Kjell Werner

Høyre har et storebror-problem, sa en sentral Høyre-politiker nylig til meg.

Høyre forsøker å være en storebror som tar ansvar i søskenflokken. Men det er ikke så lett når partiet ikke lenger er størst på borgerlig side.

Frp har nemlig kapret denne posisjonen. Og dette er et økende problem for Høyre, skal vi tro den ferske partimålingen som Opinion har utført for FriFagbevegelse.

Høyre lekker nemlig som en sil til Frp. Bakgrunnstallene i april-målingen viste at 13 prosent av dem som stemte Høyre i 2021 nå peker på Frp.

Juni-tallene forteller oss at hver fjerde tidligere H-velger nå foretrekker Frp i stedet. Lekkasjen til Frp har altså blitt nesten dobbelt så stor på kort tid.

Høyre har gått tilbake 3,6 prosentpoeng den siste måneden og har nå en oppslutning på skarve 14,2 prosent. For ett år siden var Høyre et dobbelt så stort parti i velgernes øyne.

Frp fortsetter å øke og Sylvi Listhaugs parti kan nå notere 22,8 prosent i karakterboken. Arbeiderpartiet ser ut til å ha stabilisert seg som landets største parti med en oppslutning på 26,8 prosent.

Dersom målingen hadde vært valg, ville Jonas Gahr Støre kunne ha fortsatt som statsminister. Riktignok med et bredere parlamentarisk grunnlag hvor også Rødt må regnes med.

Det bør nevnes at Rødt har gått fram 3 prosentpoeng den siste måneden og dermed får 7,3 prosent på Opinion-målingen.

Men det er først og fremst Høyres fall som vekker min interesse.

Alarmen må for lengst ha gått i Høyres Hus, men partileder Erna Solberg vil ikke innrømme at det er krise i partiet. Hun erkjenner bare at partiet må løfte seg. «Uten et stort Høyre blir det ingen ny regjering», sa hun i talen til partiets sentralstyre mandag.

Ernas uttalelse kan tolkes på to måter: Hvis vi er snille, kan det bety at Høyre må bli større for å sikre et borgerlig flertall. Altså en beskjed til partiet om å mobilisere alle gode krefter.

Alternativt kan det tolkes som et signal om at Høyre ikke vil ta regjeringsansvar for enhver pris, selv med borgerlig flertall i ryggen. Det tviler jeg på.

Erna er fortsatt stjerna i Høyre, men ikke lenger blant velgerne. Sylvi Listhaug leder partiet som gjør det best på borgerlig side.

Frp-lederen har langt på vei lykkes i å slå Høyre i hartkorn med Arbeiderpartiet. Disse to partiene er svært så like, er budskapet fra Listhaug. Frp er det reelle alternativet i hennes øyne.

På denne bakgrunn er det en utfordring for Høyre at partiet både har relativt sammenfallende syn med Ap i mange saker og at Høyre i tillegg har inngått mange forlik med regjeringen. Ruspolitikken og klimapolitikken er to ferske eksempler på det siste.

Erna Solberg innrømmer at det har en politisk pris å inngå slike forlik. Men kostnaden med ikke å gjøre det er etter hennes mening større.

«Vi har flyttet Arbeiderpartiet i en rekke saker. Det er bra for våre velgere», sier hun og poengterer at Listhaugs velgere ikke får noe igjen når Frp setter seg på sidelinjen.

Men hvorfor går det så dårlig med Høyre? «Det er et sammenfall av mange årsaker», svarer Erna Solberg når Dagens Næringsliv spør. Hvilke årsaker det er, ønsker hun ikke å gå inn på. For det virker bare som unnskyldninger.

Stortingsrepresentant Peter Frølich ble nylig valgt inn i Høyres arbeidsutvalg. «Vi har gått sure», sier han som forklaring på at partiet daler på meningsmålingene. Han mener Høyre har blitt for tekniske og omstendelige i kommunikasjonen. Politikken et det altså ikke noe feil med, skal vi tro Frølich.

Slik jeg forstår sentrale strateger er det ikke aktuelt for Høyre å bli et Frp light. Men det er en stor irritasjon i Høyre over at Frp, nærmest uimotsagt, kan strø om seg med store og kostbare valgløfter som neppe kan innfris. Her skapes det en altfor stor fallhøyde for det borgerlige prosjektet.

Høyre-ledelsen sikter i første rekke inn på å kapre velgere fra venstresiden og hente tilbake 2021-velgere som nå er usikre.

Alt handler om at de fire borgerlige partiene samlet må få minst 85 mandater på Stortinget. Da hjelper det ikke for Høyre å lokke tilbake tidligere velgere fra Frp.

Men storebror-komplekset er fortsatt den store utfordringen. Storebror-betegnelsen er riktignok gammeldags og ikke helt i tråd med dagens likestillingspolitikk, men de fleste skjønner hvor jeg vil.

Nå handler det også om to kvinner som kniver om velgernes gunst. Og i øyeblikket er det altså Sylvi Listhaug som er storesøsteren.

