Torgny Hasås/LO-Aktuelt

torgny@lo-media.no

Det er nye tider, om få uker er det rødgrønne regjeringsprosjektet historie. LO vil ikke lenger møte partikameratene i regjeringskontorene. Men det er ikke første gang i historien dette har skjedd. I de fire første årene av Gerd-Liv Vallas tid som LO-leder, var Kjell Magne Bondevik fra Kristelig Folkeparti statsminister.

LO-Aktuelt samlet de to til en prat om hvordan fagbevegelsen og en borgerlig regjering skal samarbeide, gode og dårlige erfaringer.

Ikke bland rollene

Bondevik var statsminister i to perioder: fra 1997 til 2000, mens Yngve Hågensen var LO-leder, og så fra 2001 til 2005, mens Valla ledet LO. Valla fikk også oppleve Arbeiderpartiets Jens Stoltenberg som statsminister, fra 2005 til hun gikk av som LO-leder i mars 2007.

– Har dere noen råd til henholdsvis LO-leder Gerd Kristiansen og Erna Solberg som snart blir statsminister?

– Det viktigste er at en aldri glemmer å få til løsninger som er til det beste for medlemmene. Vær tydelig i de politiske posisjonene, og ikke lefle med den andre parten. For å si det i overført betydning: Dra ikke på hyttetur med Erna Solberg. Samtidig som en oppnår resultater, må ikke rollene blandes, sier Valla.

– Det første Erna Solberg bør gjøre som statsminister er å invitere «den nye Gerd» til en kaffeprat. Solberg bør forhøre seg om hva det er LO er mest opptatt av nå? Det er det alltid nyttig for en statsminister å vite, svarer Bondevik.

Når en ser Valla og Bondevik sammen nå, ser de ikke ut som gamle fiender. Tvert i mot så er de etter hvert ganske godt kjente. Et par ganger i året møtes de til en samtale om tvil og tro.

Slik har det ikke alltid vært.

Valla var bøs

– Ja, jeg har jobbet iherdig og lenge for å få han ut av regjeringskontorene, sier Valla og peker på Bondevik som sitter ved siden av henne i sofaen.

Det var flere harde konfrontasjoner mellom LO og regjeringa i disse årene. Best huskes kanskje kampen om arbeidsmiljøloven. Bondeviks arbeidsminister Victor D. Norman ville gå utenom det offentlige arbeidslivslovutvalget og endre loven om midlertidige ansettelser direkte i Stortinget, da ble det bråk.

Men allerede under Bondeviks første budsjett i 2002 ble det konflikt mellom regjeringa og LO.

– I statsbudsjettet som ble lagt fram i oktober 2002, foreslo vi kutt i ledighetstrygden. Da jeg tok kontakt med deg før budsjettet ble lagt fram og fortalte om forslagene vi kom med, da var du bøs, sier Bondevik.

Valla nikker. Avisene refererte fra Vallas appell under den politiske streiken utenfor Stortinget: «Samfunnet er blitt kaldere, arbeidslivet mer brutalt og regjeringen er nærmest hjerteløs», sa hun.

– Men det ble mange telefoner mellom oss, og det samarbeidet fungerte spesielt i forbindelse med lønnsoppgjørene. Ofte hendte det at vi sendte brev til partene i innspurten av oppgjøret. Partene var selvfølgelig enige i innholdet i brevet på forhånd, sier Bondevik. I regjeringa var Høyre mer betenkt, men han mente at det var viktig for en regjering å kunne «smøre» inntektsoppgjørene.

Middag med Norman

– I forbindelse med innføringen av obligatorisk tjenestepensjon i 2004, var dette viktig, sier Valla.

Hun vil også avdramatisere konfliktene med Norman.

– Til tross for sterk politisk uenighet fikk vi til et inntektspolitisk samarbeid foran oppgjøret i 2003. Det ga økt fagforeningsfradrag og et utvalg til å jobbe med heltid-, deltid-problematikken. Det gjør ingenting å vise uenighet offentlig. Det er ikke bra hvis man løser alle problemer på bakrommet, sier Valla.

