Trygve Tamburstuen

Men det krever en langt mer offensiv kraftpolitikk. Norgespris er bare et plaster på et sår.

Vi må gjøre noe med rotårsakene for å sikre at norsk strøm fortsetter å være et velferdsgode i verdens kaldeste og mørkeste land.

Og en konkurransefordel for industrien, som blant annet produserer verdens mest klimavennlige metallprodukter som verden vil trenge.

Strøm kan ikke være en vare i et privateid, algoritmestyrt børssystem. Energiloven skapte riktignok strøm-markedet, men med noen viktige begrensninger. Og den viktigste er at det er forbruk og etterspørsel i Norge som skal sette strømprisen.

Nå settes strømprisen i Norge på en europeisk børs som kontinuerlig søker etter den dyreste kilowatt-timen i Europa. Og denne prisen tilbakeføres til Norge.

Når vi da i tillegg har fått fem prisregioner innenlands, der prisen i sør er 40-60 ganger høyere enn i nord, og de nye store utenlandskablene som styres av markedsaktørene, blir utslagene groteske.

Det er intet annet varemarked som er så abnormt.

Arbeiderpartiet må få markedstenkningen ut av sinnet og sette inn følgende politiske tiltak for å gjennvinne styring av kraftpolitikken:

• Frikoble norsk vannkraft brukt for kraftproduksjon til det norske markedet, fra den europeiske børsen. Dette gjøres ved å sette ulik pris på vann som skal brukes for kraft til Norge og kraft til eksport. Vannet i magasinene er folkets eie, og vannverdien er grunnleggende i energiloven. Dette gjør det mulig å etablere kostadsbaserte priser i Norge. Norsk vannkraft har den laveste produksjonskost av noe energislag i Europa, og vi er unike ved å ha 50 prosent av Europas magasinkapasitet.

• Gjenopprett en nasjonal omsetningssentral, som meningen var med Statnett Marked (som senere er blitt Norpool, med børsene nå eid av hollandske Euronext)

• Reforhandle de to siste kablene til UK og Tyskland slik at staten har styring over flyten av kraft, slik prinsippet alltid har vært etter at vi i 1960 etablerte g j e n s i d i g kraftutveksling med naboland.

• Ta eierstyring med Statnett og Statkraft. Om nødvendig endre selskapenes formelle formål, slik at de gjenopprettes som samfunnsinstitusjoner, ikke som pengemaskiner. Styring gjenopprettes bl.a. gjennom utnevning av styret.

• Gjøre det klart at Staten tar kostnadene med oppgradering og utbygging av nett i Norge. Dette har vært forsømt i iveren etter å bygge utenlands- og Nordsjøkabler (med store tap i nettet som konsekvens). Kostnadene må ikke ytterligere veltes over på brukerne slik vi ser en tendens til ved at nettleien varsles å bli stadig høyere. Dette er en investering i nasjonal infrastruktur som en rik stat må ta.

I tillegg må Ap være tindrende klare på at mineralrikdommene i Norge er folkets eie og skal forvaltes ut fra nasjonale interesser og nasjonal styring.

Prinsippene fra vannkraften og petroleumsressursene danner en stolt tradisjon for partiet.

Og avblås skremslene om kraftmangel: Oppgrader eksisterende vannkraftanlegg, sats på avklaring om kjernekraft og dropp ytterligere utbygging av vindkraft.

Fauzia Hussain- Wiik

Leder LO i Bergen og omland

Ingunn Gjerstad

Leder LO i Oslo

Nina Galta

Leder LO i Stavanger og omegn

Vi på fagbevegelsens grasrot reagerer med stor bekymring på uttalelsene fra LO-leder Peggy Hessen Følsvik. 

Det er viktig å understreke: Dette handler ikke om hvem som er mest opprørt over folkerettsbruddene og overgrepene i Gaza.

Dette handler om politisk konsekvens, respekt for egne vedtak – og solidaritet i praksis.

LO har ikke bare ett, men to kongressvedtak om støtte til boikott av Israel.

