Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Den tyske forsvarsadvokaten Ferdinand von Schirach har på kort tid rukket å skaffe seg et navn som forfatter. Siden 2011 har vi på norsk fått to novellesamlinger og to romaner oversatt fra denne mannen. Litterære godbiter alle sammen. «Tabu», hans siste bok på norsk er en roman, en sjanger han behersker nesten like godt som novellen. For akkurat som vår egen norske mesternovellist Kjell Askildsen sløser ikke von Schirach med ordene. Her er det presise setninger, det er sylskarpe og nærmest kirurgiske snitt inn i en ofte brutal og grotesk virkelighet. En metode og et litteratursyn som passer novellesjangeren glimrende.

Ovennevnte metodikk er i aller høyeste grad overførbar på romanen også, noe von Schirach sjøl klart demonstrerte med romanen «Collini-saken» som Gyldendal ga ut på norsk i fjor. Denne gangen glipper det imidlertid litt mot slutten. Men en stor leseropplevelse er «Tabu» likevel.

Som i tidligere tekster av denne forfatteren er fortellingen i «Tabu» stramt bygget opp. Vi møter en adelig gutt, Sebastian von Eschburg som liten gutt på vei til en kostskole. Han forguder sin far som en dag, nærmest ut av intet, bokstavelig talt mister hodet. Begivenheten setter naturlig nok sterke spor hos gutten. Forholdet til moren er ikke all verden, hun finner seg raskt en ny mann og Sebastian må klare seg sjøl. Han forsvinner etter hvert inn i bøkenes og kunstens verden – og ved en tilsynelatende tilfeldighet ender han opp som portrettfotograf og videoinstallatør.

Det er noe i tonen, språkets valør og fortellingens framdrift og vakre poesi som skaper en forutanelse av at her vil det skje noe dramatisk, noe uhyggelig. Von Schirach har tidligere vist at han er opptatt av livets skyggeside, av forbrytelse og straff. Og plutselig, som lyn fra klar himmel, dukker det opp blod. Kriminalsaken starter, forsvarsadvokat Biegler – en mann som antagelig ikke er helt ulik forfatteren sjøl – tar saken og viser et refleksjonsnivå som ligner tidligere karakterer i von Schirachs tekster. En blanding av livsvisdom, ofte av den kyniske sorten, og refleksjoner rundt mord, skyld, løgn og forbannelser presenteres i denne forfatterens særegne og fortettede språk og form. Det er fascinerende lesning. Samtidig glipper det litt mot slutten, fortellingen blir for mangefasettert, det kler formen dårlig. Hvor er liket? Fins det noe lik? Hvorfor tilstår den mistenkte? Hvorfor tortureres han i politiavhør? En mengde DNA-spor fører oss i like og ulike retninger. Vi får svar på de fleste spørsmålene, men omveien er lang, intrikat og noe omstendelig. Det er vanskelig å henge med da det viser seg at Sebastian har iscenesatt det hele – eller har han det?

Og som i tidligere bøker av denne forfatteren handler det om skyld. Eller som det står å lese i denne sluttscenen: «Jeg har et spørsmål til, herr Biegler, en venninne stilte meg det en gang. Etter alt dette her: Hva er skyld? Spurte Eschburg. Biegler så opp mot dommerbordet. Han tenkte på de mange rettssakene han hadde ført i denne salen, på drapsmennene og narkohandlerne, på de fortapte menneskene.»

Biegler vinner saken, men det blir alltid igjen en rest. Hvor kommer forbrytelsene fra?

Ferdinand von Schirach svarer sjelden på de spørsmålene tekstene hans reiser. Det er kanskje derfor han skriver så godt?