Kjell Werner

Etter en periode hvor den skolepolitiske debatten har vært litt laber, drar det seg nå til.

Frp-leder Sylvi Listhaug vil opprette flere spesialskoler, tvangsflytte flere problemelever og ha nivådelt undervisning i fag som norsk, engelsk og matematikk.

Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) sier nei til alt dette. Høyre plasserer seg midt imellom, kanskje hakket nærmere Frp – for også Høyre vil ha en mer nivådelt ungdomsskole.

Men også Venstre-leder Guri Melby advarer sterkt mot en slik inndeling. «Det vi ikke vil ha, er en slags 50-tallsskole der elevene får stempel i panna den dagen de starter», lyder det fra den kanten. Her blir det tydeligvis intern dragkamp dersom det blir borgerlig flertall ved høstens valg.

«Elever som over tid har ødelagt klassemiljøet for andre, må det være anledning til å tvangsflytte», sier Sylvi Listhaug. Dagens regelverk tillater allerede å tvinge elever til å bytte skole, men vilkårene for å kunne gå så drastisk til verks er strenge.

Kunnskapsministeren mener at Frp behandler symptomet og ikke årsaken til at slike problemer får utvikle seg. Ap-statsråden mener at bedre forebygging må prioriteres. Alle andre tiltak må vurderes før det blir snakk om å flytte bråkete elever med tvang.

Apropos bråkete elever. Støre-regjeringen har nylig fått Stortinget med på en lovendring som gir lærerne større muligheter til å være sjefen i klassen. Lærerne skal nå, ved «ekstreme situasjoner med ordensforstyrrelser eller verbale angrep» ha lov til å gripe fysisk inn og føre eleven ut av klasserommet. Dette er en fornuftig justering av loven.

Mange lærere har de siste årene følt seg maktesløse i slike situasjoner. Her er det interessant å minne om forhistorien, da lærerne brukte pekestokker av spanskrør på uskikkelige elever.

Spanskrøret forsvant ut av den norske skolen i 1936, da fysisk avstraffelse ble forbudt. Jeg regner med at ingen av dagens oppegående politikere vil gjeninnføre spanskrøret, slik avdøde Ingvald Godal (H) tok til orde for i 2011. Han mente at mobberne kunne lære en lekse ved å bli slått.

Tirsdag lanserte Høyre-leder Erna Solberg nye tiltak for bedre læringsutbytte i skolen og tiltak mot bråk og uro i klasserommet. Hun garanterer ekstra hjelp for elever som strever med lesing, skriving og regning. Dette er det vel ingen som er imot. I god Høyre-tradisjon lover partiet en plan for elever med høyt læringspotensial.  

Videre i denne kommentaren vil jeg fokusere på forslagene om en nivådelt ungdomsskole. Jeg er nemlig så gammel at jeg gikk i en nivådelt skole tidlig på 1970-tallet.  Altså for over 50 år siden. Da var det noe som het kursplaner, og vi ble delt inn i klasser med gradering fra 1 til 3.

De som ville ta videre utdanning på gymnaset, måtte ha kursplan 3. De som slet litt med å henge med i fagene ble plassert i kursplan 2. Og de som hang enda mer etter, havnet i klasser merket kursplan 1.

Elevene ble plassert i båser som det var nærmest umulig å komme ut av. Mange ble stigmatisert og ertet. Den gang var det for øvrig ikke noe som het mobbing, bare erting. De svake fikk passet påskrevet. Karrieren, eller mangel på sådan, ble raskt staket ut. Dette systemet forsvant heldigvis med Mønsterplanen av 1974.

Mens jeg sitter her og skriver, faller blikket på boka «La læreren være lærer» - skrevet av Trond Giske (Ap) og utgitt for ti år siden. Giske fant inspirasjon ved å besøke sin gamle skole i Trondheim. Jeg minnes at boka ga meg nyttig lærdom den gang, tar den nå ned fra hylla og åpner den for å finne ut hva Giske mente om nivådeling.

«Elevene lærer mest når de er i en gruppe med andre på ulike nivå», skriver Giske. Han viser til utdanningsforskeren John Hattie, som har konkludert med at nivådifferensiering ikke bidrar til økt læring. For egen regning legger jeg til at det er demotiverende å bli plassert i en «dumpeklasse».

