Kjell Werner

Stortingsvalget ga Jonas Gahr Støre tillit til å styre landet i nye fire år. Arbeiderpartiet er riktignok avhengig av budsjettstøtte fra fire partier, men det blir ingen samarbeidsavtale med disse.

Regjeringen må altså gjøre opp statsbudsjettene med vennene på rødgrønn side. Men ellers kan Ap i stor grad søke vekslende flertall i parlamentet. Og noen nederlag kan statsministeren sikkert tåle.

Støre har uansett gode kort på hånda overfor Sp, SV, Rødt og MDG. For det er neppe noen i denne firkløveren som våger å felle Ap-regjeringen på første impuls, siden alternativet jo er Sylvi Listhaug som statsminister.

Det norske parlamentariske systemet er slik at en regjering sitter til den eventuelt blir felt eller statsministeren selv kaster inn håndkleet. Det er ikke nødvendig med aktiv støtte fra Stortingets side.

Slik sett var det et sjakktrekk å presse Senterpartiet ut og samtidig gjøre Støre-regjeringen til en ren Ap-regjering i forkant av årets valg.

Jonas Gahr Støre innrømmer at han er avhengig av et godt og tillitsfullt samarbeid for å få flertall på Stortinget.

Derfor vil han de nærmeste dagene invitere hvert enkelt parti som har pekt på ham som statsminister til samtaler. «Jeg vil lytte til hva som er viktig for dem», sier han.

Samtidig vil de fire partilederne få klar beskjed tilbake: Ap-regjeringen er garantisten for Nato-medlemskapet, EØS-avtalen og trygg økonomisk styring. Og ikke nok med det: Støre vil poengtere at regjeringen vil ha en åpen og respektfull dialog med de øvrige partiene på Stortinget.

I saker som krever det, vil regjeringen også søke brede forlik. Her ligger det til rette for storslalåm i Stortinget, til ergrelse for flere av partiene som i realiteten utgjør Ap-regjeringens parlamentariske grunnlag.

Den første store testen blir statsbudsjettet for 2026. Regjeringens forslag legges fram i oktober.

Ap-regjeringen må strekke seg langt for å tilfredsstille kravene fra Sp, SV, Rødt og MDG. En utvidet tannhelsereform kan være en slik sak. Et godt budsjett kan sikkert bli enda bedre.

Men det går klare grenser. Statsministeren har nemlig gjort det klart at det samlede skatte- og avgiftsnivået ikke skal økes, verken for personer eller bedrifter.

Samtidig må oljepengebruken holdes innenfor forsvarlige rammer, slik at renta kan fortsette å gå nedover. Det bør likevel være mulig å finne konstruktive løsninger, nye prioriteringer innenfor en gitt ramme.

Den store utfordringen er at småpartier har gjort det for vane å kreve andre politiske seire som en del av budsjettavtaler. Og regjeringer med ulik farge har dessverre latt seg presse til å gjøre slike innrømmelser.

Et talende eksempel på dette er at SV klarte å presse Ap/Sp-regjeringen til å utsette 26. konsesjonsrunde for oljeleting. Dette feilskjæret rettet Stortinget opp på forsommeren, «takket være» at Sp hadde forlatt regjeringen og dermed ikke lenger var bundet av avtalen med SV.

Støre & co er for øvrig sikret støtte for stø kurs i oljepolitikken hvis regjeringen lener seg på Sp, Høyre og Fremskrittspartiet i dette spørsmålet.

Jeg mener det er en uting at budsjettforlik følges av tekster som binder regjeringer på politikk som streng tatt ikke er en del av et statsbudsjett.

Budsjettavtaler bør dreier seg om bevilgninger og økonomiske rammer. Kort sagt millioner og milliarder i kroner.

Annen politikk bør det forhandles om i andre sammenhenger. Men på dette feltet har regjering etter regjering vært for unnfallende og skapt en presedens som det kanskje er vanskelig reversere. Det er likevel lov å håpe at Ap nå tør å sette hardt mot hardt.

Her er det på sin plass å minne om hva som ble effekten av at daværende Sosialistisk Folkeparti veltet Einar Gerhardsens Ap-regjering i 1963. Regjeringskrisen banet vei for den første borgerlige regjeringen på 28 år.

Den tragiske ulykken i Kings Bay-gruven på Svalbard var forhistorien. Gerhardsen kom for øvrig tilbake som statsminister etter fire uker.

På denne bakgrunn har Støre gode muligheter til å tvinge gjennom mye Ap-politikk, men det går også en grense for de rødgrønne partiene som utgjør den aktuelle firkløveren.

Statsministeren må utvise kløkt og samarbeidsvilje. Og han trenger en solid parlamentarisk leder for å lose politikken gjennom i Stortinget. Bjørnar Skjæran har gjennom årets vårsesjon vist å ha egenskapene som trengs.

Jeg er spent på hvor stor samarbeidsvilje det er på borgerlig side. Og da tenker jeg i første rekke på vilje til å inngå forlik med Ap-regjeringen.

Styringspartiet Høyre er normalt å regne med, men nå er terrenget ikke lenger helt normalt i den leiren. Frp er dobbelt så stort som Høyre, som samtidig er kraftig svekket.

Det lover godt at Frp omsider er villig til å diskutere et skatteforlik. Valgkampen er tydeligvis over. Jeg tror likevel at Frp kommer til å kjøre solo på sine merkesaker, med blikket stivt festet på stortingsvalget i 2029.

Sylvi Listhaug kan internt argumentere med at strategien hennes virket, selv om mange med meg vil hevde at det var nettopp denne strategien som førte til at den borgerlige valgseieren glapp.