Det er ikke vedtak som ble fattet i affekt, men etter grundig debatt og i tråd med bred støtte fra medlemmer og LOs lokalorganisasjoner i hele landet.

I LOs lokalorganisasjoner møtes vi jevnlig på tvers av ulike forbund og diskuterer og fatter våre vedtak. Få saker samler så mye støtte som den vi fremmer her. 

Siden krigen mot Gaza eskalerte høsten 2023, har vi sett en massiv mobilisering fra fagbevegelsen.

Mange LOs lokalorganisasjoner fra nord til sør har vedtatt støtte til boikott av Israel, i tråd med kongressens linje, og mange vil ha dette kravet som en av hovedparolene til 1.mai.

Det er ikke bare noen få aktivister – dette er en bevegelse. Det er fagorganiserte i hele landet som sier: Nok er nok.

Når Følsvik advarer mot boikott fordi det kan «hindre prosjekter» og «vanskeliggjøre tilstedeværelse», ber hun oss velge bort prinsippene våre til fordel for pragmatiske kompromisser.

Men vi spør:

• Hva er poenget med å bygge sivilsamfunn i Palestina dersom vi samtidig legitimerer og opprettholder de strukturelle forholdene?

• Hvordan kan vi støtte palestinsk fagbevegelse dersom vi ikke tør bruke de virkemidlene de selv ber oss om?

For la oss være krystallklare: Palestinske fagforeninger, organisasjoner og sivilsamfunn har i årevis oppfordret det internasjonale samfunnet til boikott, desinvestering og sanksjoner (BDS).

Det er deres svar på volden, på apartheid, på okkupasjonen.

Når LO-ledelsen sier at «palestinsk fagbevegelse vil at vi skal være der og hjelpe», så ser man bort fra den massive oppslutningen om BDS-initiativet blant palestinske organisasjoner:

• Dette er ikke en ny linje – det er en tiårig appell vi hittil har unnlatt å følge opp i handling.

• Det er ikke boikotten som gjør det umulig å drive solidaritetsarbeid. Det er Israels politikk som gjør det.

• Det er ikke kravet om boikott som truer LO sin troverdighet. Det er en LO-ledelse som nå risikerer å bryte med sine egne vedtak, med medlemsdemokratiet og med den solidaritetslinjen fagbevegelsen har stått for i tiår.

Spørsmålet er ikke: «Hvordan kan vi hjelpe Palestina hvis vi boikotter?». Spørsmålet er: «Hvordan kan vi hjelpe Palestina om vi lar være?».

I tillegg må vi som fagbevegelse løfte blikket: Den internasjonale domstolen (ICJ) slo i sin rådgivende uttalelse i 2024 fast at hele Israels okkupasjon er ulovlig.

Alle stater har nå en juridisk forpliktelse til å aktivt bidra til å få slutt på okkupasjonen innen 13. september 2025.

Dette pålegger Norge – og dermed også LO – et konkret ansvar om å utøve mer, ikke mindre press. Det holder ikke å fordømme – vi må handle.

Så er det heller ikke bare LO-ledelsen som har et ansvar her.

Oljefondet – folkets sparepenger – er fortsatt investert i selskaper som direkte bidrar til Israels okkupasjon og bosettingspolitikk. Det er uforenlig med Norges forpliktelser til folkeretten, og det er uforenlig med LO sin linje.

Vi krever at LO presser regjeringen slik at Oljefondet trekker seg ut av alle selskaper som medvirker til okkupasjonen, undertrykking og apartheid. Investeringer må ikke opprettholde okkupasjon – de må støtte rettferdighet.

Vi står samlet på grasrota, med klare krav:

• Stå ved LO-kongressens vedtak - Boikott staten Israel.

• Krev at Oljefondet ut av okkupasjon.

• Stå opp for folkeretten og Den internasjonale domstolens krav – bidra til at okkupasjonen avsluttes innen 13. september.

• Stå med Palestina – i handling, ikke bare i ord.

Stå med Palestinerne!