JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Ole Palmstrøm

Ole Palmstrøm

Danskene legger ned Nav. Bør Norge ta lærdom?

Meninger

Debatt

Jeg tror vi trenger at søndagen er fri, stengt og lukka

Journalist, programleder og konferansier

Journalist, programleder og konferansier

Privat

Dette er et kåseri Anne Lindmo holdt på oppdrag fra Handel og Kontor på forbundets møte om søndagsåpne butikker under Arendalsuka 12. august.

Av alle mine søndagsopplevelser fra barndommen er dette det jeg husker best: Å sitte i kirka, høre pappa holde preken, kjenne varmen fra broren min på høyre side og mamma på venstre.

Kjenne meg lett nummen i rumpa av en kirkebenk uten polstring og en konstruksjon som gjorde det helt umulig å finne en komfortabel hvilestilling. Man måtte bedrive konstant aktivering av kjernemuskulaturen for å unngå å skli av. Det var kjedelig.

Jeg har rike kroppsminner av den kjedsomheten. Den vidunderlige kjedsomheten. Det er når du har kjeda deg hardt, at du kjenner hvor godt det er å bli aktivert, stimulert og gira.

Knappheten er i slekt med kjedsomheten. Knapphet. Den faktiske dype erkjennelsen av at vi må klare oss med det vi har. Vi har ikke mer, og vi kan ikke skaffe noe heller. Det er en opplevelse de fleste av oss sjelden har.

Det er en av de tingene som gjør at jeg elsker å pakke en sekk og stikke til fjells. Der kan jeg ikke få noe levert på døra. Der er det ikke mulig å svinge innom og plukke opp noe. Jeg må klare meg med det jeg har. Det er når du har kjent knappheten at du blir tilfreds av overfloden.

Jeg tror på knapphet og kjedsomhet. Jeg tror på pausa. Hele skaperverket tar pauser. Dyr går i dvale. Sola går ned. Plantene blomstrer av og visner før de spirer på nytt.

De største komponistene vet at også i musikk så er det i pausen at skjønnheten ligger. Mozart skal ha sagt dette: «The music is not in the notes but in the silence between». Han sa det vel sikkert på tysk, men det blir for blærete å sette på trykk.

Også i metrikken, eller verselæra, som altså er gammal teori om tekst og tale, er «cesur», eller avbrekket, viet masse oppmerksomhet. Det er en velplassert pustepause mellom to verselinjer som gjør at diktet, teksten eller budskapet treffer oss. En kunst jeg stadig forsøker å beherske og ofte glemmer. Et faktum som drukner i larm og avbrytelser i dette verbale bukkerittet som heter valgkampen.

En gang intervjuet jeg den mannen i verden som er best til å konstruere berg- og dalbaner. Det aller viktigste er ikke loopen eller droppet, sa han, eller de hysteriske svingene, nei det viktigste og vanskeligste, det er å legge inn de rolige dragene, der det går sakte, sakte, sakte oppover.

Disse pausene må være så lange at nervesystemet roer seg, at freden senker seg, at du trekker pusten og fyller lungene, du tør kikke bitte litt utover, våger å se på sidemannen. Først da får man full effekt av at det braker løs igjen.

Jeg vil verne søndagen. Jeg har et klart minne av akkurat når jeg ble helt overbevist om at vi ikke skal ha søndagsåpne butikker.

Den erkjennelsen kom jeg til en ettermiddag i kø ved kassa i en døgnåpen og litt sliten butikk på Ryen i Oslo. Bak kassa sitter en butt og loslitt kvinne og jobber gledesløst, hun har ingen grunn til verken å smile eller kikke opp, for vi som står i køen er ikke et stimulerende syn.

Foran meg en mann i joggebukse, et plagg av den typen som aldri har realisert sitt potensial eller levd opp til navnet sitt. En mann som lukter svakt av hodebunn og nattsvette, og som kjøper Pepsi max og ferdigpizza.

Bak meg hun med baby på hofta, grøtflekker på skjorta og poser under øya som kjøper bleier og Burn og flakslodd og betaler med småmynt.

Jeg selv har nuppete ulltrøye og skogsveis. I handlekurven min ligger to lett visne salathoder, en overpriset pakke tagliatelle og noen bokser tomat. Og et brød av den typen som lukter godt og føles ferskt i tre timer og så blir til en kompakt, knallhard tennbrikett av stivelse.

