Kjell Werner

Det har vært lite fokus på sykelønnsordningen i valgkampen, og det er slett ikke så rart.

De rødgrønne partiene er garantister. Og «alle» tar for gitt at ordningen er fredet, også om det blir borgerlig seier ved stortingsvalget 8. september. Men så enkelt er det ikke.

Høyre, Frp og KrF lover riktignok å beholde ordningen som sikrer full lønn under sykdom, men Venstre vil kutte i ytelsen.

Venstre slutter seg til modellen som ble foreslått av det offentlig oppnevnte Sysselsettingsutvalget i 2019. Denne modellen innebærer at sykelønna reduseres med 20 prosent etter seks måneder med sykemelding.

Haakon Riekles og Steinar Juel i den liberale tankesmien Civita vil gå enda hardere til verks.

I et ferskt notat foreslår de nevnte herrer en modell hvor arbeidstakerne må betale en egenandel fra første dag ved sykefravær. Egenandelen foreslås også trappet opp jo lenger man er sykemeldt.

Civita-modellen er i korthet slik: 10 prosent kutt de første tre månedene med sykemelding, 20 prosent de neste seks månedene og 30 prosent de siste seks. Det foreslås at man kan gå sykemeldt i 15 måneder. I dag er det et maksimum på ett år.

De siste tallene fra Statistisk sentralbyrå forteller oss at norske arbeidstakere i snitt har et sykefravær på 6,7 prosent. Drøyt én prosent av dette er egenmeldt fravær mens 5,6 prosent er meldt inn fra leger.

Det er i første rekke det lange fraværet som er utfordringen for den enkelte arbeidstaker, bedriftene og samfunnet.  

Den norske sykelønnsordningen koster over 70 milliarder kroner for staten og nær 30 milliarder for arbeidsgiverne.

Riekles og Juel mener at deres modell bør kunne gi en samlet besparelse på 26 milliarder kroner for staten. Det bør nevnes at deres modell innebærer en noe større arbeidsgiverbetaling enn dagens ordning.

Partiet Venstre og Civita-rådgiverne vil bruke pisk for å begrense sykefraværet.

Dette vil sikkert virke positivt på fraværet. Men resultatet vil bli at mange arbeidstakere i realiteten presses til å gå småsyke på jobb siden de ikke har råd til å holde seg hjemme.

Hvorfor skriver jeg så denne kommentaren når sykelønna er fredet av alle partiene på Stortinget med lille Venstre som unntak? Jo, for vi har eksempler på at små partier kan gå seirende ut av politiske forhandlinger, altså vinne saker som det egentlig ikke er flertall for på Stortinget.

Ett eksempel på en slik seier er da Venstre fikk overtalt Høyre, Frp og KrF til å legge ned pelsdyrnæringen under Erna Solbergs regjeringstid. Daværende Venstre-leder Trine Skei Grande har i ettertid avslørt at hun ble overrasket over hvor lett det var å hanke inn denne seieren.

På samme måte sørget små partier for at områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja ikke ble åpnet for oljevirksomhet, til tross for at det den gang var flertall for det motsatte. Dette skjedde under regjeringer av ulik farge. Enda flere eksempler kunne ha vært nevnt.

På denne bakgrunn er det ingen vanntett garanti for at en eventuell borgerlig regjering etter årets valg vil sikre fortsatt full lønn under sykdom.

Venstre kan komme til å gå seirende ut av en slik dragkamp. Vi kan i hvert fall ikke utelukke et slikt resultat.

Høyre lover riktignok å holde fast på ordningen som sikrer full lønn under sykdom, men i partiets program er det samtidig en formulering som åpner for at sykelønna likevel kommer i spill.

Høyre vil nemlig sette ned en sykefraværskommisjon som skal finne årsaken til det høye sykefraværet og hva som står i veien for å få folk tilbake i jobb. Som en del av dette arbeidet skal man evaluere sykepengeordningen og i samarbeid med partene vurdere endringer i denne.

Liberale Civita bærer nå ny ved til et varmen, godt hjulpet av liberale Venstre. Ungdomsbarometeret i regi av Fagforbundet og forskningsstiftelsen Fafo bør også gi grunnlag for bekymring.

Her svarer riktignok 78 prosent av de unge at det er viktig å få full lønn under sykdom, men under halvparten tror dette velferdsgodet består om 10 år. Her har fagbevegelsen åpenbart en jobb å gjøre.

Velgerne bør ha friskt i minne striden om sykelønna da NHO og LO kjempet som hardest om avtalen for inkluderende arbeidsliv før jul i fjor og på nyåret 2025. NHO ville ha en åpning for også å diskutere sykelønnsordningen, noe LO på det sterkeste motsatte seg.

Ordningen med full lønn under sykdom ble en realitet i 1978. Dette er en lovbestemt rettighet, kjempet fram av fagbevegelsen med LO i spissen.

