Jo Moen Bredeveien

En folkevalgt på Stortinget får like under 1,2 millioner kroner i året for å utføre tillitsvervet velgerne har gitt henne.

Hunkjønnspronomenet er valgt med vilje her, for selvsagt skal denne teksten handle mye om Linda Hofstad Helleland, stortingsrepresentant for Høyre fra Sør-Trøndelag.

Helleland klarer seg tydeligvis ikke med 1,2 millioner i året. I fjor gikk hun inn i styret til Rema-eier Reitan og Norlandia Health Care Group, som driver private sykehjem og barnehager. Det får hun til sammen 650.000 kroner i året for.

Under VM på ski i Trondheim fikk hun dessuten dekket 40.000 kroner i utgifter som «ambassadør» for Thon Hotels.

Men alt er i sin skjønneste orden, selvsagt, for dette var partileder Erna Solberg nesten helt informert om. Solberg skal vi komme tilbake til litt senere. Men først er det enda mye mer å si om Linda Hofstad Helleland:

Da hun først ble konfrontert av Nettavisen med disse opplysningene, kunne Helleland opplyse at hun etter å ha påtatt seg de nye vervene og slik fikk spedd på inntekten sin, selv tok initiativ til å bli flyttet ut av næringskomiteen på Stortinget. For å være ryddig, må vite.

Det kunne jo bli stilt spørsmål ved hennes habilitet i saker om norsk næringsliv når hun er på lønningslista til store og viktige aktører i norsk næringsliv.

Men som TV2 kunne fortelle søndag kveld: Helleland gikk ut av næringskomiteen på Stortinget allerede i juni i fjor – og ikke på eget initiativ. Det var partileder Erna Solberg som bestemte at Helleland skulle flyttes til den mindre profilerte utdanningskomiteen, all den tid hun er på vei ut av Stortinget.

Helleland tar nemlig ikke gjenvalg. Hun ber ikke om velgernes tillit for en ny periode.

Og godt er det. Det er ikke lett til å ha tillit til noen som gir konkret innhold til det gamle munnhellet om bukken og havresekken.

Helleland graver seg dypere ned i gjørma for hvert offentlige forsøk på å vise seg ren og rank til tross for at hun mottar ytelser fra store næringsaktører.

Overfor TV2 kunne hun fortelle at hun ikke har vært saksordfører for noen saker i Stortinget som berører Reitan-gruppen eller Norlandia.

Det stemmer – for Helleland har ikke vært saksordfører for noen saker i Stortinget overhodet det siste året.

Ifølge TV2 har hun heller ikke vært med på et eneste representantforslag siden april i fjor, hennes siste muntlige spørretimespørsmål fant sted i samme måned, og hennes siste interpellasjon var i mai i fjor.

I løpet av hele det siste året har Helleland stilt seks skriftlige spørsmål til regjeringen.

Nettavisen kan dessuten fortelle at hun har hatt et fravær på 55 prosent i utdanningskomiteen siden i hun tiltrådte i høst.

Hun har kanskje for mye å gjøre på annet hold?

Lista over verv og andre inntektskilder og bindinger for våre stortingsrepresentanter er både lang og tidvis ganske søt. Den viser alt fra store aksjeposter til gaver som knivsett og fallskjermhopp.

Linda Hofstad Helleland er ikke alene om å ha andre interesser enn vervet på Stortinget.

Det er kanskje urettferdig å kaste alt på henne – hun har ikke brutt mot verken lover eller interne regler, men nå er det nå engang slik at det er Helleland som er blitt avslørt med hånda langt nede i krukka. Da får hun ta støyten som kanskje burde fordeles på andre.

Måten hun forklarer seg på inngir heller ikke til tillit. Helleland glemte tydeligvis å fortelle Erna Solberg, sin leder, om ambassadørjobben for Thon Hotels under VM på ski.

Men viktigere: Helleland forteller at hun deltok som stortingsrepresentant for Sør-Trøndelag på dagtid, og var Thon-ambassadør på kveldstid. Til dette er det veldig mye å si. Enten er det en ren ansvarsfraskrivelse. Eller så er det en naiv tiltro til egen evne til å skille mellom roller – og til egne evner og attraktivitet.

Det er som forhenværende statsråd og representant på Stortinget Helleland er interessant for disse aktørene. Det er ikke som Linda fra Klæbu.

Så er det jo også slik at vervet som folkevalgt på Stortinget ikke kan slås av og på. Det er et heltidsverv. Man er ikke noe annet på kvelden enn på dagen.

Erna Solberg har tillit til at Hellelands verv ikke går utover eller påvirker hennes virke som stortingsrepresentant. Det er jo fint at sjefen har tillit til henne. For norsk politikk i stort, er Hellelands styreverv og ambassadørrolle likevel et enormt problem.

Kjell Werner

Statsminister Jonas Gahr Støre vil kikke dagligvarebransjen nøyere i kortene.

Han har spesielt merket seg at prisen på fiskeboller og leverpostei har økt med 80 prosent. Fredag må derfor de store aktørene stå skolerett for Støre og næringsminister Cecilie Myrseth. Både butikkjeder og leverandører er innkalt.