Der står jeg, en velfungerende tobarnsmor med ektemann og fast inntekt og stasjonsvogn og leilighet med hageflekk, jeg har ikke orka å sørge for at det finnes et forråd av matvarer innenfor husets fire vegger som er nok til å lage en eneste lusen liten middag.

Det var da jeg tenkte: Dette er ikke bra nok. Nå må vi faktisk ta oss sammen. Vi må ta dette som en del av kollektiv skjerpings, øvelse i selvdisiplin, eller som en del av en sivil beredskapsøvelse. Én dag i uka må vi klare å sikre at vi har brød, dopapir, en boks hermetikk eller noe protein i kjøleskapet. En dag i uka må vi kunne klare å være parat. Nån jævla årdning måste det vara.

Jeg syns minst ett parti bør gå til valg på at all handel burde vært forbudt på søndagene. Helt seriøst. Kjør på. Det hersker jo en nesten søvndyssende konsensus i norsk politikk. Alt er nyanser, det er gradvis vanskeligere å finne åpenbare forskjeller mellom partiene.

Derfor ønsker jeg meg dette utspillet: På søndagene forbyr vi all handel i butikk og over disk. Alt er stengt. Alle nettbutikkene også. De må blokkere sidene sine på søndager og legge ut standardisert melding:

«Er du sikker på at du trenger noe mer? Ta en titt i skapet og tenk deg om en gang til!» Her kan algoritmene være med og tilpasse budskapet individuelt. Kanskje vi kan være enda litt hardere: «Husk at du lever kort og skal være død lenge. Er det shopping du vil bruke tiden på?»

Jeg tror vi, det store vi, hadde vokst på det. Jeg tror vi trenger at søndagen er fri, stengt og lukka. Selv om det er gammaldags, selv om alle andre land har sluttet med det. Vi elsker jo å være motstrøms, elsker rollen som annerledesland.

Så la oss oppdra turistene. La oss ta dem imot på følgende måte:

«Velkommen til Norge! På søndag kan du ta pause fra zombie-subbinga i butikkene. Da er det stengt. Du får ikke prøve blazer på Zara, du kan ikke kjøpe Cartier-klokke eller Gucci-bag, du får ikke kjøpt så mye som en kjøleskapsmagnet eller en syntetisk strikkegenser med reinsdyrmotiv. Det er søndag. Du må gå på museum! Du kan lære deg noe om vikinger eller Vigeland. Du kan gå tur i skogen eller fjellene våre. Eller du kan gå i kirka og kjede deg. God søndag.»

Meninger

Kommentar

De sier de kjemper for velferden, men driver et angrep på Norge

Kommentator i Dagsavisen

Kommentator i Dagsavisen

dagsavisen.no

«Blå blå vind over landet no / Kremmeran har fått tak»

Det sang Vømmøl Spellmannslag i 1984. I dag kan vi i det minste slå fast kremmerne prøver så godt de kan å få tak. Eksemplene er snart utallige.

For noen uker siden leverte NHO en liste med 10 krav i forkant av valget. Øverst troner – selvsagt – formuesskatten. Den må bort, og dessuten må partiene forplikte seg til et «lavere» og «stabilt» skattenivå for å kunne regne med godkjentstempel fra næringslivets politiske arm i Norge.

Vi er blitt vant til evige angrep på skatteregimet, spesielt etter at Støre-regjeringen var så uforskammet at den innførte grunnrenteskatt på havbruk og økte formuesskatten noen promille tilbake i 2022.

Så får alle gjøre seg opp sin egen mening om hvor stor troverdighet NHO og næringslivet sitter igjen med etter å ha brølt til hele verden at lakseskatten ville slukke lyset langs hele den lange norskekysten. Regnskapene og årsrapportene til laksekongene våre forteller at det i beste fall var en overdrivelse. Pengene renner fortsatt inn.

Det overdrevne perspektivet er typisk for måten høyresiden og kapitalkreftene har ført seg i denne valgkampen. Man skulle ikke tro at det var mulig å drive næring i Norge når man hører hvordan Simen Velle, FpU-leder og andrekandidat for Frp i Oslo, omtaler landet vårt: Arbeiderpartiet (og Senterpartiet) har knekt ryggen på næringslivet i by og land, og hele kommuner er i ferd med å havne på trygd.

