Kjell Werner

Vi har en ny geopolitisk situasjon i nordområdene.

Russland og Kina viser større interesse for Svalbard. Og bakom lurer Donald Trump med sitt ønske om at USA skal ta over Grønland.

Dermed spisser det seg til rundt den norske øygruppa, som er nabo langt nord for fastlandet.

Norge eier riktignok Svalbard, men ikke fullt og helt. Svalbard-traktaten fra 1920 gir nemlig visse rettigheter til mange andre land.

Avtalen sikrer likebehandling av borgere og selskaper fra de 44 landene som har sluttet seg til denne traktaten.

Traktaten legger i tillegg begrensninger på militær bruk av øygruppa, også for Norges del.

På denne bakgrunn må Norge vise muskler når det gjelder Svalbard. Ikke militært, men i form av bosetting og virksomhet.

Derfor er det uheldig, for å si det mildt, at Norge legger ned Gruve 7 i løpet av sommeren.

Dermed stenges den siste norske gruva på øygruppa. Gruve 7 sysselsetter i dag 70 gruvearbeidere.

Rundt 200 norske beboere på Svalbard blir dermed indirekte berørt av nedleggingen.

Opprinnelig skulle Gruve 7 stenges høsten 2023 i forbindelse med at det norske kullkraftverket ble lagt ned. Longyearbyen får nå i stedet strøm fra et dieselaggregat.

Større-regjeringen ombestemte seg og lot Gruve 7 få leve i to år ekstra.

Begrunnelsen var at europeiske stålselskapere var helt avhengig av kull til industriproduksjonen.

Det ble vist til krigen i Ukraina og stor usikkerhet om tilgangen på kritiske råvarer.

«Norge må ta sin del av ansvaret for forsyningssikkerheten for råvarer», sa daværende næringsminister Jan Christian Vestre (Ap). Men det var den gang og ikke nå.

Sps Geir Pollestad er riktignok positiv til videre drift, og Frps Helge André Njåstad uttrykker skepsis til nedlegging. Men det er ingen tegn til at Ap og Høyre vil åpne for forlenget gruvedrift.

Gruvedriften på Svalbard har gitt norske politikere svarte hender. Men det rene og solide alternativet synes å utebli.

Kull er et politisk fyord, for CO2-utslipp fra for forbrenning av kull er jo verstingen for klodens klima. Dilemmaene står imidlertid i kø.

Kullet fra Gruve 7 er svært rent, sett i forhold til det meste av kullet som utvinnes på kloden. Det norske kullet derfra brukes industrielt, til «nyttig» stålproduksjon i Tyskland. Og det er fortsatt krig i Ukraina.

Strømforsyning til boliger og virksomheter i Longyearbyen er heller ingen enkel sak.

Å lage strøm med et dieselaggregat er neppe mer miljøvennlig enn kullkraft fra en lokal gruve. Dieselen må nemlig fraktes langveisfra på skip.

Et alternativ er å legge en 900 kilometer lang strømkabel fra fastlandet, men det vil være galskap. Solkraft er neppe en løsning, spesielt i mørketiden om vinteren.

Det er positivt at norske justispolitikere i disse dager besøker Svalbard. Beredskap er stikkordet.

Samtidig må fin juss og markering av norsk suverenitet settes i høysetet.

Her gjelder det å opptre diplomatisk overfor traktatlandene som er hissige på grøten.

Det er verdt å merke seg at kineserne nylig ble satt på plass. To løve-statuer som «vokter» Kinas forskningskontor i Ny-Ålesund er pålagt fjernet.

I mars brummet den russiske bjørnen. «Svalbard blir i økende grad trukket inn i Norges militære og politiske planlegging, som involverer USA og Nato», het det da i en kunngjøring fra Russlands utenriksdepartement.

Russerne hevdet at det er etablert anlegg på Svalbard som har både sivil og militær funksjon.

«Svalbard er en del av Norge og en del av Nato. Norske myndigheter opptrer selvfølgelig i tråd med Svalbardtraktaten», var kommentaren fra Utenriksdepartementet i Norge.

Mangeårig gruvedirektør Robert Hermansen frykter at selskaper fra andre land vil overta når den norske kulldriften nå legges ned på Svalbard.

Norge har riktignok fredet arealer for å hindre industrivirksomhet, men han tviler på at dette blir godtatt av alle landene som har undertegnet Svalbardtraktaten. De vil kunne vise til prinsippet om likebehandling.

Hermansen hevder at dagens Gruve 7 drives etter gamle metoder og med gammelt utstyr. «I en ny gruve skal det være mulig med lønnsom drift temmelig raskt», sier Hermansen til Klassekampen.

Fra norsk side understrekes det at all virksomhet skal skje innenfor «den svært strenge miljølovgivningen» på Svalbard.

Høyesterett har også konkludert med at Norge har enerett på Svalbards kontinentalsokkel. Men om dette står seg i internasjonal rett, gjenstår å se.

USA-president Donald Trump er veldig interessert i å få kloa i Grønland. Sikkerhetspolitikk og interesse for sjeldne mineraler er blant begrunnelsene.

