Trine Østereng

Eg trur ikkje eg er åleine om å føle at Noreg er i forandring.

Det er ein ny tone i samfunnsdebatten, og sterke stemmer med mykje pengar får stadig meir rom til å setje premissa for kva vi diskuterer. Samtidig er det ein ny uro blant unge – vil vi klare oss økonomisk og få råd til bustad og bil og alt som høyrer med til eit vanleg vaksenliv?

Desse tinga heng saman. Den britiske økonomen og samfunnsrefsaren Gary Stevenson dukkar stadig opp i min Instagram-feed og snakkar om korleis aukande økonomiske forskjellar gjer oss alle fattigare.

Mens dei rikaste får stadig meir makt og kontroll over ressursane i samfunnet, opplever vanlege folk at prisen på bustad og mat går opp. Stevenson snakkar om ein britisk kontekst, men argumentasjonen gir meining også i Noreg i 2025.

La oss sjå på fire ting som skjer på ein gong i dette landet, som alle er eit uttrykk for at forskjellane veks, og at vanlege folk sit igjen med mindre:

For det fyrste fekk vi nyleg Kapitals sist oppdaterte liste over dei 400 rikaste i Noreg. Magasinet gjer eit viktig og prisverdig arbeid for å fortelje oss det skattelistene ikkje viser.

Årets gravearbeid viste oss at dei 400 rikaste auka formuen sin med over 11 prosent det siste året, med til saman 252 milliardar kroner.

Du må no ha over 1,25 milliardar for å kvalifisere på Kapitals liste, og landet har fått 43 fleire milliardærar på eit år. Tidleg på 2000-talet hadde vi ikkje meir enn 40 milliardærar i landet totalt.

Denne veksten i milliardærar, og det at dei aller rikaste fort blir så vanvittig mykje rikare, bidrar til ei ny og stadig sterkare politisk klasse som er lett å merke i samfunnsdebatten. Det er eit vanskelegare politisk klima å omfordele i.

For det andre er det rekordvanskeleg for unge å få råd til å kjøpe seg ein stad å bu i byane, med mindre dei har arva pengar heimefrå. Når vi har ei stor gruppe med ekstremt rike personar som treng å plassere sine pengar, og bustad er ein attraktiv stad, pressar jo det bustadprisane valdsamt opp for alle andre.

Eigendomsbransjen vil ha fleire bustadar for å løyse dette problemet, men med den raske veksten av superrike i dette landet, er det vanskeleg å vere trygg på at bustadbygging åleine, utan vidare regulering av marknaden, vil kome folk flest til gode.

For det tredje har vi hatt ein valdsam prisvekst på mat dei siste åra. Ein av drivarane bak er ein daglegvaresektor som kan minne om ein monopol-situasjon. Heile marknaden er styrt av nokon få kjeder, eig av nokon av landets rikaste. Det driv prisane opp for vanlege folk.

Slapp konkurranselovgiving gjer det mogleg for dei største å konsolidere si makt, mens det er umogleg for nykomarar å starte opp, utfordre det etablerte og bidra med innovasjon. Då har vi eit system som gjer dei rike rikare, mens resten av samfunnet blir fattigare.

For det fjerde står vi i fare for å gå i retning av ein situasjon med valdsamme kontrastar mellom privat rikdom og offentleg fattigdom.

Mange kommunar er no i ein vanskeleg situasjon, og det går ut over velferda. Vi høyrer om eldre som ikkje får gode nok heimetenester til å leve verdige liv. Barnehagetilsette fortel om for få folk på jobb til å gi barna god nok omsorg.

I Oslo ligg det no an til kutt i bydelane, som kan gi kutt for eksempel i arbeid som forebygger barne- og ungdomskriminalitet (mens byrådet likevel tar seg råd til å kutte i eigendomsskatten til nokon av byens rikaste).

Fortsett denne utviklinga som før, vil vi få eit kjipare samfunn å leve i.

Forskjellsveksten vil gjere at ungdom ikkje nødvendigvis lengre er sikre på at det er bra nok å fullføre eit fagbrev og få ein jobb for å få eit økonomisk trygt liv. Eldre og deira pårørande vil ikkje kunne vere trygge på at dei vil bli godt tatt vare på av fellesskapet i åra som kjem.

Då er det ein samfunnskontrakt, og ein underliggande tillit til at samfunnet fungerer, som er i spel. Det kan bidra til polarisering og uro, og det krever politiske grep. Raskt.

Kontora på Løvebakken er no fylt med blanke ark og politikarar som har fire år å gjere samfunnet vårt betre på. Dei er ei rekke stadar dei kan starte.

