vegen til den seriøse delen av arbeidslivet.

For når store grupper er i eit kvalifiseringsløp for språk og arbeid som har så lite pengar at det er vanskeleg å dekke grunnleggande utgifter, kan det fort friste å hoppe av det kvalifiseringsløpet.

Dei som rekrutterer til useriøse delar av arbeidslivet vil få ei langt større gruppe menneske å plukke frå, som vil kunne vere sårbare for utnytting.

Eit anna poeng er at fattigdom er dårleg for folks helse. Når vi manglar pengar til å dekke heilt grunnleggande behov påverkar det både hjernen og resten av kroppen. Og det finst forsking som viser kor skadeleg økonomisk stress er for oss.

I samfunnsfag er det sjeldan ein klarer å identifisere kausalitet, men forskarar har altså funne kausalitet her – økonomisk stress hos foreldre går ut over kapasiteten til å gi god omsorg.

Når politikarar vel å føre ein politikk som gir vaksne stram økonomi, må dei altså ha med seg at dette ikkje berre har negative konsekvensar for dei det gjeld, men også for barna deira, som ikkje har valt kva familie dei skulle bli fødd inn i.

Vi veit at barn som veks opp i fattige familiar er mindre med på fritidsaktivitetar enn andre barn, har større sjanse for psykiske og fysiske helseplagar, har større sjanse for å henge etter på skulen og stiller med eit vanskelegare utgangspunkt for å kome inn i arbeidslivet som vaksne.

Så sjølv om ein skulle tenkje i eit reint samfunnsøkonomisk perspektiv, er dette uklok politikk, for det vil kunne gi høge rekningar til fellesskapet på lengre sikt.

Matkøane hos friviljuge utdelingssentralar, som vi ikkje hadde mykje av før pandemien, men som FAFO no seier har etablert seg som ein fast del av velferdsstaten Noreg, vil nok også bli lengre. 

Veksten i sosialhjelp vil ikkje fortsetje, fordi store grupper mistar retten til denne ordninga, men i staden vil kommunane ha ein haug med fattige innbyggarar, og få verktøy å hjelpe dei med.

Det vil nok gjere det vanskelegare å få kommunar til å seie ja til å busette flyktningar, når verktøykassa for å legge til rette for god integrering er tommare.

Innvandrarar og flyktningar som til no har fått bustønad og sosialhjelp, har så langt fått dette etter å ha sendt inn søknader og dokumentert behovet for ekstra hjelp. Dei behova, anten det er til husleige, vintersko eller bursdagskake til 4-åringen, vil ikkje bli mindre no.

Men då vil det måtte vere andre enn velferdsstaten som må stiller opp. Men det vil også bli meir sårbare busituasjonar og fleire barn som ikkje får dekka sine heilt grunnleggande behov.

Vi vil også kunne få meir ghetto-tendensar, fordi folk med lite pengar samlar seg der dei har råd til å bu, mens dei som har råd flyttar bort.

Vibeke Ottesen, drapsforskar ved Universitetet i Oslo, sa uttalte 4. februar kva ho meiner dette kan føre til:

«Får ein større grupper av sosiale minoritetar som har slike opplevingar knytt til barnefattigdom, vil det kunne på sikt auka kriminaliteten, også drap», sa ho.

Hadde denne spalta vore lenger, kunne eg ha lagt til fleire bekymringar. Men i det lange løp er dette eit spørsmål om kva slags samfunnsmodell vi vil ha.

Skal vi ha ein velferdsstat for nokon, og langt dårlegare ordningar for andre?

Eg trur at vi alle vil måtte betale prisen for at det for enkelte no blir kutta hol i tryggingsnettet som eigentleg skulle vere der for oss alle saman. For vi lever alle i det same samfunnet.