Vi skal ikke se bort fra at Trump har et liknende blikk på Svalbard, men henvisning til at USA var der først.

Det var nemlig en amerikaner med navnet John Munro Longyear som startet den første gruvevirksomheten på Svalbard, i tettstedet som fikk nettopp navnet Longyearbyen.

Han solgte i 1916 kullgruva til Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Resten er norsk historie av godt merke.

Norsk suverenitet og kontroll over Svalbard kan bli utfordret i en verden med knapphet på ressurser som det finnes rikelig av på øygruppa og i farvannet rundt.

Russland er allerede solid etablert på Svalbard og driver fortsatt gruvevirksomhet i Barentsburg. En uforutsigbar Vladimir Putin kan fort få blod på tann.

Regjeringen slår seg dessverre selvtilfreds på brystet og ønsker ikke at Longyearbyen skal vokse mer.

Tallenes tale er bekymringsfull lesning. Nå er det 3.000 innbyggere på Svalbard. Andelen nordmenn har sunket fra 85 prosent til 63 på 16 år.

Den negative utviklingen må snus. Nye varige arbeidsplasser og flere bosatte nordmenn er svaret. Norske politikere må vise muskler på Svalbard. Det er ikke nok å vise seg fram i Longyearbyen.

Kjell Werner

Arbeidsminister Tonje Brenna (Ap) har skapt falske forhåpninger i bygg- og anleggsbransjen.

Tidligere i år var hun åpen for å vurdere en forlengelse av maksimal periode for å permittere ansatte, men nå er beskjeden at regjeringen vender tommelen ned.

To forbundsledere ropte allerede i januar varsku på vegne av sine LO-medlemmer innen bygg og anlegg.

Fellesforbundets Jørn Eggum og Brede Edvardsen i Norsk Arbeidsmandsforbund etterlyste grep for å unngå fullstendig kollaps i bransjen.

De ba konkret om at det blir mulig å permittere ansatte i inntil 52 uker - ikke bare 26 uker som er dagens begrensning.

NHOs ferske medlemsundersøkelse forteller at det er et stort strekk i laget. Finans og offshore gjør det svært godt. Byggenæringen går derimot i minus og sliter tungt.

På den annen side kan vi glede oss over lav arbeidsledighet her til lands. Innen bygg og anlegg er ledigheten riktignok fallende, men fortsatt mye høyere enn snittet.

Det er ingen tvil om at det er bygg og anlegg som har måttet ta den største støyten for Norges Banks innstrammende pengepolitikk.

Det høye rentenivået den siste tiden har hatt sin pris, spesielt for denne bransjen.

Derfor bør regjeringen åpne for en lengre permitteringsperiode. Lønnsplikten for arbeidsgivere bør også settes ned fra 15 til fem dager.

Disse to grepene burde for lengst ha vært tatt. For dette er i realiteten en billig investering for storsamfunnet.

Men regjeringen sier altså nei. Arbeidsminister Tonje Brenna «dekker seg» bak det faktum at det går godt i norsk økonomi.

Kalddusj for permitterte: – Ganske mange som kommer til å mister jobben

Hun viser til ferske anslag fra Norges Bank og Statistisk sentralbyrå, som forteller oss at den økonomiske aktiviteten vil ta seg opp i løpet av året.

Hun viser til at regjeringen har en «kraftfull satsing» i årets statsbudsjett som vil hjelpe bygg og anlegg. Det er snakk om økte offentlige investeringer og da spesielt i Forsvaret. I tillegg har Husbanken fått økte lånerammer.

I dette spørsmålet har jeg en følelse av at Tonje Brenna har blitt overkjørt av statsminister Jonas Gahr Støre og ikke minst finansminister Jens Stoltenberg.

Økonomene i Finansdepartementet er nemlig bremseklosser når det tid om annen blir aktuelt med en midlertidig utvidelse av permitteringsordningen.

Argumentet fra fagøkonomene er ofte faren for misbruk og ikke minst at arbeidskraft blir låst inne. I dag er det knapphet på arbeidskraft i mange sektorer.

Men en arbeidsledig snekker kan ikke gå rett inn som sykepleier. Så enkelt er det ikke, selv for en samfunnsøkonom.

Det handler kort og godt om å hjelpe en kriserammet bransje i noen måneder. Det er nemlig lys i tunnelen.

Derfor er en lengre permitteringsperiode en god løsning for alle parter.

Aktuell debatt: Noen vet ikke engang om de har jobb til folk de neste tre månedene

De ansatte beholder sin tilknytning til arbeidsplassen. En lav lønn i denne perioden er også bedre enn ingen lønn, for alternativet blir fort oppsigelse.

Samtidig unngår de aktuelle bedriftene å miste verdifull kompetanse, som det alternativt tar tid og krefter å erstatte.

Men regjeringen vender dessverre det døve øret til. Brenna bedyrer at regjeringen følger nøye med på utviklingen. Slik sett kan det være et lite håp om en positiv konklusjon. Bedre sent enn aldri.

Men det er en stor fare for at det allerede er i seneste laget å hjelpe bygg og anlegg over kneika.

Det haster, skrev jeg i januar. Nå skriver vi april. Mens gresset gror, dør kua.