Signert en rekke ungdomsledere

KrFU hyller allerede «tradwifes» og stemte i sin tid imot kvinnners rett til selvbestemt abort. Nå varsler de at de ønsker å redusere selvbestemt abort fra 18 til 12 uker.

Samtidig innrømmer Ingrid Olina Hovland at det er en vanskelig kamel å svelge at man i det hele tatt kan ta abort. Oversatt er det altså snakk om totalforbud mot abort.

Dette er farlig. Et varsko om en politisk retning der kvinners frihet igjen blir noe som skal diskuteres, veies og vurderes.

Retten til selvbestemt abort har ikke kommet gratis. Før loven om selvbestemt abort risikerte norske kvinner fengsel for å ta abort. I land som ikke har lovbestemt abort dør kvinner på parkeringsplassen utenfor sykehuset.

I Polen og USA har konservative bevegelser brukt de samme ordene som KrF, de samme begrunnelsene, og gradvis fjernet rettigheter mange tok for gitt. Det begynner alltid med verdier og etikk.

Det ender med lover som fratar kvinner retten til å bestemme over egen kropp.

Hovland burde unnskylde seg

Hver femte kvinne har blitt utsatt for voldtekt i Norge.

Voldtekt er noe av det verste et menneske kan utsettes for, og KrFU har ikke noe med å sitte som moralsk dommer ovenfor kvinner som har blitt utsatt for overgrep.

Vi snakker om kvinner som har fått kroppen sin tatt fra seg, grensene sine brutt, tryggheten sin ødelagt og fått hele livet sitt snudd på hodet.

Likevel mener KrFUs leder at disse kvinnene bør «bære frem barnet», dersom overgrepet resulterer i graviditet. Å si at dette er å påføre et nytt overgrep – denne gangen i politikkens navn. KrF velger å rette mye av fokuset på fosteret, men hvor er nestekjærligheten for den som har blitt utsatt for voldtekt?

Voldtektsofre har fått selvbestemmelsen over egen kropp tatt fra dem. De fortjener å ta tilbake kontrollen over sin egen kropp, og sitt eget liv. Abort er en privatsak for hver kvinne, uansett grunn. Kvinners kropp, kvinners valg. Ferdig snakka.

Å mene at voldtektsofre plikter å bære frem barn er helt sykt.

KrFU forsøker seg på et overgrep på kvinners rettigheter. Ingen kvinne skal måtte leve med både traumet etter voldtekt og byrden av å bli fratatt retten til å bestemme over kroppen sin. Hovland burde legge seg paddeflat og unnskylde seg.

Historisk tilbakeslag

Gjennom generasjoner har kvinner i fagbevegelsen kjempet fram rettigheter mange i dag tar for gitt: Retten til arbeid, til svangerskapspermisjon, til trygge arbeidsplasser og til lik lønn for likt arbeid.

Det er de samme verdiene som ligger til grunn for retten til selvbestemt abort.

Kvinnekampen har alltid vært en del av arbeiderkampen, fordi økonomisk frihet og kroppslig frihet henger sammen. Når retten til å bestemme over egen kropp trues, trues også grunnlaget for likestilling i arbeidslivet.

Likestilling kan ikke ha gått for langt så lenge kvinner fortsatt må kjempe for den mest grunnleggende friheten av alle: Retten til å bestemme over egen kropp og eget liv.

Derfor sier vi tydelig: Dette handler ikke om moral eller tradisjon. Det handler om makt og kontroll over egen kropp og eget liv. Den friheten har kvinner kjempet fram gjennom generasjoner, og vi nekter å gi den fra oss.

Signert:

Marita Westervik Henriksen, ungdomsleder HK Norge

Caroline Iglebæk, ungdomsleder Fellesforbundet

Oda Gravdal Ulriksen, leder for FO-studentene

Marte Sofie Thorbjørnsen, nestleder Fagforbundet Ung (på valg som ungdomsleder i dag på landsmøtet)

Nimrah Ramzan, fungerende leder AUF

Audun Hammer Hovda, leder Sosialisitisk Ungdom

Kjell Werner

Litt flere vil bli værende på rødgrønn side. Dette er to av svarene NorgesBarometeret får når ordførere og lokalpolitikere i Sp frittes ut. 

Spørsmålet er hvilken side av politikken de mener Senterpartiet bør samarbeide med sentralt. Halvparten av de spurte mener partiet bør opptre blokkuavhengig. 

Det er svært interessant å merke seg at grasrota i Sp er dypt splittet i dette spørsmålet. Samtidig som Senterpartiet har fått en vippeposisjon i Stortinget.   

Spørsmålet er riktignok litt upresist siden det ikke skiller mellom budsjettsamarbeid og øvrig politikk på Stortinget, men svarene tyder uansett på at det er uro og usikkerhet på grunnplanet i Sp.  

Faktum er at Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum har pekt på Jonas Gahr Støres Ap-regjering ved høstens valg. Dermed er Vedums flokk i realiteten bundet til å forhandle statsbudsjetter med Ap, sammen med SV, Rødt og MDG. 

Men i andre saker står Sp svært så fritt til å søke støtte gjennom andre konstellasjoner. Og den muligheten kommer Sp til å benytte seg av. Støre-regjeringen må derfor belage seg på flere nederlag i denne fireårsperioden. 

Men dette innebærer ikke at Sp er i ferd med igjen å bli et borgerlig parti. Vedum & co har fortsatt Høyre og Frp som politiske hovedmotstandere.

Slik har vi lært Sp å kjenne helt siden Sp brøt ut av regjeringen til Jan P. Syse (H) i 1990 og Anne Enger Lahnstein så pekte på Gro Harlem Brundtland (Ap) som statsminister. Vi må heller ikke glemme at Sp satt i Jens Stoltenbergs regjering fra 2005 til 2013, sammen med både Ap og SV. 

Men i år skjedde det to urovekkende ting, sett med Sp-øyne. I slutten av januar ble Sp i realiteten tvunget ut av Støre-regjeringen. Statsbudsjettet fra den rene Ap-regjeringen ble så en nesestyver som sved skikkelig i Sp-leiren.

Forholdet mellom Ap og Sp er svært så surt. Dette lover ikke godt for rødgrønn side i politikken.  

Statsminister Jonas Gahr Støre må gjøre et ærlig forsøk på å rette opp skaden. Sp av i dag hører til på rødgrønn side. Moderne politisk historie har vist oss at Ap har vært avhengig av Sp ved aktuelle korsveier helt siden valget i 1977.

Uten at Sp fortatt er med i folden er det bare å glemme rødgrønt flertall i 2029.