Kjetil Staalesen

Jeg er i den heldige situasjon at jeg reiser mye rundt på norske arbeidsplasser. Treffer mange folk. Folk flest, om du vil. Fagforeningsmedlemmer og uorganiserte arbeidstakere. Folk som produserer varer og tjenester her og nå.

Samtidig har jeg den lærerike gleden av å sitte jevnlig i møter med ledere, beslutningstakere, politikere, investorer, konsulenter og andre som har som jobb å påvirke rammebetingelsene for hvordan de første folka skal produsere disse varene og tjenestene. Ikke bare nå, men i framtida.

Det er virkelig noen svært interessante forskjeller på hvordan verden ser ut, om man tilhører den første eller den andre gruppa mennesker. De bruker ulike ord både på å beskrive nåtida og framtida. Legger vekt på forskjellige ting. 

Det er stor forskjell på utsikten fra arbeidsplassen til de som har en gjøre-jobb, og de som har en mene-jobb. Få temaer synliggjør denne forskjellen like godt som sykefravær og sykelønn.

En HR-sjef jeg nettopp snakket med ville gjerne dele følgende innsikt med meg:

«Folk må få en kostnad når de er borte fra jobb. Betale den første dagen selv. Da vil fraværet gå ned. Jeg fatter ikke hvorfor ikke fagbevegelsen legger det på bordet, dere kan kreve hva som helst i bytte, og få det»

– Det er helsebringende å jobbe, fortsatte HR-sjefen entusiastisk. Folk har godt av å være del av et fellesskap, bli stilt krav til, ta ansvar.

Det er jo mange eksempler på at hun har rett i dette, og jeg tviler ikke på at hun var oppriktig i sin tro på at verden ser slik ut. Hennes verden gjør garantert det.

Her er noen eksempler på folk som hun tenker skal bli friskere av å gå på jobb:

Hun som jobber åtte timer hver dag ved et samlebånd der slakteferdige torsk kommer i en evig strøm. Fisken skal slaktes av en maskin og det er viktig at den faller ned i maskinen med hodet først. Jobben hennes er å snu den fisken som kommer med halen først og sende den videre.

Fisken er iskald, og lokalet er støyende. Det kommer frostrøyk fra munnen når arbeiderne puster. Jobben er monoton og fysisk knallhard. Når hun blir sykemeldt på grunn av vond skulder vil du motivere henne tilbake med kutt i inntekten?

Løsningen er ikke å gjøre henne fattigere, det er å endre arbeidshverdagen hennes. Flere pauser? Oppgaverotasjon, kanskje? Klart det koster penger, helse gjør det.

En kassamedarbeider i en nattåpen kiosk blir truet av en ruset kunde. Hun er alene på jobb og blir naturlig nok livredd. Neste gang hun har nattevakt begynner hun å hyperventilere og blir sykemeldt. Du vil motivere henne tilbake med kutt i inntekten?

Løsningen er ikke å gjøre henne fattigere, men å gjøre jobben tryggere. Være to på jobb, kanskje? Klart det koster penger, helse gjør det. 

Noen av de som opplever aller mest jobbstress, sitter foran en PC og snakker i telefonen hele dagen. De har jobber der de presentere seg selv som «rådgiver» eller «konsulent», men internt i bedriften omtales de konsekvent som selgere.

Her er noen sitater jeg har i mine notater fra ulike bedriftsbesøk i kontorlandskap:

– Jeg sitter på gateplan og elsker å ta trappa opp til 4. etasje for å koke kaffe. Da er det stille og rolig og jeg får beveget meg litt.

– Hvis ikke det kommer nok salg gjennom kundepleien må du jo ha sånn jævla booking-dag der du ringer kunder for å få dem til å avtale møter.

– Det fine med jobben min nå er at jeg kan gå og ta en kopp kaffe uten at det trekkes fra timeregnskapet mitt, slik som legebesøk eller frisør gjør.

Det finnes et norsk arbeidsliv der ute, langt unna HR og lederkontorer. Der det å ta en kopp kaffe er luksus. Der stillerom og hjemmekontor er ukjent og hvert eneste private ærend trekkes fra timeregnskapet.