«Å gå sammen med medelever som ligger litt foran, kan gi inspirasjon til å strekke seg litt lenger. Samtidig kan de flinkeste også ha nytte av mangfoldet: Få ting gjør at stoffet sitter så godt som når man forklarer det til medelever», skriver Giske videre.  Han var utdanningsminister i Jens Stoltenbergs første regjering fra 2000 til 2001.

En norsk studie utført av forskere ved Universitetet i Oslo konkluderer med at nivådeling øker de sosiale forskjellene.

I studien sammenlignes prøveresultater fra to millioner elever i 75 land over en periode på 20 år.

Men hvor lenge var Adam i paradis. I en rapport fra Civita-rådgiver Oda Oline Omdal kan vi lese om forsøk gjort i Oslo og Trøndelag, hvor konklusjonen er at nivådifferensiering gir økt læringseffekt. Stoltenberg-utvalget, som har sett nærmere på kjønnsforskjeller i skolen, kommer også med en hypotese om at nivåinndeling kan virke positivt for gutter.

Forskningen spriker altså. Her kan man finne svar som man spør. Men la meg sortere litt. Det er allerede et stort rom for tilpasning i dagens regelverk. Man kan ha ulike grupper innenfor samme klasse, grupper gradert etter nivå i en kort periode.

Det er forskjell på å barbere seg og skjære av seg haka. Den gylne middelvei er ofte å foretrekke. Den vil jeg gå.

Men økt grad av nivåinndeling, slik både Frp og Høyre tar til orde for er ingen middelvei. Den vil fort føre oss over 50 år tilbake i tid. Til inndeling i tre kursplaner fordelt på ulike klasser, slik jeg med gru opplevde tiden på ungdomsskolen i Spydeberg.

Snakk om reversering. Skolepolitikere bør se framover, ikke bakover. Alt var nemlig ikke bedre før.

Jonas Bals

Nylig hadde jeg æren og gleden av å få gi varslings- og ytringsfrihetsprisen «Stockmanns hammer» til tømrerlærlingen Hamid Norouz.

Siden opprettelsen i 2005 har prisen særlig rettet søkelyset på dem som befinner seg i en underordnet posisjon i arbeidslivet. Om arbeidere ikke tør å si fra når rett blir til urett, får nemlig ikke bare uretten fortsette: Rettighetene våre vil også forvitre.

Som samfunn er vi derfor helt avhengige av sivilt mot, og det fra mennesker som vet at de risikerer mye og ofte til dårlige odds.

Da Hamid kom til Norge fra Afghanistan, bestemte han seg for å bli tømrer. Han ville bygge seg en egen framtid i Norge, men også kunne bygge sitt eget hus. Dessverre møtte han en sjef som utnyttet tilliten hans. Sjefen opprettet selskaper i hans navn, pådro ham gjeld, og nektet å betale ham lønn.

Han ble utsatt for en form for kriminalitet mange arbeidere dessverre utsettes for, og som de kjemper en ensom og altfor ofte forgjeves kamp mot: Lønnstyveri og ID-tyveri.

«Det er ikke lett å si fra når noe er galt. Særlig ikke for meg, som var ny i landet og uten språk og kunnskap om rettigheter», sa Hamid under utdelingen. «Uten hjelpen jeg fikk, vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag».

Hjelpen han fikk, kom fra det organiserte arbeidslivet, og fra alliansepartnere i Kirkens Bymisjon.

Under arrangementet kom jeg til å tenke på hvor lett det er å ta ting for gitt:

Å vite at lønna kommer til tida, at den er til å leve av, og at den øker etter tariffoppgjøret. Eller å vite at det finnes et organisert arbeidsliv og en velferdsstat som tar imot oss når vi faller.

For i virkeligheten er det ikke sånn for alle. Det finnes hull i sikkerhetsnettet vårt, og det finnes mørke områder i arbeidslivet – slik vi nå seinest har sett med sakene om mistenkt menneskehandel og tvangsarbeid i Wolt og Foodora.

Vi har en tendens til å glemme at tryggheten og stabiliteten vi tar for gitt, hviler på strukturer og institusjoner som ikke lenger er like tilgjengelige for alle.