Samtidig har regjeringen varslet nye tiltak for å skape bedre konkurranse i dagligvarebransjen. Målet er å gi oss bredere utvalg og bidra til lavere prisvekst på mat.

Mandag varslet regjeringen nye tiltak. Fredag skal Støre & co få svar og innspill fra bransjen. Rekkefølgen virker litt uryddig.

Mange forbrukere opplever at dagligvarekjedenes fordelsprogrammer forsterker forvirringen rundt priser. Derfor er det positivt at regjeringen nå har gitt Forbrukertilsynet i oppdrag å se på innretningen av disse programmene.  

Bakteppet er det faktum at prisene på mat og drikke i flere år har vokst mer enn den generelle prisveksten. I april var matvareprisene 3,1 prosent høyere enn for ett år siden, mens den generelle prisveksten var 2,5 prosent.

Politikere og aktuelle myndigheter har lenge stilt spørsmål ved om konkurransen i dagligvaremarkedet kommer oss forbrukere til gode.

Allerede i 2011 ble det lagt fram en utredning med den talende tittelen «Mat, makt og avmakt». Der ble det uttrykt bekymring over at fire kjeder hadde for stor makt.

Fire år senere forsvant Ica-kjeden, og det er fortsatt bare tre dominerende kjeder med matbutikker her til lands.

Norgesgruppen (med 43,5 prosent andel av markedet) er desidert størst med butikker som Kiwi, Meny, Spar og Joker. Coop (29,2 prosent) og Rema (23,9 prosent) er de to andre store kjedene. Det hører med til historien at tyske Lidl forsøkte seg, men trakk seg ut av Norge etter noen få år.

Samtidig er det slik at kjedene eier eller kontrollerer grossistleddet og dominerende leverandører. I tillegg er det få og store aktører på hver side av forhandlingsbordet.

Hemmelige rabatter og markedsføringsavtaler florerer, og de med sterkest muskler kjøper seg best hylleplass. Bildet er så sammensatt at det er vanskelig for myndighetene å finne ut om spillereglene er like for alle.

I fjor sommer ga Konkurransetilsynet bøter på til sammen 4,9 milliarder kroner til Norgesgruppen, Coop og Rema for ulovlig prissamarbeid ved hjelp av såkalte prisjegere som har spionert i konkurrentenes hyller.

Avgjørelsen er anket til Konkurranseklagenemnda. Det skal bli spennende å se hvem om «dommen» blir stående.

Men vi bør ikke stille oss blinde på lave priser. Forbrukere flest sier nemlig at de ønsker økt kvalitet og større mangfold i butikkene. Utfordringen er at mange gjør det motsatte av det de sier, når de likevel jakter på lavest pris.

Apropos prisen på mat: Senterpartiet kjemper nå for å senke matmomsen fra 15 til 10 prosent. Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum har ombestemt seg og mener nå at dette er fornuftig.

For to år siden avviste han tanken, med argument om at dette kuttet bare ville havne i lommene til eierne av matvaregigantene.

Nå hevder Vedum at det er en «litt roligere situasjon» i dagligvaremarkedet. Det nye er nok snarere det faktum at Sp ikke lenger er en del av Støre-regjeringen og at det er stortingsvalg til høsten.

Det hører for øvrig med til historien at det var Senterpartiet som for 25 år siden presset Jens Stoltenbergs Ap-regjering til å innføre halv moms på matvarer.

Dette bringer meg over til å trekke fram det faktum at matvarekjedene gjør det godt økonomisk.

Fortjenestemarginene er riktignok ikke i toppsjiktet, men med store volumer drypper det likevel mye på eierne. Norgesgruppen fikk i fjor et driftsresultat på 4,8 milliarder kroner, opp 400 millioner fra året før. Dette ga en driftsmargin på 4,1 prosent, opp fra 3,9 prosent i 2023.

Regjeringen vil nå undersøke om krav til regnskapsmessig skille mellom leddene nedover i verdikjeden kan gi mer åpenhet.

Dette kan være et effektivt grep som kan gi bedre mulighet til å kikke bransjen bedre i kortene, ikke minst når det gjelder forholdet mellom uavhengige leverandører og kjedenes egne merkevarer.

Loven om god handelsskikk skal også gjennomgås og oppdateres. Dette synes å være mer diskutabelt. Det var daværende næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) som fremmet loven og sørget for at det aktuelle tilsynet ble lokalisert til hjembyen Porsgrunn.

Næringsminister Cecilie Myrseth har gått inn for å nedlegge Dagligvaretilsynet, som har hatt ansvaret for å håndheve loven. Tilsynet har nemlig bare hatt et fåtall saker til behandling og ingen fellende dommer å vise til. Derfor er det tvilsomt om loven har livets rett.

Regjeringer av ulik farge har i årevis vært opptatt av å skape større konkurranse i dagligvaremarkedet. Uten å klare det, så langt.

Det er fristende å sitere salige Paulus litt forenklet: «Jeg vil, jeg vil, men får det ikke til».

Spørsmålet er om dagens regjering vil lykkes bedre. Det er uansett positivt at statsminister Jonas Gahr Støre legger inn sin egen tyngde. Da blir det kanskje andre boller.

Alternativet er enda større avmakt når vi handler matvarer.