Hun vil også trekke fram arbeidet med røykeloven og samarbeidet med Dagfinn Høybråten

– Selv om det er noen konflikter, må en ikke glemme hvor fredelig det er her i Norge. Hvis en for eksempel sammenligner med Frankrike, hvor det er streiker hele tiden. Det inntektspolitiske samarbeidet gjør at en løser mye på fredelig vis, sier Bondevik.

Valla viste som LO-leder at hun heller ikke var redd for å ta en konflikt med sine egne. Da Stoltenberg-regjeringa fremmet forslag om å endre IA-avtalen ved å utvide arbeidsgiverperioden, reagerte Valla.

Advarer mot Frp

– Da den rødgrønne regjeringa kom, trakk de forslaget til arbeidsmiljølov med en gang. Det var bra, men seinere kom sykelønnskonflikten. Det var trist, det var et klart avtalebrudd, sier Valla.

– Men jeg var imponert over henne, sier Bondevik.

– Hun tok dem hardere enn hun hadde tatt oss. Hun tok arbeidsgiverne i forsvar og angrep sin egen regjering, sier han og legger til at han synes at forholdet mellom LO og Arbeiderpartiet er for tett.

– Da du var statsminister var du leder av en mindretallsregjering. Nå kan det se ut som det blir en flertallsregjering. Hva er den største forskjellen?

– En blir vant til å lede en mindretallsregjering. Hvis det var et forslag Arbeiderpartiet var for, så var det enkelt. Hvis ikke måtte en gå til Stortinget og finne et annet flertall. Men det er ikke sikkert at dette blir noen flertallsregjering, sier Bondevik.

– Men den store forskjellen nå er Fremskrittspartiet, bryter Valla inn.

– Det er forskjell på Kjell Magne Bondevik og Siv Jensen. Kristelig Folkeparti er gode på sosialpolitikk og har på disse områdene et nærmere forhold til arbeiderbevegelsen. Det vil være noe helt annet med Fremskrittspartiet. Kristelig Folkeparti har respekt for den norske modellen og trepartssamarbeidet. Fremskrittspartiet og Venstre vil kollektive avtaler til livs, sier Valla.

Og Bondevik følger opp.

– Hvis Frp kommer i regjering, så er jeg spent på hvordan det kommer til å gå med trepartssamarbeidet. Men vi får håpe at de raskt kommer inn i virkelighetens verden og får realitetsorientert seg, mener Bondevik.

Et eksempel på samarbeidet mellom en borgerlig regjering og LO er det som skjedde på Thorbjørnrud. Høsten 1997 slo den økonomiske krisen til i Asia. I 1998 begynte en å se virkningene i Europa også.

– Det var en utfordrende økonomisk situasjon. En dag fikk jeg en telefon fra LO-leder Yngve Hågensen. Han sa han hadde en idé, og det var å arrangere en konferanse for å drøfte situasjonen, forteller Kjell Magne Bondevik som var statsminister i 1998.

Resultatet ble en todagers konferanse for alle partene i arbeidslivet på Fellesforbundets kurssted på Thorbjørnrud i desember 1998. I løpet av konferansen ble det bestemt at det skulle settes ned fire utvalg. Arntzen-utvalget skulle være et hurtigarbeidende utvalg før lønnsoppgjøret i 1999. Holden-utvalget skulle drøfte strategier for sysselsetting og verdiskaping. Stabel-utvalget skulle gjøre en gjennomgang av tarifforhandlingssystemet. Colbjørnsen-utvalget skulle gjøre forarbeidet til en revisjon av arbeidsmiljøloven.

– Dette er et eksempel på at en uformell henvendelse resulterer i formelt samarbeid mellom regjeringen og fagbevegelsen, sier Bondevik.