Og når disse menneskene blir syke, vil du motivere dem tilbake med kutt i inntekten? Løsningen er ikke å gjøre dem fattigere, men å gjøre jobben mindre stressende. Klart det koster penger, helse gjør det.

Jeg kunne fylt hele denne teksten med slike sitater. Har du prøvd å stå i en bar en hel natt med høy musikk og konstant kø av kunder som skal kjøpe øl? Det kan være veldig gøy, men kjenn føttene, hoftene og nakken morgenen etter. 

Tenk nå på at du skal gjenta denne øvelsen om bare få timer. Og igjen og igjen. Jobb fysisk på natta og sov på dagen. Det er mye tyngre enn vi som jobber på kontor kan forstå uten å prøve. Da burde vi kanskje lytte til de som faktisk gjør det.

Jeg har sett smarte folk omtale sannheten «Du blir ikke friskere av å miste inntekten» som et «talepunkt». Som om det er retorikk uten hold i den fysiske virkeligheten.

Mitt nye bekjentskap, HR-sjefen hadde åpenbart ikke noen forståelse for at den som eier noe som ifølge henne kan «byttes i hva som helst» åpenbart sitter på noe svært verdifullt. Eller at det er noe grunnleggende rart i å lage et system som oppfordrer syke folk til å møte på jobb.

Fagbevegelsen kommer selvsagt til å stå i det helt til arbeidsgiverne forstår dette helt grunnleggende at: Problemet ikke er at helse koster penger. Problemet er at uhelse koster liv.

Hvis folk virkelig opplevde at det var helsebringende for dem å komme på jobb, å være en del av fellesskapet, å bli stilt krav til, så hadde de selvsagt gjort det, kjære arbeidsgiver og HR-sjef.

Folk er ikke dumme. Ikke glem at da du ansatte dem, var det ene og alene fordi de var de flinkeste folka du fikk tak i til de betingelsene du tilbød.

Jonas Bals

Nylig hadde jeg æren og gleden av å få gi varslings- og ytringsfrihetsprisen «Stockmanns hammer» til tømrerlærlingen Hamid Norouz.

Siden opprettelsen i 2005 har prisen særlig rettet søkelyset på dem som befinner seg i en underordnet posisjon i arbeidslivet. Om arbeidere ikke tør å si fra når rett blir til urett, får nemlig ikke bare uretten fortsette: Rettighetene våre vil også forvitre.

Som samfunn er vi derfor helt avhengige av sivilt mot, og det fra mennesker som vet at de risikerer mye og ofte til dårlige odds.

Da Hamid kom til Norge fra Afghanistan, bestemte han seg for å bli tømrer. Han ville bygge seg en egen framtid i Norge, men også kunne bygge sitt eget hus. Dessverre møtte han en sjef som utnyttet tilliten hans. Sjefen opprettet selskaper i hans navn, pådro ham gjeld, og nektet å betale ham lønn.

Han ble utsatt for en form for kriminalitet mange arbeidere dessverre utsettes for, og som de kjemper en ensom og altfor ofte forgjeves kamp mot: Lønnstyveri og ID-tyveri.

«Det er ikke lett å si fra når noe er galt. Særlig ikke for meg, som var ny i landet og uten språk og kunnskap om rettigheter», sa Hamid under utdelingen. «Uten hjelpen jeg fikk, vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag».

Hjelpen han fikk, kom fra det organiserte arbeidslivet, og fra alliansepartnere i Kirkens Bymisjon.

Under arrangementet kom jeg til å tenke på hvor lett det er å ta ting for gitt:

Å vite at lønna kommer til tida, at den er til å leve av, og at den øker etter tariffoppgjøret. Eller å vite at det finnes et organisert arbeidsliv og en velferdsstat som tar imot oss når vi faller.

For i virkeligheten er det ikke sånn for alle. Det finnes hull i sikkerhetsnettet vårt, og det finnes mørke områder i arbeidslivet – slik vi nå seinest har sett med sakene om mistenkt menneskehandel og tvangsarbeid i Wolt og Foodora.

Vi har en tendens til å glemme at tryggheten og stabiliteten vi tar for gitt, hviler på strukturer og institusjoner som ikke lenger er like tilgjengelige for alle.

