Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Karin Fossum er ikke bare en av våre mest drevne kriminalforfattere, hun er også en av svært få som forsøker å forstå den kriminelle. At ingen er født kriminelle ligger i bunn av alt Fossum skriver om mord og andre bestialske handlinger. Og det er dette ikke helt ubetydelige grunnsynet som gjør bøkene hennes til noe mer enn bare tekster til adspredelse og underholdning. I sin siste roman «Helvetesilden» følger bokas forteller to skadeskutte familier. Felles for dem begge er at far er borte, det er bare mor og sønn igjen. Den ene moren Mass har mer enn nok med å oppdra sønnen Eddie som viser seg ikke helt å være den han og omgivelsene tror han er. Den andre alenemoren Bonnie er snillheten personlig. Men som flere av Fossums litterære karakterer sliter hun for å få de økonomiske endene til å møtes. Det ligger sjølsagt i denne romanens logikk at disse to familiene har en forbindelse til hverandre. Og at de skal møtes. Det er da det blir dramatikk. Tragedien skjer i ei gammel campingvogn. Skjønt, Fossum er en forfatter som ikke er avhengig av dramatiske hendelser for å skrive interessant – hun har et språk og en tilnærming til det menneskelige univers som påkaller interesse og avtvinger respekt. Uansett. Og «Helvetesilden» er intet unntak.

Dessuten har Fossum en egen evne til å skrive fram troverdige personer med helt spesielle kvaliteter. Alenemoren og hjemmehjelper Bonnie er en sånn person. Det livet har gitt henne før vi som lesere møter henne er mer enn nok til å bli både bitter og vanskelig å ha med å gjøre. Hun har imidlertid en varme og omtenksomhet overfor andre mennesker som er bemerkelsesverdig – et menneske å bli glad i. Når hun en vakker dag får beskjed om at det økonomiske livet har gitt henne et lykkekast, er det ikke bare sønnen Simon som gleder seg – vi gleder oss som lesere også. Helt til vi aner at nettopp dette kan bli hennes bane. For måten fortellingen i denne boka er bygd opp på, med forsiktige antydninger om hva som kan, vil og må skje, er en stor forfatter verdig. Den klassiske problemstillingen om den enes lykke som blir den andres ulykke, er alltid en innertier.

Også den onde karakteren, den kriminelle, trenger Fossum dypt ned i sinnet til. Han er ikke født sånn, han har en historie – det fins én årsak eller flere. Også han har sympatiske sider. For vold og faenskap er ikke alltid villet, den er ikke alltid nødvendig – den er ofte tilfeldig. Og mord skjer som oftest i affekt.

Skjønt, som alle leserne til Karin Fossum veit så er hun ikke primært opptatt av det typisk kriminelle, men å skrive godt om livet. Det gjør hun i denne boka. Om en virkelighet som kunne vært din, som kunne vært min – som kunne vært alles. Derfor kjenner vi oss igjen, selveste adelsmerke på om litteratur og kunst fungerer. «Helvetesilden» er en ganske kort tekst, men det den eventuelt mangler i omfang, tar den igjen i kvalitet. Mitt råd er at du bør nyte den i ett eneste drag.