• Dei kan kan justere skattesystemet sånn at den rikaste prosenten og promillen bidrar meir inn i spleiselaget, og med det få meir pengar til velferd og slunkne kommunekassar.

• Dei kan gjere bustadspekulasjon mindre lukrativt og endre regelverket for å få meir reell konkurranse mellom matbutikkar, sånn at det er mogleg for nykomarar å etablere seg.

• Dei kan også auke overføringane til kommunane, for å få meir pengar til verdige velferdstenester over heile landet.

Alt dette kan gjere kvardagen til vanlege folk mykje betre. Difor er det å stoppe forskjellskarusellen frå å spinne vidare noko av det viktigaste det nye politiske fleirtalet kan ta tak i.

Helle Cecilie Palmer

En dag i september, da mannen min ante fred og ingen fare, sendte jeg ham en SMS: «Er du med? En måned uten å handle hos de store matvarekjedene?»

«Kult», svarte mannen min. Og la til «Hvordan skal det gå?» Vi er tross alt ikke bare to voksne i denne familien, men har tre barn i alderen 7-12 år.

Bonus-bullshit og boikott

Ideen som ramlet ned i hodet mitt den ettermiddagen mens jeg sto og tilberedte ukas fredagstaco med kjøttdeig fra Obs, ferdigvasket salat i pose fra Spar og tacoshell fra Rema, var inspirert av flere ting:

Vissheten om at de tre store matvarekjedene Norgesgruppen, Rema og Coop utgjør 96,6 prosent av markedet. (Tar du med Bunnpris, er vi oppe i 99,9 prosent.)

Nyheten om at eierne av kjedene blir rikere og rikere, samtidig som halvparten av aleneforsørgere ikke har råd til nok og sunn mat til barna sine. På sosiale medier fant jeg flere som hadde gitt seg selv lignende utfordring.

Tidligere i år forbannet jeg kjedenes bonus- og kundeprogrammer og konkluderte frustrert med at «det er vanskelig å boikotte matbutikker når de er omtrent like ille alle sammen, og kan gjøre som de vil med priser og rabatter og bonuser».

Nå gjør jeg likevel et forsøk.

REKOgnosering og regler

Mannen min og jeg ble raskt enige om at grensehandel var utelukket, selv om vi ikke bor så langt unna svenskegrensen.

Som han påpekte: Sverige er eid av Coop. Norske Coop Øst har nemlig en eierandel på 50 prosent i begge de to matbutikkene på Nordby-senteret på Svinesund. Dessuten eier Norgesgruppen 49 prosent av Eurocash.

Å flytte mathandelen over grensa ville bare være å skyve på problemet.

Det handler nemlig ikke utelukkende om å boikotte de store kjedene, men også om å støtte de små, lokale utsalgene og produsentene. Som jeg med skam å melde kjente altfor dårlig til.

Hvilke alternativer finnes det til de ti kjedebutikkene jeg har å velge i innenfor en radius på 3 kilometer fra huset mitt? 

Bondens Marked og REKO-ringen er landsdekkende alternativer – men krever planlegging. Førstnevnte hadde allerede hatt en markedsdag der jeg bor i starten av måneden, og kommer tydeligvis ikke tilbake dette året.

REKO står for Rettferdig Konsum, og er et konsept fra Finland. Prinsippet er at lokale produsenter selger direkte til forbrukeren, uten mellomledd. Der jeg bor, har REKO-ringen utlevering ett kvarter en dag i måneden, uheldigvis en kveld både mannen min og jeg er opptatt på jobb.

Vi blir enige om følgende regler: Handle lokalt der vi kan. Supplere med mat fra grønnsakshandleren (tidligere kjent som innvandrerbutikk). Og ender vi opp med å måtte handle i en kjedebutikk, skal vi velge den som ligger nærmest, fordi de ofte har lokalproduserte varer.

Det kommer til å bli dyrt!

Jeg skjønner tidlig at nøkkelen til suksess med dette prosjektet, er grundig planlegging. Jeg innser også at planlegging når det kommer til matinnkjøp ikke er vår sterkeste side.

Vi er en typisk norsk tidsklemme-familie med skole, lekser, fritidsaktiviteter, venner, og jobber hvor vi pendler 2,5 timer de dagene vi er på kontoret og noen ganger må legge ned en innsats etter vanlig arbeidstid. Vi lager mat fra bunnen av når vi kan, og serverer fiskepinner, frossenpizza og gryteretter fra Toro når tiden ikke strekker til.

De to første dagene av operasjon nei til matvarebaroner (eller hva jeg nå skal kalle det), er vi opptatt fra morgen til kveld. Typisk fiskepinne-dager, altså. Helga før går derfor med til å (forsøke å) planlegge innkjøp og middager til den første uka. Det er omtrent ti minutter å kjøre fra huset vårt og til utsalget til vårt lokale meieri, som får melk fra en gård med utsalg rett i nærheten.