Spørsmålet er også om Høyre forsetter å opptre konstruktivt, i frykt for at Frp kan høste enda flere potensielle velgere.

Ap trenger Høyre som «alliert» i saker som gjelder EØS spesielt og forholdet til EU generelt. Utfordringen er at Ap og Høye samlet sett bare har 78 mandater bak seg. Det trengs 85 for å ha flertall i Stortinget.

Norge har i min levetid hatt flere mindretallsregjeringer enn flertallsregjeringer. Det ble skrevet Ap-historie da Jens Stoltenberg dannet den første rødgrønne regjeringen i 2005.

Da var Sp og SV med på laget i en flertallsregjering. I 2021 ble SV stående utenfor i Jonas Gahr Støres regjering. Og i vinter gikk jo Sp ut og landet fikk en ren Ap-regjering.

Storslalåm er en krevende øvelse. Farten er stor, og faren for å hekte i en port er overhengende. Derfor er det klare grenser for hvor høy og mørk Støre kan opptre.

Han må være ydmyk i en situasjon der regjeringen er kringsatt av politiske konkurrenter, for ikke å si fiender. Hovmod kan stå for fall.

Vidar Schei

Avdelingsleder i Fellesforbundet

Mange av de som stemte Frp denne gangen, er unge menn under 40 år – arbeidere i tradisjonelle LO-yrker der fagbevegelsen historisk har stått sterkt, og der solidaritet, samhold og rettferdig fordeling burde vært rettesnoren.

At så mange nå vender seg mot et parti som står så langt fra våre verdier, betyr én ting: Vi har feilet i å nå fram.

Hvor gikk vi galt?

• Vi har latt høyresidens retorikk stå uimotsagt: Når Frp gjentar slagord om «formuesskatt, sløsing og subsidier» ofte nok, blir det etter hvert oppfattet som sannheter. Vi har vært for trege, for defensive og for dårlige til å tilbakevise påstander.

• Vi er usynlige på sosiale medier: LO og forbundene publiserer for lite eget innhold. Det meste er klipp og lim fra nettsider og pressemeldinger – og fremstår hverken engasjerende eller troverdig. I en tid der halve Norge forhåndsstemmer og de yngste velgerne får det meste av sin informasjon på mobilskjermen, er dette rett og slett en tapt kampplass.

• Valgkampen er for topptung: Vi pøser ut materiell produsert sentralt, ofte knyttet til nasjonale saker. Men dette treffer ikke alltid ute i distriktene. Vi involverer ikke nok lokalt og regionalt, og dermed mister vi eierskapet og dugnadsånden som er avgjørende for å skape mobilisering.

• Vi er for tradisjonelle: Vi kjører valgkamp som om vi fortsatt lever i en tid der alle stemte på valgdagen. Sannheten er at halvparten forhåndsstemmer. Vi er for sene i gang, og vi treffer for få underveis.

• Vi stiller ikke tydelige krav til våre egne: Vi er flinke til å fortelle om hva Støre-regjeringen har gjort, men vi utfordrer ikke våre rødgrønne venner nok. Uten å stille klare krav virker vi mer som heiagjeng enn som en kraft å regne med.

Hva må vi gjøre annerledes?

• Bygge en ny retorikk: Vi må våge å være skarpe, konkrete og folkelige. Vi må lære oss å svare kjapt og tydelig, og vi må tørre å sette ord på folks frustrasjoner – men med løsninger som bygger fellesskap i stedet for å spille folk ut mot hverandre.

• Være til stede hele året: Vi må slutte å tro at valgkamp handler om noen hektiske uker med bedriftsbesøk. Vi må være ute på arbeidsplassene kontinuerlig, bygge relasjoner og engasjement. Først da får vi troverdighet når vi ber om støtte i et valg.

• Satse tungt på sosiale medier: Vi trenger en helt annen tilstedeværelse – daglige innlegg, videoer, historier fra arbeidslivet, personlige stemmer. Vi må også inn i kommentarfeltene, der fagbevegelsen i dag nesten aldri er synlig. Når ingen svarer, får kritikerne stå uimotsagt – og da taper vi.

• Lokal og regional forankring: Valgkampen må planlegges nedenfra, ikke ovenfra. Lokale og regionale organisasjoner må være med på å bestemme hvilke saker som løftes fram, slik at budskapet blir relevant der folk faktisk bor og jobber.

• Stille tydelige krav til de rødgrønne: Skal vi mobilisere, må vi også vise at vi kan presse våre egne. Vi burde peke ut 4–5 konkrete saker som vi forventer at en Støre-regjering leverer på i neste periode. Det skaper engasjement, og det gir medlemmene tro på at stemmen deres faktisk utgjør en forskjell.

• Skape en ny kultur for engasjement: Vi er flinke til å mobilisere til tariffoppgjør og kongresser. Nå må vi bruke samme metode for valgkamp. Involvere medlemmene, diskutere saker lokalt, la grasrota bidra til å forme politikken. Uten denne involveringen får vi aldri den dugnadsånden vi trenger.

Veien videre

Jeg har ikke alle svarene. Men jeg vet at vi må ta et oppgjør med hvordan vi driver valgkamp i dag. Vi må slutte å være fornøyde med tradisjonelle metoder som ikke virker. Vi må våge å fornye oss.

Vi må bygge tilhørighet, engasjement og samhold – hver dag, hele året. Først da kan vi vinne tilbake de velgerne vi har mistet til høyresiden. Først da kan vi være den kraften i norsk politikk vi ønsker å være.

Er du uenig med meg? Flott. Men da håper jeg du bidrar med dine egne forslag til hvordan vi kan bli bedre. For en ting er sikkert: Hvis vi ikke endrer oss, taper vi – og da taper hele arbeiderbevegelsen.