Velle er på ingen måte alene. Millionene renner inn i partikassene til de borgerlige partiene. En rekke næringslivsledere hevder at de støtter Kristelig Folkeparti med millioner fordi partiets verdigrunnlag stemmer med deres grunnsyn. Det er, pussig nok, første gang disse folkene har uttrykt slik støtte til KrF. Så kan man jo spørre: Pengegavene handler kanskje minst like mye om at partiet nå er en tydelig motstander av formuesskatten (på såkalt «arbeidende kapital», et ubrukelig begrep som er mest egnet til å forvirre, ifølge eksperter)?

Sveits-flyktningene har for lengst slått fast at Norge er i ferd med å gå inn i en ny, mørk middelalder der pengefolket jages og der de beste blant oss av skatter tynges ned. Basert på tvilsomme tall påstår høyresidens partier høyt og lavt at det knapt er vekst i privat sektor i Norge, og i filmen «Hvor er det blitt av penga», produsert av Youtube-kjendisen Sindre Wiig Nordby med spleisfinansiering og bidrag fra rike onkler, dukker det opp en påstand om at produktiviteten i norsk økonomi er på bunn i OECD.

Det hadde vært skandaløst – om det var sant. Men det stemmer selvsagt ikke. Norge ligger i topp blant OECD-land i produktivitet.

Det stemmer heller ikke at lysene langs kysten ble slukket av lakseskatten. Eller at det er umulig å drive næringsvirksomhet i Norge under den knallrøde sosialisten Jonas Gahr Støre.

Tallene viser at det snarere forholder seg motsatt. FriFagbevegelse har regnet seg fram til at bare Sverige og Sveits har flere dollarmilliardærer per antall innbygger enn Norge. En dollarmilliardær er et menneske som er god for, som det heter, 1 milliard dollar. Det blir 10 milliarder kroner, det.

Norge, landet som styres av et brutalt sosialistregime som driver folk og fe til ruin, har 17 slike dollarmilliardærer. Om du tenker at det må være på grunn av at det tross alt bare er fire år siden de næringsvennlige blå styrte landet, må du tenke om igjen. Bare det siste året har vi fått fire nye nordmenn med formuer på over 10 milliarder kroner.

På bolsjevikenes vakt, altså, om vi lener oss på fortellingen høyresiden prøver å innprente oss.

Faktum er selvsagt at det ikke er det norske skatteregimet eller regjeringen Støre som er problemet. «Norge har et veldig gunstig skattesystem for de rikeste», sier Rolf Aaberge, forsker ved Statistisk sentralbyrå og ved Skattesenteret ved Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo, til FriFagbevegelse. Det er en presis oppsummering fra en av våre fremste skatteeksperter.

Problemet er heller høyresiden og næringslivets yppersteprester som har forlatt virkeligheten og tegner et bilde av landet vårt anno 2025 som ikke stemmer.

Det viser seg veldig godt når formueskattpåstandersjekkeren Fakta om formuesskatt på Facebook går gjennom de mange anekdotiske fortellingene om gründere og bedriftseiere som sliter på grunn av formuesskatten. Gang på gang viser det seg at tallene er gale, at de negative effektene er sterkt overdrevne og at klagesangene først og fremst dreier seg om motvilje mot å bidra med skatt til fellesskapet.

Jo, det er mulig at formuesskatt og andre skatter treffer skjevt i noen tilfeller. Det kunne vi hatt en saklig debatt om. Men den norske høyresiden velger en annen strategi. Den er på offensiven, drevet fram av en (ofte autoritær og skummel) blå, blå vind der ute i verden.

Norsk venstreside generelt og regjeringen Støre spesielt er slett ikke radikal i sine visjoner for det norske samfunnet. Den jobben overlater venstresiden til sine politiske motstandere. Og de griper rollen med begge hender.

Vi har fått en radikal høyreside i Norge.

Martin Guttormsen Slørdal

Martin Guttormsen Slørdal

– Jeg så litt på Ap, men følte meg ikke helt hjemme

Line Berg og Ørjan Barstrand er begge hovedtillitsvalgte i Navik.

Line Berg og Ørjan Barstrand er begge hovedtillitsvalgte i Navik.

Ola Tømmerås

Line Berg og Ørjan Barstrand er begge hovedtillitsvalgte i Navik.

Line Berg og Ørjan Barstrand er begge hovedtillitsvalgte i Navik.

Ola Tømmerås

Ville tilstander i kommunen: – Ren uthenging 

Illustrasjonsbilde.

Illustrasjonsbilde.

Jo Straube

Illustrasjonsbilde.

Illustrasjonsbilde.

Jo Straube

Lønnsoppgjøret:

Barnehagelærere får minst 23.000 kroner mer i lønn