På veien dit passerer vi to Rema 1000-butikker, to Spar, en Coop Obs, en Coop Extra og en Kiwi.

Rygge Meieri ligger i samme lokale som da det opprinnelig var i drift fra 1879 til 1947. I 2020 startet driften opp igjen, og i den lille butikken i samme bygning selges ost, melk og yoghurt fra meieriet, sammen med en rekke andre produkter som alle fortjener ordet håndverk foran seg.

Sauser, krydder, sjokolade og annet godteri, juice, pasta, olivenolje, knekkebrød, te og kaffe – noe norskprodusert i liten skala, andre ting åpenbart importert.

Prisene (sjokolade med en kilopris på 2000 kroner, for eksempel) forteller at dette er et sted du drar når du har lyst på noe spesielt, eller skal gi bort en gave med stilig design. Ikke et sted der du foretar hverdagshandlingen.

Vi plukker med oss melk og et par oster – meieriet kom nettopp hjem fra oste-NM med to gullmedaljer i bagasjen – mens en kollegas ord klinger i bakhodet: «Det kommer til å bli dyrt!»

Agurkdilemmaet

Gårdsbutikken er meieriets rake motsetning. Her er det ikke koselige lokaler med designprodukter, men et stort, åpent rom med grønnsakskasser plassert i midten, nesten nakne vegger, et kjølerom og en disk med selvbetjent kasseapparat.

Butikken er riktig nok kameraovervåket, men det er likevel noe fint med denne tillitsbaserte måten å handle på.

Vi merker oss at ulempen med å handle mot slutten av uka, er at hyllene er slunkne. De er tomme for agurk, som vi har tenkt å handle – men har til gjengjeld et enormt utvalg i kål. Det begynner å demre for meg at dette prosjektet kommer til å kreve at vi ikke bare endrer handlevaner, men spisevaner også.

Hos grønnsakshandleren har de bare agurker fra Spania, og vi møter her vårt første dilemma: Skal vi kjøpe langreist agurk hos den uavhengige butikken, eller norsk agurk – kanskje dyrket på et jorde rett borti her – fra en kjedebutikk?

Allerede før vi har kommet ordentlig i gang, begynner jeg å tenke at dette er skikkelig plundrete. Men på søndagen, mens jeg baker brød, rundstykker og knekkebrød, og en gryte med høstens grønnsaker står og putrer, skjønner jeg at det egentlig er omvendt:

Problemet er ikke at det er vanskelig å få tak i lokalprodusert mat fra uavhengige butikker, eller at vi må kjøre langt og innom flere steder på hver handletur.

Problemet er at vi har altfor mange kjedebutikker.

Den kjedelige sannheten

Når jeg ser gjennom kontoutskriften for de siste fire ukene, ser jeg at vi har vært i butikken 39 ganger.

Ofte er vi i flere butikker på samme handletur – fordi det er tilbud på noe hos en, vi har kupong på noe annet hos den andre, og får bonusrabattkundemedlemsspesialpris hos den tredje.

De fleste butikkene er omtrent like store, med omtrent like høye priser og omtrent samme utvalg. Og de konkurrerer om kundene med medlemstilbud, bonusprogrammer og kuponger.

Det norske dagligvaremarkedet er et oligopol som fører til høye priser og dårlig utvalg, ifølge Konkurransetilsynet. Det samme mener Anders Nordstad, som har 68 000 følgere på sin Facebook-side om «mat, politikk, makt og penger».

«Jeg tror det å teppebombe landet vårt med mange små butikker med begrenset utvalg har vært en bevisst strategi for å sikre seg markedsandeler og derigjennom innkjøpsmakt», forteller Nordstad.

Det er åh så bekvemmelig å kunne slenge innom en av de ørten butikkene i nærheten når det er noe vi mangler – eller har lyst på. Men jeg tror jeg kan telle på en hånd de gangene jeg ikke har kommet ut fra butikken med mer enn jeg hadde tenkt. Butikkene er tross alt designet for at vi skal kjøpe mest mulig.

Noe av det jeg ser mest fram til den neste måneden, er å slippe å bli bombardert med tilbudsplakater, 3 for 2, 2 for 50 – dagligvarekjøpepresset. Å bare kjøpe det jeg faktisk trenger, i den mengden vi greier å spise. Kanskje kaste mindre mat.

Det er ikke sikkert det blir så dyrt likevel.

Dette er den første av tre tekster om «operasjon nei til matvarebaroner».