Den norske middelklassen har glemt hvorfor den har det så bra, og store deler av arbeiderklassen har glemt hvorfor det er viktig å bruke stemmeretten sin. En del mennesker har helt gitt opp troen på politikk, og mange vet ikke hvordan man oppnår endring gjennom kollektiv handling.

Det tragiske er at de gruppene som trenger politikk mest, er blitt de mest apatiske og kyniske: Avmakt avler avmakt.

Samtidig pumper den rikeste ene prosenten blant oss enorme pengesummer inn i valgkampen. Aksjon for borgerlig valgseier har alene samlet inn over 100 millioner kroner i anonyme gaver.

Norges rikeste menn gir ikke bare millionbeløp til de borgerlige partiene, men også til andre frontorganisasjoner, som arbeider iherdig for en borgerlig regjering etter høstens valg.

Noen av dem som blar opp, gjør det ut fra nakne klasseinteresser: De vil betale mindre skatt til fellesskapet, eller synes fagforeningene har fått for mye innflytelse.

Det skapte for eksempel sinne da regjeringen i 2023 forbød bemanningsselskap på byggeplasser i og rundt Oslo. Lovendringen førte til at mange løsarbeidere som før måtte falby billig og fleksibel arbeidskraft, nå er blitt fast ansatte, med trygghet for både arbeid og inntekt.

Bemanningsselskapenes advokater gikk umiddelbart til kamp mot lovendringene. Etter å ha tapt for både europeiske og norske domstoler, går det denne uka enda en omkamp i Oslo tingrett, med krav om millionerstatning for tapt arbeidskraft. Bemanningsselskapene har også fått med seg kundene sine, SMB Norge og Norske Skipsverft, på laget.

I tillegg har de valgt å gå til det radikale skritt å anmelde LO for korrupsjon. Anmeldelsen er basert på en løgn og en konspirasjonsteori om at det er samvirket mellom Arbeiderpartiet og LO som har skylda for reguleringene.

I virkeligheten fikk lovendringen politisk flertall etter mer enn 20 års åpen politisk kamp.

LO-organiserte malere, heismontører, murere, tømrere, jernbindere, rørleggere og andre har gjennomført flere politiske streiker, de har kjempet på landsmøter og kongresser, og de har argumentert for sitt syn overfor alle politikere som har villet lytte.

De har sagt ifra på norsk, polsk, litauisk og rumensk, og krevd verdighet og rettferdighet. SMB Norges medlemsblad, Din Bedrift, hevder allikevel at lovendringen skyldes «styring bak lukkede dører», og at «påvirkningen ikke er åpen.»

Det de i virkeligheten reagerer på, er at arbeidsfolk organiserer seg, formulerer politiske krav og kjemper for dem.

Dersom demokratiet lytter til arbeidere som går sammen, og i tillegg gjør noe med problemene de tar opp, bekjempes det med juss – akkurat som de gjorde da det rødgrønne Oslo-byrådets eiendomsskatt ble tatt til domstolene.

Den kampen tapte høyresiden langt på vei – men til gjengjeld vant de det forrige lokalvalget i Oslo. Et flertall de nå bruker til å kutte i skole- og fritidstilbud, og til å øke forskjellene i en by som allerede er sterkt klassedelt.

Å vinne politiske valg med en politikk som er skreddersydd for de mest velstående blant oss, er ikke så lett. Men det blir lettere med penger – og penger har de nok av.

Som sosiologene Maren Toft, Magne Flemmen og Jørn Ljunggren har vist, er det tydeligste trekket ved inntektsutviklingen i Norge siden 1980 at den økonomiske overklassen har dratt kraftig fra alle andre. Mens forholdet mellom de andre klassene har endret seg lite, har inntektene i toppen økt betydelig.

Det største økonomiske skillet går i dag derfor mellom overklassen og alle oss andre.

Den øverste delen av overklassen sponser nå Høyre, Frp, Venstre og Krf for å motvirke LO-medlemmenes innflytelse over samfunnsutviklingen.

Om de lykkes, vil det påvirke situasjonen for mange arbeidsfolk i Norge. Det vil påvirke tryggheten i arbeidslivet, det vil påvirke fordelingen av makt og rikdom – og det vil forandre Norge.

Derfor: Bruk sommeren til å forberede deg – og til å bygge folkemakt mot pengemakt under høstens valgkamp.