Det er også verdt å merke seg at om lag én million arbeidstakere har tariffestet rett til full lønn under sykdom. Så dette er altså ikke bare et spørsmål politisk spørsmål, men også i stor grad et forhold mellom arbeidslivets parter.

I den norske debatten vises det ofte til Sverige, hvor sykefraværet er halvparten av det norske. Men det er slett ikke rart, for forskjellen mellom Norge og Sverige kan i stor grad tilskrives det faktum at mange småsyke svensker piskes på jobb.

Forklaringen er at svenske arbeidstakere blir trukket i lønn første sykedag og deretter må klare seg på 80 prosent lønn under sykdom. Det bør også nevnes at arbeidsledigheten i Sverige er dobbelt så stor som ledigheten i Norge.

Arbeidslivets parter og myndighetene må intensivere arbeidet med å redusere sykefraværet, spesielt i bransjer og sektorer hvor fraværet er ekstra høyt. Et bedre arbeidsmiljø vil derimot være en god start.

Men svaret er ikke å kutte i sykelønna. Motkreftene må derfor bekjempes. For vi vil ikke ha svenske tilstander. Arbeidstakere blir ikke friskere av å få mindre penger inn på lønnskontoen.

Fawsi Adem

Prisene på mat og alkoholfrie drikkevarer steg med 4,4 prosent fra juni til juli i år. Det er uvanlig høyt – og folk merker det. For en barnefamilie eller en aleneboer er dette svært vanskelig.

Samtidig har de største dagligvarekjedene i Norge fått et samlet gebyr på 4,9 milliarder kroner av Konkurransetilsynet – for ulovlig prissamarbeid. Det sier sitt.

Mat er livsnødvendig. Men dagligvaremarkedet fungerer ikke som det skal. Vanlige folk betaler i dyre dommer, mens de som eier de store kjedene er blant landets rikeste.

Dette er ikke en naturlov – det er et resultat av politiske valg og svake reguleringer. LO har derfor fremmet en rekke forslag for å skape mer rettferdig konkurranse, lavere priser og bedre vilkår for de som faktisk lager maten vi spiser.

Markedet er skrudd i kjedenes favør

I Norge kontrollerer tre aktører – NorgesGruppen, Coop og Rema 1000 – hele 96 prosent av dagligvaremarkedet.

De eier ikke bare butikkene. De eier også store deler av distribusjonen, transporten, lageret – og ofte også selve matproduksjonen gjennom egne merkevarer. Det gir dem en markedsmakt ingen andre aktører er i nærheten av.

Kjedene bestemmer hvilke varer som får plass i hyllene, hvordan de skal fraktes dit, hva de skal koste – og også i stor grad hvor mye de som har laget maten faktisk får betalt.

Produsenter og leverandører står ofte uten reelle forhandlingsmuligheter. Matprodusentene vet godt hva som skjer – men de har lite makt.

Vi må få konkurranse i grossistleddet

En viktig grunn til at konkurransen ikke fungerer, er grossistleddet – selve transport- og logistikksystemet bak butikkene.

Et eksempel er ASKO, som eies av NorgesGruppen og kontrollerer en stor del av distribusjonen. Dette systemet er i stor grad lukket for innsyn.

Det er ikke mulig for en produsent å vite om prisene på transporten er rimelige fordi det ikke finnes et fungerende marked.

Kjedene tvinger ofte produsentene til å bruke deres egne logistikkløsninger – hvis ikke får de ikke plass i butikkhyllene. Dette gir kjedene kontroll over hele verdikjeden og gjør grossistleddet til en blindsone i markedet.

Her må det innføres åpenhet og konkurranse.

Skjulte kostnader gir dårligere matmakt

I dag kan butikkjedene kreve betaling for alt mulig: kampanjer, utstillingsplass, opplagring og markedsføring. Ofte er det uklart hva leverandøren faktisk får tilbake – eller om de i det hele tatt får noe.

Dette gir skjulte kostnader og svekker priskonkurransen. Det rammer ikke bare leverandørene, men også forbrukerne og matmangfoldet.

EU har vedtatt at slike betalinger ikke skal være lov – med mindre de er direkte koblet til salg av varene. Sverige og Danmark har allerede innført denne regelen. Norge har ikke denne regelen.

LO mener vi bør følge etter: Det finnes ingen hindringer for å vedta nasjonale regler som bygger på fornuftige prinsipper, og som fungerer i våre naboland.

Samfunnsøkonomisk analyse sin rapport om egne merkevarer viser også til Sveriges forbud mot slike betalinger. Dette er et spor Norge bør følge.

Vi trenger mer rettferdige regler

Markedet for mat må tjene folk – ikke bare de største.

Nå er det mulig å gjøre dagligvaresektoren mer åpen, mer rettferdig og mer konkurransedyktig. Men det skjer ikke av seg selv. Det krever politiske valg.