Den norske middelklassen har glemt hvorfor den har det så bra, og store deler av arbeiderklassen har glemt hvorfor det er viktig å bruke stemmeretten sin. En del mennesker har helt gitt opp troen på politikk, og mange vet ikke hvordan man oppnår endring gjennom kollektiv handling.

Det tragiske er at de gruppene som trenger politikk mest, er blitt de mest apatiske og kyniske: Avmakt avler avmakt.

Samtidig pumper den rikeste ene prosenten blant oss enorme pengesummer inn i valgkampen. Aksjon for borgerlig valgseier har alene samlet inn over 100 millioner kroner i anonyme gaver.

Norges rikeste menn gir ikke bare millionbeløp til de borgerlige partiene, men også til andre frontorganisasjoner, som arbeider iherdig for en borgerlig regjering etter høstens valg.

Noen av dem som blar opp, gjør det ut fra nakne klasseinteresser: De vil betale mindre skatt til fellesskapet, eller synes fagforeningene har fått for mye innflytelse.

Det skapte for eksempel sinne da regjeringen i 2023 forbød bemanningsselskap på byggeplasser i og rundt Oslo. Lovendringen førte til at mange løsarbeidere som før måtte falby billig og fleksibel arbeidskraft, nå er blitt fast ansatte, med trygghet for både arbeid og inntekt.

Bemanningsselskapenes advokater gikk umiddelbart til kamp mot lovendringene. Etter å ha tapt for både europeiske og norske domstoler, går det denne uka enda en omkamp i Oslo tingrett, med krav om millionerstatning for tapt arbeidskraft. Bemanningsselskapene har også fått med seg kundene sine, SMB Norge og Norske Skipsverft, på laget.

I tillegg har de valgt å gå til det radikale skritt å anmelde LO for korrupsjon. Anmeldelsen er basert på en løgn og en konspirasjonsteori om at det er samvirket mellom Arbeiderpartiet og LO som har skylda for reguleringene.

I virkeligheten fikk lovendringen politisk flertall etter mer enn 20 års åpen politisk kamp.

LO-organiserte malere, heismontører, murere, tømrere, jernbindere, rørleggere og andre har gjennomført flere politiske streiker, de har kjempet på landsmøter og kongresser, og de har argumentert for sitt syn overfor alle politikere som har villet lytte.

De har sagt ifra på norsk, polsk, litauisk og rumensk, og krevd verdighet og rettferdighet. SMB Norges medlemsblad, Din Bedrift, hevder allikevel at lovendringen skyldes «styring bak lukkede dører», og at «påvirkningen ikke er åpen.»

Det de i virkeligheten reagerer på, er at arbeidsfolk organiserer seg, formulerer politiske krav og kjemper for dem.

Dersom demokratiet lytter til arbeidere som går sammen, og i tillegg gjør noe med problemene de tar opp, bekjempes det med juss – akkurat som de gjorde da det rødgrønne Oslo-byrådets eiendomsskatt ble tatt til domstolene.

Den kampen tapte høyresiden langt på vei – men til gjengjeld vant de det forrige lokalvalget i Oslo. Et flertall de nå bruker til å kutte i skole- og fritidstilbud, og til å øke forskjellene i en by som allerede er sterkt klassedelt.

Å vinne politiske valg med en politikk som er skreddersydd for de mest velstående blant oss, er ikke så lett. Men det blir lettere med penger – og penger har de nok av.

Som sosiologene Maren Toft, Magne Flemmen og Jørn Ljunggren har vist, er det tydeligste trekket ved inntektsutviklingen i Norge siden 1980 at den økonomiske overklassen har dratt kraftig fra alle andre. Mens forholdet mellom de andre klassene har endret seg lite, har inntektene i toppen økt betydelig.

Det største økonomiske skillet går i dag derfor mellom overklassen og alle oss andre.

Den øverste delen av overklassen sponser nå Høyre, Frp, Venstre og Krf for å motvirke LO-medlemmenes innflytelse over samfunnsutviklingen.

Om de lykkes, vil det påvirke situasjonen for mange arbeidsfolk i Norge. Det vil påvirke tryggheten i arbeidslivet, det vil påvirke fordelingen av makt og rikdom – og det vil forandre Norge.

Derfor: Bruk sommeren til å forberede deg – og til å bygge folkemakt mot pengemakt under høstens valgkamp.