Erle Arnesen

Infrastrukturen skal holde mål og holde oss trygge, og vi ønsker materiell som får folk frem.

Dagens situasjon er en helt annen, ikke bare for oss i midt og nord, men for hele landet.

De som bestemmer over jernbanen jobber ikke på jernbanen, noe som er veldig tydelig på måten ting blir gjort.

Eller rettere sagt, ikke blir gjort.

Vi vet at det finnes tilgjengelige lokomotiver, som med litt ombygging kan kjøre persontog på Nordlandsbanen.

Tilbudene har vært der hele tiden, hvorfor står vi fremdeles uten lok etter seks måneder?

Jeg har ved flere anledninger, sammen med bl.a. Norsk Jernbaneforbund og en delegasjon fra Nordland, vært i forskjellige møter med Norske Tog, statsråden og statssekretæren i samferdsel.

Det som skjer, er at de «forstår» og sender skylda videre.

Til syvende og sist er det vel statsråden som kunne tatt de store avgjørelsene, men det har han ikke gjort.

I hvert fall ikke i vårt tilfelle, med loksituasjonen på Nordlandsbanen.

Statsråden kunne tatt en tur på Nordlandsbanen selv, komme og se materiellet vi kjører med og skinnegangen vi kjører på.

Aktuelt: Her er grunnen til at Norske tog ikke får tak i flere lokomotiv

Vi trenger bedre infrastruktur og vi trenger lokomotiver som kan kjøre på Nordlandsbanen.

Folk kommer seg ikke til sykehus, de får ikke planlagt hverdagen sin og for oss konduktører er usikkerheten stor.

Konsekvensen for folk og næring er generelt ødeleggende.

Hva skal til for at noe skal skje? Må man mønstre til opprør med fakler og høygafler?

For når man har snakket med de riktige folka, gått riktig tjenestevei og det ikke hjelper...hva står man igjen med da?

Nordlandsbanen: Scroll deg gjennom hele reisen

Gaute Børstad Skjervø

Jeg er utrolig privilegert som kan ha som jobb å heve stemmen.

Den siste tida har jeg ytret meg tydelig om Norges politikk i møte med israelske krigsforbrytelser.

Jeg har ment sterkt, og tåler selvsagt godt at folk som er veldig uenig med meg møter det med tilsvarende tydelighet.

Denne muligheten til å være uenig i det offentlige er en styrke for det norske fellesskapet.

For meg er det et signal på det norske demokratiet når både Palestinavenner og Israelvenner kan ytre seg - til dels med høy stemme og store bokstaver.

Når man med høy stemme fra talerstolen på Arbeiderpartiets landsmøte ber regjeringen boikotte Israel, må man forvente sterke reaksjoner. Og det tåler jeg godt.

Det jeg imidlertid ikke har særlig sansen for, er når saklig kritikk krysser grensen. For min egen del blir ytringer som er truende håndtert profesjonelt av AUF.

Men mange av reaksjonene som er kommet den siste tiden er langt utenfor, også selv om de ikke er direkte oppfordringer til vold.

To kvelder har jeg satt meg ned for å sortere kommentarer som vi kommer til å oversende politiet, og kommentarer som «bare» er utafor.

Omfanget er ganske enormt. Mange av kommentarene omhandler Utøya og terrorangrepet 22. juli. En del går også direkte inn i mitt privatliv.

Det er forståelig for meg at uttalelser fra meg og AUF vekker reaksjoner fra folk som er helt uenige.

Men når internettkrigere i sitt harme slår oss i hartkorn med Hitler, Breivik eller omtaler oss som jødehatere er det viktig for meg å si tydelig fra om at det ikke er noe vi godtar.

Skal vi forsvare en norsk offentlighet der det er høyt under taket og rom for mange, må vi oss sette opp noen grensegjerder for hva som er innafor, og hva som er utafor et anstendig ordskifte.

Jeg ber ikke om sympati, men jeg ønsker meg at det skal være mulig å diskutere Israel og Palestina i norsk offentlighet uten denne typen hatefull aksjonisme.

De som mobiliserer denne aksjonismen vet veldig godt hvilke krefter de fyrer opp.

Summen av dét, tar fokus bort fra den politiske debatten, og forsøpler uenighetsfellesskapet vårt.

Jeg vet at flere av disse kreftene ønsker å få oss til å tie. Det kommer vi ikke til å gjøre.

Vedlagt er en ikke utfyllende oversikt over kommentarer og meldinger mot meg og AUF i det siste som jeg mener krysser grensene for en anstendig offentlig samtale.

Poenget er ikke hver enkelt absurde eller hatefulle kommentar; det er omfanget av negativ kampanje man kan få på kort tid som deltaker i debatten om den ulovlige okkupasjonen av Palestina og israelske myndigheters daglige brudd på folkeretten.

Jeg tåler det. Men jeg vil advare på det sterkeste mot et ordskifte som skremmer folk fra å delta i samfunnsdebatten.

Jeg tror ikke denne tonen gjør det enklere for unge muslimske eller jødiske stemmer i Norge å heve stemmen sin.

Ansvaret for en demokratisk uenighetskultur må vi bære sammen.