Svein-Yngve Madssen

sym@lomedia.no

Debatten er velkjent, den kommer og går. Vi snakker om det «arbeidsfrie» samfunnet hvor vi må dele på det lille som er igjen av arbeidsoppgaver. Hver gang den teknologiske utviklingen tar noen merkbare skritt utløses forskjellige former for reaksjoner. Noen kjemper imot, andre ser mulighetene og atter andre henfaller til utopisk tankeflukt inn i framtida. Før eller siden får de siste rett.

Robot kommer fra det tsjekkiske ordet «robota» som betyr arbeid. Det er med andre ord ingen tvil om robotenes hovedoppgave. De skal overta arbeidet vårt, og har gjort nettopp det i tiår etter tiår uten at verden har gått under. Tvert imot har den teknologiske utviklingen bidratt til et bedre arbeidsmiljø for mange og trolig også flere arbeidsplasser.

Den industrielle revolusjonen førte til en relativ rask omveltning av samfunnet. Siden har mye av endringene skjedd nærmest glidende, skritt for skritt mot en hverdag vi nærmest ubevisst og fortløpende tilpasser oss. Det er bare når vi stopper opp og ser oss noen år tilbake at vi fatter hvor raskt alt skjer.

Ta dronene. Disse ubemannede flyene som styres av mennesker ved en datamaskin og som dreper på kommando. Du kan drikke din kaffekopp og ta livet av en fiende, og samtidig noen barn, i fjerne land. Den samme teknologien tas i bruk av journalister på jakt etter det umulige bildet. Og av Amazon som flyr bøkene til deg, hvis du ikke leser dem digitalt. Vil vi i framtida trenge soldater og flyvere, fotografer eller postbud?

På område etter område vil robotene finne sin plass, og overta jobbene for arbeidsfolk. Robotstøvsugeren holder det rent i hus og kontor; 3D-printeren «skriver» ut ny blokkfløyte til datteren eller et venstre hjertekammer til deg. Pasienter fraktes rundt i sykehuskorridorene av summende portører og mates av en alltid smilende pleier fra Samsung. Elevene trenger hverken klasserom eller lærer, bare de husker å logge seg inn til timen. Du skanner inn dine egne matvarer i butikken. Og drosjene kjører deg rett til døra, selv om sjåføren er borte. Selv en kommentar som denne, kan i dag bli skrevet av en robot.

Det bekymringsfulle er ikke utviklingen, men at debatten om konsekvensene er nærmest fraværende. Selv rundt noe så bestialsk som drepende droner, er det mer eller mindre taust. Men også på en mengde andre områder er det behov for etiske refleksjoner og diskusjoner om hva som er rett og galt. Og hvem styrer utviklingen?

For fagbevegelsen kan dette være vegen mot slutten. Først når robotene får de samme behovene som mennesker vil de vurdere å bli medlem av et fagforbund. Men, hvis de blir som mennesker, hva skal vi da med robotene? Og hvem kommer da til å svare på spørsmålet?