Erna Solberg har vært partileder i 21 år. Hun ble valgt til statsminister i 2013 og gjenvalgt i 2017. Jonas Gahr Støre har ledet Ap i «bare» 11 år og har vært statsminister i snart fire.

Velgerne vet hva de har. Det er mer usikkert hva de får dersom det blir et regjeringsskifte. Høyre går til valg uten å ha et slagord, og skryter av det.

Erna Solberg reiser land og strand rundt i en buss hvor det nettopp står at Høyre ikke har noe slagord. Bussen er derimot utstyrt med et stort bilde av Erna Solberg.

Jeg minnes da KrF gikk til valg med budskapet «Stem på en statsminister» i 2001. Partiets politikk var nesten fraværende. Bondevik ble riktignok statsminister, men det gikk dårlig for KrF.

Erna Solberg kan risikere å gå i samme fella og få en dobbel smell. Sylvi Listhaug må ikke undervurderes.

Martine Skog Skulstad

Jurist og masterstudent i rettsvitenskap og kriminologi, Universitetet i Oslo

Dette spørsmålet var utgangspunktet for min masteroppgave, der jeg intervjuet tidligere betjenter for å forstå hva som driver dem bort – og hva som eventuelt kunne fått dem til å vende tilbake.

Funnene var nedslående, men dessverre ikke overraskende.

Tall fra Kriminalomsorgsdirektoratet viser at hele 264 fengselsbetjenter forlot etaten mellom 2023 og 2024. Mange av disse var unge og relativt nyutdannede.

Vi har lenge hørt om en kriminalomsorg i krise: høyt sykefravær, økende belastning på ansatte og et system som sliter med å oppfylle de grunnleggende menneskerettighetene for innsatte.

Når det ikke er nok ansatte på jobb, rakner hele strukturen.

Et alvorlig eksempel er Ringerike fengsel, som nylig måtte stenge deler av driften – på grunn av fare for liv og helse, ifølge verneombudet.

Idealer møter virkeligheten

Et tydelig funn i min forskning var at det er et stort gap mellom utdanning og praksis.

På KRUS (Kriminalomsorgens utdanningssenter) formidles det et ideal om meningsfullt miljøarbeid, tett oppfølging av innsatte og arbeid med rehabilitering og tilbakeføring til samfunnet.

Men når nyutdannede møter virkeligheten i fengslene, blir dette idealet raskt knust.

De beskrev en arbeidshverdag preget av underbemanning, rutinepreget vakthold og mangel på tid og rom til nettopp det arbeidet som motiverte dem i utgangspunktet.

Mange opplevde arbeidet som monotont, og dette førte til både psykisk og fysisk belastning.

Kritikk av ledelsen

Det mest urovekkende funnet var likevel hvor gjennomgående kritikken av ledelsen var.

Nesten samtlige informanter beskrev manglende støtte, liten forståelse og fravær av anerkjennelse fra lederne. Enkelte hadde sluttet direkte som følge av dårlig ledelse.

Det mest alvorlige: Ingen av dem som oppga ledelse som del av årsaken til oppsigelse, ønsker å returnere til kriminalomsorgen. Dette bør være et alvorlig varsko.

Hva vektlegges når ledere ansettes i kriminalomsorgen? Er det erfaring og faglighet, eller kun ansiennitet? Når kritikken er så bredt forankret, er det åpenbart at noe ikke stemmer.

Debatt: Ringerike fengsel undergraver problemet ved å være tilbake i «normaldrift»

Ressurskrise i spiral

Mangel på ressurser og bemanning preget alle samtalene jeg hadde. Informantene beskrev frustrasjon over ikke å få gjort jobben de egentlig var utdannet og motivert for.

Presset førte til utbrenthet og lav mestringsfølelse. Det er lett å peke på lav lønn som årsak til høy turnover – og ja, lønnen er lav – men det var langt fra hovedårsaken.

Det som tynget mest, var den konstante konflikten mellom idealene og den brutale realiteten. Mange kjente på samvittighetsstress og et etisk dilemma i møte med en arbeidshverdag de ikke kjente seg igjen i.

Det mest nedslående funnet? Seks av ti ønsket ikke å svare på hva som skulle til for å vende tilbake til kriminalomsorgen.

De hadde fått et så dårlig og forsuret inntrykk at de ikke en gang ville vurdere det. Flertallet ville heller ikke anbefale yrket videre.

Aktuelt: Roar hørte kollegaene rope om hjelp: – Flaks at betjenten overlevde

Et system i fritt fall?

Kriminalomsorgen står midt i en negativ spiral. Manglende ressurser fører til høy belastning, dårligere arbeidsmiljø og lavere trivsel.

Det fører til høy turnover, som igjen svekker kompetansen, øker presset på gjenværende ansatte – og gjør rekruttering vanskeligere. Krisen avler en større krise.

Dersom vi ønsker en kriminalomsorg som faktisk fungerer, må vi starte med å ta vare på de ansatte.

Det er de som skal skape trygghet, ivareta rettssikkerhet og bidra til at innsatte får en reell mulighet til tilbakeføring. Da må de selv oppleve trygghet, støtte og mening i jobben.

I dag er det altfor mange som opplever det motsatte.